|
«Så er du da ikke
lenger trell, men sønn.» (v.7b).
Tenk når de ord - den sannhet - går opp for et menneske:
Jeg er sønn! Guds sønn! Kan det være mulig? Ja, det
sier jo ordet her. Vi leste det jo nettopp. Og fordi vi er sønner,
har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter
- ikke noe mindre.
Nå er vi jo ikke sønner på samme måte
som Jesus selv - det vil si, vi er ikke guder, som noen hevder - men
dog sønner født av Gud ifølge Joh 1:13.
Men dette må da
ha sin grunn i noe spesielt! - Det må være en særlig årsak til dette,
for av naturen - slik som jeg er - har jeg visst og sikkert vitnesbyrdet
imot meg. Jeg kan ikke være noen Guds sønn, slik som jeg er, og fremstår.
Den som ser på seg selv slik, og retter oppmerksomheten
dit - slik mange, mange gjør - han får aldri øynene opplatt for barnekåret,
og forblir derfor i trellekår.
«Så er du da ikke lenger trell, men ...» Det var
altså hva du var. Men nå, sier Ordet, er du ikke lenger det,
men sønn.
Trell, hvilket
fryktelig ord! Slave! - Helt og holdent i andres makt, med alt ditt.
En som arbeider hele livet for sin herre, men aldri arver noe - nei,
har i det hele tatt ingen arverett.
Mennesket er av naturen trell, sier Skriften. - Syndens
trell. (Rom 7:14). Det er det fryktelige trellekår, at du må
gjøre det ditt kjød krever, enten du vil det eller ikke. Hele du er
i denne syndens vold. Noe som viser seg - ikke nødvendigvis i de store,
grove utskeielser - men først og fremst i din gudfremmedhet. I dette
at du ikke kommer til Gud, og om du kommer, da ikke kommer på de premisser
Gud har gitt deg, men søker din egen vei - noe som fører deg inn i
et nytt trellekår - du blir Guds trell, det vil si, lovtrell.
Du blir en som arbeider dels for å unngå slag (straff),
dels for å oppnå lønn av forskjellig slag, og over alt, den evige
frelse. Men det står eller faller med om Gud er fornøyd med din innsats
da, og det stadige stikk i samvittigheten, og den stadige uro i hjertet,
lover ikke særlig godt. Så må du forøke din innsats, eller gjøre én
særdeles god ting for dine medmennesker, eller for Guds rikes sak
– og da må du vel finne den gode fred og ro som Herren lover sine!
Men aldri blir det bedre - for du er trell!
Hører du det! - Du som går der og stadig kjenner etter
om følelsene stemmer. - Du som går der og betrakter deg selv og dine
gjerninger - dine åndelige øvelser. Du som går frem på møte etter
møte for å få del i dette du forestiller deg at du må ha for Gud.
- Du vet ikke riktig hva det er for noe i grunn, men en slags kraft
kan hende? - Og så speider og speider du etter dette «noe» som skal
gi sjelen fred, og en god samvittighet overfor Gud. - Du er trell!
Vet du hvor, og
når, trellen ble født? Les da dette angående de første mennesker på
fallets dag: «Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?
Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var
naken, og jeg gjemte meg. Da sa Han: Hvem har sagt deg at du er naken?
Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som
du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. Da
sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte:
Slangen dåret meg, og jeg åt» (1 Mos 3:9-13).
Hvilket forhold
til Gud - Og hvilket forhold til seg selv, og sin synd! De peker hele
tiden bort fra seg selv: Mannen peker på kvinnen, når det blir spørsmål
om hans skyld - ja, han anklager også Gud: «Kvinnen som du gav
meg ...» «Hadde du bare ikke gitt meg henne, og var hun bare ikke
slik, så ...»
Og kvinnen, hun skylder på slangen
- og føyer nok mer enn gjerne til: «- slangen som du skapte.»
Og siden har mennesket fortsatt slik. Trellen er født!
Det var synden som fødte trellen, og siden har
den holdt oss i trelldom. Derfor var det dette Gud måtte
gjøre noe med.
