Tilbake            
                                              Olavsdagen / Olsok

 

 

 

 


Anklageren er styrtet

Åp 12:10 - 11

   10 Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten Hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. 11 De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.

   Guds rike er kommet til jord! Det er det mange – og da mener jeg blant kristenheten - som ikke er klar over, eller ikke har sett. Men Jesus gjør jo det helt klart i det Han sier til jødene i Matt 12:28 og Luk 11:20: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» «-  da er jo Guds rike kommet til dere
   Her er det ikke tale om en himmel der fremme en gang, når vi en dag forlater dette legemet for et bedre – det vil si, når vi dør eller Jesus kommer igjen. Nei, Han har plantet Guds rike her på jord, og det er her det er mulig å få del i det, bli en borger av det.
   Faderen sendte liv til jord, evig liv! Sønnen kom med liv til jord, evig liv!
   Det er ikke slik at Jesus kom hit til jord med det evige liv, men så mislyktes det på et vis, da de ikke tok imot Ham – så nå er dette livet i himmelen. Nei, det lyktes tvert imot overmåte godt, fullkomment etter Guds evige vilje. Han plantet sitt rike her, åpnet av Sønnen for hver den som vil ta imot det.
   Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør! (Åp 3:8). Gjelder dette bare visse mennesker? Bare Filadelfiamenigheten det ble talt til for eksempel? Nei, tenker du slik, da må du høre apostelen Johannes' ord fra 1 Joh 2:2: «Og Han (Jesus) er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»
   For hele verdens! Er det da en eneste sjel i denne forsamlingen nå, for hvem denne dør ikke er åpnet? Nei, hør du!: «Se, jeg har satt foran deg – deg - en åpnet dør!»
   Det er ikke en dør du skal åpne, det er en dør som allerede er åpnet for deg! Lammet, Jesus Kristus, Guds Sønn, åpnet den ved sitt eget blod, idet det ble utøst på Golgata kors!
   Hør i teksten vår her, hva de frelste vitnet og seiret ved – over djevelen, Satan, bakvaskeren og anklageren, men dermed også overfor enhver anklage, både fra Guds lov og ditt eget hjerte: «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.» (v.11).
   De har seiret over ham i kraft av noe som tilhører en annen! I kraft av noe som er gitt dem! Og da ikke i kraft av en inngytt kraft eller styrke eller noe lignende, som du får presentert så mye av i dag, men i kraft av blodet, Lammets blod, og Ordet om Ham! Det er ikke gitt deg noen annen seier – og det må du merke deg nøye!
   Dette blod, dette vitnesbyrd om Ham, er den åpnede dør som stilles frem for deg, hver gang du hører det! Måtte du ved Den Hellige Ånds opplysning få gå inn gjennom den! Med andre ord, at du ikke skal finnes blant dem som står dette evangelium imot og går fortapt. Går fortapt like visst som alle nådeforaktere før deg. Alle disse som ville ha noe mer, noe bedre!
   For de står noe mer om disse frelste – nemlig: «De hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.» Dette betyr ikke nødvendigvis, og iallfall ikke bare, dette som umiddelbart synes opplagt, at livet blir tatt fra deg, ved henrettelse for eksempel – men også dette som Jesus taler om i Joh 12:25: «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» I Jer 17:5, kan vi lese det slik: «Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren.»
   Altså den som regner med noe menneskelig i denne sammenheng. Hva det er tale om, når det gjelder disse frelste vi leser om i teksten vår, er dette, at de ikke hadde noe håp om noe som helst i sitt forhold til Gud, utenom Jesus alene. Sitt eget liv, hadde de bare forakt til overs for i denne sammenheng. Hva med deg? Er du her? Og spar for oss for alt dette – det er ikke så enkelt osv. osv. Det viser jo bare at det er deg selv du regner med fortsatt.
    Hør hvordan apostelen Paulus taler: «For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.» (1 Kor 4:4).
   Du ser, han kunne ikke finne rettferdigheten hos seg selv – han så tvert imot at alt i ham var underlagt synd, og hjertet især så bedragelig er, så han hadde overlatt hele dommen til Herren.


E.K.

   Paulus ble stilt for Rådet, og etter en uttalelse ba ypperstepresten Ananias noen om å slå ham på munnen. Hør hva apostelen sier da: «Da sa Paulus til ham: Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Her sitter du for å dømme meg etter loven, og så bryter du loven ved å befale at de skal slå meg?» (Apg 23:3).
   Din kalkede vegg, sier han. La ikke fingrene imellom akkurat, når det gjaldt disse. Men du! Du som sier at en ikke skal stjele, stjeler du? Si du får kr. 200,- i timen på jobb – har du arbeid hele timen? Eller ville det rette være å gi kr. 100,- tilbake til arbeidsgiver? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som er så hellig i egne øyne, hvor er helligheten, når disse lettkledde jentene passerer deg på gaten? Du skjønner vel det, at hvis du skulle følge din natur, så hadde det gått riktig galt, ikke sant? Det som holder deg fra det, er jo et ytre bud, ikke et rent hjerte.
   Og slik kunne vi fortsette! Du er en synder – og ditt eneste håp er Guds nåde! Og Guds nåde er åpenbart deg i Ham som henger der ihjelslått på et kors, nettopp for dine synders skyld. Og du gjør narr av Gud ved å tenke at du kan ha noen rettferdighet for Ham, uten ved renselsen i Hans blod.
   Luther går så langt – antakelig for å provosere motstanderen – at han sier: Enhver god gjerning er en synd! For den er så smittet av ditt eget. Den kan ikke bestå for Gud i kraft av utført gjerning, men renset i Lammets blod!
   Det er ikke ved disse våre gjerninger – heller ikke de som Gud måtte ha virket gjennom oss – vi skal stå rettferdige for Ham ved, men de gjerninger som allerede er gjort før vi kom – nemlig Kristi gjerninger. «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.»

   Jeg vil spørre deg nå: Er ikke dette velsignet godt da? - at du skal slippe å regne med noe som helst annet enn hva en annen har gjort?

   Underlig det vi leser i vers 10 her i teksten: «Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten Hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.»
   Det viser jo at noe som ikke var, nå er blitt til. Gud måtte kjempe for at dette riket kunne opprettes på jord – for djevelen var denne verdens fyrste. Han måtte beseires, han måtte kastes ut, eller kastes ned, som det lyder her.
   I Matt 12:29, sier Jesus dette: «Eller hvordan kan noen gå inn i den sterkes hus og røve hans eiendeler, om han ikke først har bundet den sterke? Da først kan han plyndre hans hus.» Og i Mark 3:27, det samme: «Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre hans hus.» Og så får du la Jesu ord få synke inn hos deg når du hører dette fra Joh 12:31: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» Og apostelens ord i Kol 2:14-15: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.»
   Djevelen ble kastet ut, da det som bandt oss til ham, synden, var sonet og oppgjort. Derfor står det videre i kolosserne vers 16 og 17: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til.»
   Frelsen og seieren er i dette blodet alene, ikke i lovgjerninger!

   Vi er det folket som har gitt opp! Ikke Jesus, men oss selv!
   Guds rike er her nå!