Påskedag

   Dette er en meget sterk tekst i sin «rett på sak» fremstilling, av de mest sentrale, og mest viktige sannheter for vår del. De viktigste sannheter for oss å få innsikt og del i.
   Apostelen har en kunngjøring til dem, om det evangelium han har forkynt dem, som de også tok imot, og som han hevder de også står fast i – og kunngjøringen, det han så gjerne vil opplyse dem om, den lyder slik: «Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ord jeg forkynte dere - om dere da ikke forgjeves er kommet til troen.» (v.2).
   Ved det blir dere frelst! Ved det! Dersom dere holder fast ved det! Får noe som helst beveget deg bort fra det – ja, da er du nettopp forgjeves kommet til troen.
   Djevelen kommer gjerne til deg som er en troende – og da lyder det: Det er vel og bra alt det der med Jesus, å ja, men det er også mer. Det er jo ikke alt. Nei, nå skal du høre osv. Og så blir du opptatt med andre ting. Jesus er fremdeles der i din kristendomsforståelse, men Han er ikke din kjerne og stjerne lenger. Han er bare med som en del av det hele, men det virkelig interessante er jo dette med Ånden, dette med helliggjørelsen, dette med de siste tider og hva det nå ellers måtte være. Man skjønner ikke at alt som er nødvendig åpenbares for det mennesket som er i Kristus Jesus. At det eneste menneske som sant helliggjøres er det menneske som lever i Kristus Jesus. At det eneste menneske Den Hellige Ånd, Sannhetens Ånd, er sant virksom i, er det menneske som lever i Kristus Jesus..
   Uten at en selv er klar over det, er en blitt skilt fra Ham, midt i dette at man selv gjerne tror at en er blitt mer åndelig enn noen gang før.
   Nettopp av denne grunn måtte apostelen også skrive, nettopp til denne menighet i Korint ved en anledning: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2:2).
   Det er ikke noe å oppnå hos Gud den Allmektige, verken i dette livet eller i det kommende, uten ved Ham som er korsfestet i vårt sted. Det må du og jeg alltid ha feste i – det er ikke noe annet, eller noe mer. Alt er gitt deg i Ham.

   Det første apostelen peker på her, det er de faktiske forhold, det vil si, det som faktisk er skjedd. Det er hva du og jeg fremfor alt må høre og kommet til klarhet overfor – dette har faktisk skjedd. Det som må til for min frelse, det er allerede skjedd – og det er skjedd i og ved Ham! «Kristus døde for våre synder etter Skriftene.» (v.3).
   Døden er jo i følge Skriftens vitnesbyrd, en følge av synden. Den som synder skal dø! (Esek 18:4; 20). Men så leser vi altså her at en er død for synden. Og hvilken synd? Jo, din synd! Ja men, da skal jo ikke du dø for din synds skyld. Det ville jo ikke være rett. I enkelte kulturer, dersom den dødsdømte overlevde det han eller hun ble utsatt for i henrettelsen, så var de fri. Det ble ikke sett på som rett, å gjøre det en gang til.

   Hør du, det er en som har sonet for det som bringer deg død og evig fortapelse – og hør det som du aldri hadde hørt det før: Det er det som berger deg! Ikke at du er slik, og ikke slik, og alt dette som loven taler om og krever – dette som din samvittighet har så snart for å finne rimelig, og som derfor kleber seg til samvittigheten som et klister. Nei, etter Skriftene døde Kristus for våre synder. Sett et punktum der – for det har nemlig Herren gjort.

   Han ble begravet, vitner apostelen videre. Det vitner om at Han virkelig var død! At Han virkelig betalte prisen fullt ut. Synden er virkelig sonet, ved en virkelig død.

E.K.

   Deretter oppstod Han fra de døde, også det etter Skriftene. Fordi Han ikke hadde noen egen synd, men bare alle oss andres, kunne døden ikke holde på Ham. Den hadde etter loven ikke noe krav på Ham – ikke noen rett på Ham. Og ved denne oppstandelse fra de døde ble Han, Jesus Kristus, vår Herre, etter hellighets Ånd godtgjort å være Guds veldige Sønn, kan vi lese i Rom 1:4.

   Dette er det største, og absolutt nødvendige - at det faktisk skjedde. Og så følger vitnesbyrdene om nettopp dette. Det var mennesker til stede ved alle disse anledninger, som kunne bevitne at det faktisk skjedde. Ved et tilfelle så mange som mer enn fem hundre brødre. Det er en temmelig stor flokk mennesker. Og av dem var de fleste i live, da apostelen skrev dette til korinterne. Det kunne altså etterprøves, om noen ville det. Det var iallfall mer enn 250 igjen av dem, i og med at de fleste ennå var i live.
   Pålitelige vitnesbyrd, i og med at samtlige av apostlene var villige til å lide og dø for dette.

   Og så har han dette vitnesbyrd om seg selv apostelen: «Men sist av alle ble Han òg sett av meg som det ufullbårne foster. For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet.» (v.8-9).
   Ser du? Også denne synd – å ha forfulgt Guds menighet – var på dette legemet idet det ble naglet til korsets tre – slik at han som hadde begått denne synd, nå kunne være en Herrens apostel - ikke mindre.
   Se det, så skjønner du mer av at også dine synder er virkelig sonet, én gang for alle! (Hebr. 7:27; 9:12; 10:10).

   Dette fikk følger i Paulus' liv. Det vi kaller troens frukt. Men så mange går og speider etter noen troens frukt i sitt liv, i stedet for å sørge for en grundig plantning i det som virker troens frukt, nemlig evangeliets åpenbaring i hjerte og sinn, gjennom hele kristenlivet her på jord. Dette å bli i Jesus! Bli i Hans kjærlighet! Den som er åpenbart deg på korsets tre, idet det går opp for deg, at det var for din skyld – dine synders skyld – Han henger der.

   Det er nok av forkynnelse som sender deg på jakt etter frukt i ditt eget liv – for den må jo være der, må vite! Du kan ikke bare sitte der og høre om nåden og glede deg i den – du må gjøre noe også! Hør du! - du trenger innsikt i hva Paulus forkynner oss her i teksten: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle -.» Starten var altså av Guds nåde. Av Guds nåde er jeg det jeg er - altså en kristen og en apostel. Men videre da? Han har jo arbeidet mer enn de alle, skriver han. Ja, og hva hadde så det sin årsak i? Noe annet? Nei, hør hva han forkynner om det: «- det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.»
   Ikke jeg, men Guds nåde! Det hele var en frukt av nåden! Paulus vandret her på jord, med blikket festet på Guds nåde i Jesus Kristus! Derfor ble han ikke uten frukt!

   Jesus, Han som gav seg selv for dine synder – som altså døde for deg - Han lever nå for deg! Han døde for at du skal få leve! Det er nemlig ingen synd som kan fordømme deg mer, for Han ble fordømt for dem alle.
   Og som Paulus skriver til slutt i teksten vår her: «Dette forkynner vi, og slik kom dere til troen.» (v.11).
   Altså, er du kommet til tro ved noe annet, da er du også kommet til en annen tro, en den som binder deg fast i Guds frelse! Det vil si, forgjeves!