Tilbake            
                                               Kristi forklarelsesdag

 

 

 



Menneskesønnen åpenbarer seg el. Jeg har nøklene

Åp. 1, 9 - 18

   9. Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. 10. Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun, som sa: 11. Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. 12. Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. 13. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet. 14. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og Hans øyne som en ildslue. 15. Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og Hans røst var som bruset av vannmasser. 16. I sin høyre hånd hadde Han sju stjerner og av Hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og Hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. 17. Da jeg fikk se Ham, falt jeg ned for Hans føtter som død. Men Han la sin høyre hånd på meg og sa: 18. Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.
 

   Ja, vi har vært samlet om Jesu person og gjerning denne møteuken, og nå møter vi Ham igjen i kveld, men nå i en skikkelse du nok ikke tenker deg Ham til vanlig.
   Når du tenker på Jesus, er det gjerne ikke slik du ser Ham for deg. Men slik er Han, og neste gang Han åpenbarer seg for verden, er det slik. Da åpenbares Han nemlig til dom, som dommeren som skal dømme levende og døde - og hør hva apostelen vitner om møtet og synet: «Da jeg fikk se Ham, falt jeg ned for Hans føtter som død.» (v.17a).
   Vi har et uttrykk forbundet med redsel og angst: «Jeg ble mo i knærne.» Det er likesom beina vil svikte under deg. Du har kanskje opplevd noe slikt. Men her sviktet alt hos apostelen, han falt ned som død.

   Om Moses heter det, ved hans møte med Guds hellighet: «- så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.» (Hebr. 12,21).
   Vi kan lese om profeten Daniel: «Så kom Han til det sted hvor jeg stod. Og da Han kom, ble jeg forferdet og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: Gi akt, menneskebarn! For synet sikter til endens tid. Mens Han talte til meg, sank jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden. Men Han rørte ved meg og reiste meg opp.» (Dan. 8,17-18).
   Det er ingen med frekke ansikt som skal våge å spotte Jesus den dagen. Nei, det er den korsfestede de våger å spotte, for de vet ikke hvem Han er. Men hør, hva som skal komme ut av dem den dagen Jesus åpenbares til dom: «Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp. 6,16-17).
   Kan du tenke deg dette! - Hvem er det som vil ha et fjell eller en klippe over seg? - Men de vil altså velge det, fremfor å møte Ham ansikt til ansikt som stiger frem den dagen. «Så fryktelig var synet, at Moses osv.»

   Men Johannes som vi møter i teksten her, han hørte ikke med blant den flokken - hør bare hvordan han presenterer seg: «Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus.» (v.9a).
   La du merke til hva han sa? - Han er vår bror og har del med oss i trengselen og riket og tålmodet i Jesus. Alt i Jesus! De hadde ikke noe utenfor Jesus disse. Hør hva Paulus vitner, idet han opplever sitt gamle menneske, og de krefter som er virksomme der: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» (Rom. 7,20).
   Før var det bare synd alt sammen, som han også vitner: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom. 7,18a).
   Ser du hvordan han skiller? - Nå er han blitt en kristen, og da regner han bare med det som han er i Jesus. - Det er han nå! - Når han nå sier jeg - jeg Paulus - da mener han den han er i Jesus! - Og hva sier han om sin egen person etter den naturlige fødsel? - Jo, synden som bor i meg!
   Han sier også om det et annet sted: «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet.» (Kol. 3,4).
   Hørte du hva han vitnet om deg som har tatt din tilflukt til Jesus? - Kristus er ditt liv! Det er hva du skal få regne med. Men hvor mange kristne gjør vel det? - Vi går vel heller og venter på at synden som bor i oss skal bli hellig, from og god.
   Apostlene - og da står de som forbilder for oss - regnet ikke med noe utenfor Jesus! Derfor falt Johannes ned for Hans føtter som død, men ikke virkelig død. For de rene av hjertet - det vil si, de som ved tro på Jesus er renset i Hans blod - de kan se Gud og leve! Om alt som heter menneske ellers lyder det: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.» (2 Mos. 33,20).

   Det var slik som når Herren presenterte seg for Johannes der på Patmos - men Johannes ble i live! - nettopp som Jesus hadde sagt ham og lovt ham: «- jeg lever, og dere skal leve.» (Joh. 14,19).

   Du har tatt din tilflukt til Ham som lever, derfor skal du også leve! Jesus står ved sitt ord, forstår du! Det som er så ulykkelig med oss, det er at vi alltid skjeler til oss selv - er kvaliteten av min tro slik at jeg får leve? - Så er det altså noe hos meg som skal berge meg. Nei, det er i Ham som jeg tar min tilflukt til! - Han har sagt det, Han har lovt det! - Og nå opplever Johannes at det holder!
   Han ligger der på bakken Johannes, kraftløs, som død - men så åpenbares det noe mer for ham enn dette skremmende ytre - han får se inn i det hjerte som banker der inne - at det banker for ham. - Han hører denne røsten igjen, som har talt trøstens ord til ham så mang en gang her på jord: «Frykt ikke!» (v.18a).
   Nå så Johannes den Jesus som bare den troende kjenner - Frelseren! Og så vitner Han for Johannes og oss alle her: «Jeg er den første og den siste og den levende!» (v.18). Med andre ord, jeg er den evige Gud! Og Han er det altså som sier: «Jeg var død.» - Jeg var død, og derfor skal du Johannes ikke frykte, for det var din død jeg døde, og se, jeg er levende i all evighet!
   Det er Stedfortrederen som taler til Johannes' hjerte nå! - Får Han tale til ditt?
   «Jeg har nøklene til døden og dødsriket!» (v.18b).

   Du som måtte sitte her og tenke at du var noe - at du har det på stell på noen måte - har du nøklene til døden og dødsriket? - Kan du løse dødens veer?
   Da må du først ha løst syndens problem, for døden har sin årsak i den.
   Hva blir du sittende igjen med da? - Ingenting! Hva skal du da rose deg av? - Nei, da blir det nettopp som Paulus vitner om det: «- Hvor er så vår ros? Den er utelukket!» (Rom. 3,27).
   Det var også Johannes' erfaring, derfor hadde han alt sitt i Jesus. - Og så får han oppleve den trofaste hyrde: - Den som tar sin tilflukt til Ham blir ikke til skamme. På nødens dag, viser det seg at Han er der, Han med alle de «nøkler» du måtte ha behov for.
   Synden - plages du av din synd? Han bar den på sitt legeme opp på korsets tre, vitner Ordet. - Han det Guds Lam som bærer verdens synd!
   Plages du av denne følelse av gudsforlatthet? - Å, det er så øde og kaldt og dødt i meg! Han hang der på korsets tre, i ditt sted, og ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Han er det håp som blir ført inn, vitner Ordet, ved hvilket vi kan nærme oss Gud! (Hebr. 7,19) - Ved hvilket du kan ha samfunn med Gud!
   Plages du av bekymring for fremtiden! «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Mt.28,20).
   Verden er jo ikke endt ennå! - Altså er Han med deg, !
   Plages du av tanken på døden? «Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.» (Rom 8, 34).
   Hør hva Han sier: «Jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Ja, hva er det Han ikke har nøkler til!

   Et spørsmål til deg fra vår Herre og mester til slutt: Skulle noen ting være for vanskelig for meg? (Jer. 32,27).

 
  Engstede hjerte,
Opp av din smerte!
Glemmer du aldeles bort hva du har:
Frelserens vennskap,
Nåde og kjennskap!
Ennå Han lever og er som Han var.

E.K.