Du er trell,
med alt hva det innebærer - som vi nevnte tidligere - og nå skal jeg
si deg hva du trenger: Du trenger soning for din synd! - Du trenger
et evig renselsesmiddel imot alle dine daglige synder! - Du trenger
en Gud, som allerede er forsonet! - For du har jo ikke noe som kan
forsone en hellig Gud. - Du trenger en himmel som alt er åpnet for
deg! - Kort og godt: Du trenger Jesus!
|
Og hør nå, hva
Ordet vitner om Ham: «For så har Gud elsket verden (deg), at Han gav
sin Sønn ...» (Joh 3:16).
Hørte du det? Jeg spør deg igjen: Hørte du det?
Hvis dette er sant, da har du jo allerede fått alt du trenger! Barnekåret
– sønnekåret - det er noe som er oss gitt. Det ble gitt oss
i Ham, den elskede! «Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle
få barnekår.» (v.5).
Hva sier så den løskjøpte? Han sier: «Jeg strever
ikke lenger etter det som kan gi sjelen fred, for jeg har alt fått
det alt, i Jesus Kristus! - Han har kjøpt meg fri! - Hvorfor
skal jeg da arbeide for det?»
Den bortkomne sønn (Luk 15), vendte hjem med det
ønske, og det mål for øye, at han skulle bli trell hjemme hos sin
far. Men som Jesus beretter for oss, så møtte faren ham, mens han
ennå var langt borte, og forsikret ham om barnekåret.
Mange vender seg til Gud med det for øye, at de nå skal
leve for Ham. - At de nå skal leve annerledes enn før - ja, så mye
bedre enn før. Og dette har sin grunn i nøyaktig det samme
som det som styrte den bortkomne sønns tanker, der han vandret på
veien hjem til farshuset. - Han så på seg selv, sitt liv og sin synd,
nettopp mot sin far. Og så møter du den ufattelige nåde, at det er
satt en strek over det alt sammen, før du tenkte på å vende
hjem! Du blir tatt imot som om ingenting hadde skjedd! - For Gud utsendte
sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe
dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (v.4-5). For
«Sønnen betalte, la det være nok! Barn er du, barn får du være.»
Mitt barnekår, ditt barnekår, er grunnet på dette ene:
Han kjøpte meg fri!
Ved dette som Han har gjort, og er for meg, skal jeg
med frimodighet få tro, og rose meg av å være ikke noe mindre enn
Guds sønn. Ufattelig, men Ordet er ikke til å misforstå! - Les det
bare om igjen.
Vårt problem er at vi stort sett ikke ser, og hører,
hva som egentlig står skrevet. Derfor går vi også ofte så nedtynget,
der vi skulle ha fått gå med glede og løftet hode.
Idet vårt hjerte,
ved denne forkynnelse, åpnes for Ordet det hører, tar Guds Sønns Ånd
bolig i det. Det er denne Ånd som maler budskapet ut for det
arme hjertet, og det er den samme Ånd, som følger ordet inn i hjertet.
Ordet og Ånden er ett!
Om denne Ånd leser vi her: «- som roper: Abba, Far!»
(v.6). Det er et rop, som bare kan ropes, i en fortrolig ånd.
Det er i særlig grad, barnets rop. Abba, er et ord vi kommer
nærmest ved vårt: Pappa. Det er som et spontant utrop av et
barn, som ikke kan tale helt rent ennå: Abba! Det er definert som
et rop, som trenger seg frem fra et beklemt indre. Og er det noe en
troende er vel kjent med her i livet, så er det nettopp det - et beklemt
indre. Og som Guds ord selv sier, er vi virkelig som barn som ikke
kan tale rent, og rett uttrykke oss, i de åndelige saker. «Og her
kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke
hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn
for oss med sukk som ikke rommes i ord.» (Rom 8:26).
Hør det, min venn,
som strever: Din løskjøpelse skjedde «da tidens fylde kom!»
(v.4a).
Les nå teksten, med det for øye. Ser du da ikke, at det
du nå strever med å få i orden, det er et tilbakelagt stadium
for Gud! Han ordnet det «da tidens fylde kom!» «Da
utsendte Han sin Sønn!»
Strev nå ikke
du med det, som Sønnen har fullført! - Da gjør du skam på Ham, i all
din religiøse streben. Det du tror skal være fint for Gud, er en skam
for deg. Du tror jo ikke Gud! - Han som vitner om sin Sønn.
|
Maria budskapsdag