Her - og vi vil da si: også her - er Herren ute for å hanke deg inn på trygg grunn - du som står på en grunn som vil svikte, og du som står fast på denne grunn oppmuntrer Han til å bli stående, idet Han stadfester for deg at det er ved dette du blir frelst - slik at du ikke skal begynne å tvile og så komme på gli bort derfra. Og du som måtte ha begynt å gli bort, deg vil Han dra inn på grunnen igjen ved denne forkynnelse.

   Du har sikkert hørt den forkynnelse - kanskje mang en gang - at det er fint dette med Kristi kors og Kristi blod, men vi må jo komme videre! Da er det djevelen som taler, for som vi ser av denne teksten, så er det tale midt imot det som står skrevet her. Her står det ikke om å passere dette og komme videre, men tvert imot at du blir frelst ved det dersom du holder fast ved det! (v.2). Det vil si, blir værende i det! Du blir altså tvert imot formant til å holde fast ved det! Og det er det du blir frelst ved det da er tale om.

   Tenk deg om du lå i sjøen i ferd med å synke, eller hang utfor et stup - ville du ikke av alle krefter ha klamret deg til redningstauet? - Og her er det tale om en evig frelse eller en evig fortapelse.
   Og så tilføyer han, apostelen, at dersom du ikke gjør dette - vedblir å stå fast på denne grunn, er du forgjeves kommet til troen!
   Det er jo verre enn hedningens undergang! Tenk deg å ha fått tak i redningstauet, det er slynget om deg og holder deg fast - et uslitelig tau. Nå gjenstår det bare å trekke deg inn til en endelig og evig redning - og så begynner du å vikle deg ut av tauet igjen. Tragisk, ikke sant?

   Du må aldri falle for den tanke, på noen måte, at djevelen skulle ha gitt opp å forføre deg! «Tauet» (evangeliet), det kan han ikke gjøre noe med. Det vet han. Det er av Gud, så det må han bare la bli. Men han arbeider på å få deg til å vikle deg ut av det. Gjerne ved å love og forespeile deg en større og mer glamorøs åndelighet, enn bare dette å holde seg til Kristus korsfestet. - Og snart har du da viklet deg helt ut - det som var din største og dypeste glede har gradvis mistet smaken for deg - og du står der alene og hjelpeløs overfor slangen. Nå kan han sprøyte så mye av sin gift i deg han bare måtte ønske, og du blir mer og mer ør og lukket for sannheten. Du tror selv at du blir mer og mer åndelig - ja, vokser en sann åndelig vekst, mens sannheten er den at du kommer lenger og lenger bort fra det.
   Hør hvordan Skriften beskriver dem som befinner seg her: «- om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» (2 Tim 2:25-26).
   Her tales det da ikke om verdens mennesker, men om åndelig villfarne innenfor menigheten. Og det tales om rus!
   Du vet, den som er i rus er ikke i stand til å tenke klart og forholde seg rett og normalt til sine omgivelser.
   De kan være overbevist om det selv - ja, at det egentlig er dem, og bare dem, som ser rett på det - men den som betrakter det hele utenfra ser noe ganske annet.
   Skal det skje, at de kommer i et rett forhold til virkeligheten igjen, må de først våkne av rusen. Og skal disse våkne, kan det bare skje ved sannheten, sier Ordet. Og sannheten, det er det som Paulus forkynte oss her i teksten.
   Derfor må de altså vende tilbake til det. Med andre ord, de må omvende seg! Vende seg fra dette ekstra de mener seg å ha fått tak i - dette som trekker dem bort fra grunnen, frelsesgrunnen, og får dem til å bygge på noe annet. Det er djevelens bedrag! For det Paulus her forkynner er ikke bare en del av det hele, men det er selve hovedsaken!

   Også store nådegaver skal det en særlig ydmykhet til for å bære. Til og med apostelen Paulus måtte ha en Satans engel - en torn i kjødet - for å holdes nede, for at han ikke skulle opphøye seg selv på grunn av dem. Seg selv! - det er nettopp frøet fra fallets dag - som vi alle bærer i vårt gamle menneske - som slår ut i blomst.
   Det er jo meningsløst av et menneske å rose seg av sine nådegaver, for de er jo ikke hans egne, de er Åndens!
   Du roser deg vel ikke selv av noe som tilhører en annen!
   Men slik er vi altså, og djevelen han vet det, for det er nettopp slik han er selv. En som opphøyer seg selv, og vil opphøyes av andre.Vi er tre forkynnere på stevnet her - hvem er best? Vil jeg gjerne at det skal være meg? Å nei, vi som er forkynnere, vi er vel ikke slik!

   Men hva sa Jesus om disse ting?: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» (Luk 18:25). Det vil si, umulig!
   Hvis du har noe i tillegg til det Gud har gitt deg i Kristi liv og død, kommer du ikke inn!
   Det var derfor de fattige (på jordisk eiendom) disiplene - de hadde jo forlatt alt sitt - ble forferdet, og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» For hele den åndelige forståelse i Israel var jo at de måtte bli rike nok for himmelen. De måtte få noe i seg selv! Og så står da Jesus frem og priser salige de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. (Matt 5:3).
   Ser du djevelens bedrag da?
   Vi er utsatt for det samme, og i vår tid i særlig grad!

   Men hva er da dette som korinterne - og vi - for all del må holde fast ved, om vi skal bli frelst? Det vil si bevart inntil forløsningen.
   Jo, det ord jeg forkynte dere, sier han. (v.2).
   Og så er vi så heldige at vi har dette ord - dette frelsesord - nedskrevet, så vi kan lese det sammen. Det ord jeg leser for deg nå, det er det ord du blir frelst ved - altså renses fullkomment fra dine synder ved, og settes inn i et inderlig og fortrolig samfunn med Herren ved!
   Og det er også det ord du blir bevart i dette ved, inntil forløsningens dag!
   Det kommer altså ikke noe nytt og bedre etter hvert. Dette er fullt ut tilstrekkelig og endelig!

   «For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene.» (v.3).
   «En død har funnet sted til forløsning.» (Hebr 9:15). Kristus døde for dine synder!  Ja, men da er de jo ikke mer! Ja, det er riktig det, derfor er du også frelst ved det.
   Der hvor det ikke er noen synd, der er det heller ikke noen anklage eller dom!

   Og så står det at dette skjedde etter Skriftene! Det var altså noe som var planlagt fra evighet av, skrevet ned på forhånd og nå oppfylt.

   «- og at Han ble begravet, og at Han oppstod på den tredje dag etter Skriftene.» (v.4).
   At Han ble begravet, det understreker at Han virkelig var død - at Han fullt ut bar synden og mottok dens lønn (Rom 6:23) - men i vårt sted! Det understrekes av det som videre står i verset, at det ikke var noen egen synd Han led dette for, men for andres - for vår! For - som vi ser - døden kunne ikke holde på Ham «- Han oppstod på den tredje dag.» Og igjen: «- etter Skriftene!»
   Og så minner jeg igjen om apostelens ord - Herrens ord - til deg: Det er dette du blir frelst ved! Du trenger ikke kjenne til noe mer. Her slutter Paulus det av.

   Men i tillegg peker han jo på denne store mengden av øyenvitner: I tillegg til Ham selv og de nærmeste apostler og etterfølgere, også «mer enn fem hundre brødre på én gang!» (v.6).
   Alle disse så Jesus med sine egne øyne etter Hans oppstandelse. Og så overlater han ikke korinterne til å bare tro dette uten videre, men han tilføyer: «Av dem lever de fleste ennå.»
   De fleste! Det vil iallfall si, mer enn 250. Sannsynligvis langt flere, i og med måten han uttrykker seg på her.
   Det var altså mulig - på den tid brevet ble skrevet - å oppsøke så mange mennesker, og få det bekreftet! Tror du det ville holdt i en norsk rettssal?

   Og så står det i Skriften: «For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham.» (Rom 6:9).
   Han er den oppstandne og levende frelser også her og nå, i dag. Han ser deg og hører ditt innerste sukk, der du sitter nå. Tror du det? Tror du virkelig det, at Hans øyne hviler på akkurat deg nå? Ifølge Hans løfte, er det så!
   Han er det som taler til deg i sitt ord nå, minner deg om sitt evangelium, og sier: «Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ord jeg forkynte dere.» (v.2a).

   Det er også en forferdelig ond sak, å trekke Kristi gjerning i tvil! Skal undre meg på om det holder for meg? Du har jo fått lov til å tro det! Og her sier Han deg, som nevnt: «Ved det blir du også frelst!»
   Du kan begynne å synge - selv om det ennå er lenge til jul: «Han er frelser min, Han er frelser min!»

   Det er ikke bare å være opptatt med Guds nåde, en må gå inn i tjenesten også! Ja, det sies gjerne slik fra organisasjoner og kirkesamfunn, når de trenger noen til å jobbe for seg, og støtte dem - men så er de jo gjerne flinke til å si opp folk ofte også da, når de synes det tjener dem best.
   Men se nå på hva Guds nåde hadde gjort med Paulus: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (v.10).
   Både frelsen, samfunnet med Gud både mens Han vandret her på jord og i evigheten - og tjenesten, hadde alt sammen sin grunn i nåden!
   Vi er kalt til å være apostelens etterfølgere i dette!