Tilbake            
                                              Høsttakkefest

 

 

 




Takk Gud under alle forhold el. Han skal òg gjøre det!

1 Tess 5:15 - 24

   15. Se til at ikke noen gjengjelder ondt med ondt, men jag alltid etter å gjøre det gode, mot hverandre og mot alle. 16. Vær alltid glade! 17. Be uten opphold! 18. Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. 19. Utslokk ikke Ånden! 20. Ringeakt ikke profetisk tale, 21. men prøv alt, hold fast på det gode. 22. Hold dere borte fra all slags ondt. 23. Må Han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! 24. Han er trofast som kaller dere, Han skal òg gjøre det.

   Her møter vi først en del formaninger til de troende - Guds ords formaninger henvender seg kun til de troende, til alle andre heter det kort og godt: Omvend dere og tro evangeliet!
   Et uomvendt menneske kan jo ikke gjøre noe som tekkes Gud - det er jo ikke mulig å tekkes Ham uten tro, som vi kan lese i
Hebr 11:6.
   Ja, slik skriver hebreerbrevets forfatter det til oss - en apostel med autoritet direkte fra Herren selv
Og som du hørte formaningen her: Hold fast på det gode! (v.21). Det er det gode, det som kommer fra Herren, enten det smaker oss godt eller ikke - det er uten betydning - det er uansett det gode.
   Apostelen Paulus sier noe svært så radikalt om det samme: «Alt som ikke er av tro, er synd!» (Rom 14:23).
   Der ser du hvor Skriften plasserer det menneske som ikke ved tro på den Herre Jesus er kommet i livssamfunn med den levende Gud: Helt utenfor  i synd!
   Paulus er like radikal - fordi han var en Guds ords forkynner, og Guds ord er radikalt, der det får lyde som det står - der han skriver til romerne: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» (Rom 7:18).
   Det er ikke formaninger du trenger da - når du kun er kjød - men liv!

   Men så tenker vi gjerne - at når vi nå er blitt troende,  kan vi gjøre det gode, om vi bare får høre hva det er vi skal gjøre. Men her tar vi grundig og alvorlig feil i tilfelle, og det er det da også så mange som gjør, og «kristenlivet» blir et liv i trelldom i stedet for i den frihet Kristus har kjøpt oss til.
   Da Paulus skrev til romerne, at han ikke maktet å gjøre det gode, da skrev han som en kristen.
   Vi skal komme nærmere inn på dette, lenger ut.
   Her står det da altså formaninger til oss som er troende - til deg som vet at du lever i samfunn med Jesus, og derfor gjerne vil leve etter Hans vilje for livet ditt her på jord også. En slik såkalt søndagskristendom, den finnes bare i menneskers innbilning. - Herren kjenner ikke til noen slik kristendom! En kristen han er kristen «på heltid.» Han er en ny skapning i Kristus, han har fått sitt alt i Kristus - skulle han ikke da også leve sitt liv nettopp i Ham?
   Det er altså deg det tales til her - og la oss høre, hva Herren vil deg.
   Først: Gjengjeld ikke ondt med ondt! At vi ikke skal gjengjelde godt med ondt - ja, det forstår også tolleren og synderen - det er jo dette Jesus peker på og taler om, da Han sier: «Om dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? Også syndere elsker jo dem som elsker dem. Og om dere gjør vel imot dem som gjør vel imot dere, hva er det å takke dere for? Også syndere gjør det samme. Og om dere låner ut til dem som dere håper å få igjen av, hva er det å takke dere for? Også syndere låner ut til syndere for å få likt igjen.»
   Altså, det er noe som vi naturlig forstår oss på, det er nettopp slik vår tankegang er - vår kjærlighet og velvillighet er ikke betingelsesløs, den er knyttet til om de behandler oss som vi krever av dem.
   Men Jesus går langt forbi et slikt stadium, og fortsetter: «Men elsk deres fiender!» (Luk 6:32-35). Deres fiender! - Nettopp som vi også hører i vår tekst: De som gjør oss ondt. - De skal du gjengjelde med godt - som vi leser her: «- men jag alltid etter å gjøre det gode, mot hverandre og mot alle!» Mot alle!
   Så kan vi jo prøve oss på det da! Hvordan kommer du da ut? - Har du noen gang hatt tanker om å bli frelst ved egne gjerninger? Du kan jo begynne her.

   «Vær alltid glade!» - formaner han videre. (v.15).
   Du ser kanskje på dette som et krav først og fremst, og da også et helt uoverkommelig krav - hvem kan makte dette! - Livet byr jo på så mangt, og ikke bare på det som er godt.
   Men se det nå på en annen måte. - I og med at apostelen ber deg om dette, han som er et sannhetsvitne utvalgt direkte av Herren, til å tale Hans ord til deg, så kan jo det bare ha én årsak - nemlig at du har grunn til det!
   Han ville aldri ha bedt deg om det - å være alltid glad - dersom du ikke også hadde all mulig grunn til å være alltid glad! Ser du? Her møter du også det radikale i Guds ord, når det får tale ut til deg.
   Men hva med, når ulykke og lidelse og sykdom kommer på? - Ja, også da! Da skal du nettopp ha klart for deg, at dette ikke er noe krav, men noe du har lov til, for også da har Han alt i sin hånd. Tenk om du måtte oppleve dette uten Gud!
   Ja men, la oss trekke det til det ytterste da - hva med om jeg har falt i en synd, en grov synd til og med - har jeg da grunn til å være glad? Ja visst - men ikke for syndens skyld, men tenk bare på om du da ikke skulle ha noen frelser fra synden! Men feilen er at du ser på den synd du er falt i - og det skal være sant, at du ikke har noen grunn til å være glad for det - men hør Herrens ord til deg da: «Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:1-2).
   Vi ville vel ikke våget å tro det, om det ikke sto skrevet like ut i Guds eget ord! Men nå gjør det altså det. Så du som måtte sitte her og kjenne dommen i ditt indre, fordi du har falt - du som gjerne ville høre Herren til, følge Ham og leve uten synd, om det bare var mulig, du skal høre dette ordet til deg nå: Du har en som taler din sak, og Han er rettferdig, og Han er en soning, nettopp for din synd!
   - Så vend om fra disse tankene du har om det og la Han få ta seg av det. Han tilgir, Han utøste sitt eget blod for å gjøre syndenes forlatelse mulig. Det er ikke Hans vilje at du skal gå knuget på grunn av ditt gamle menneske og all den ondskap som bor der, men at du skal få leve frimodig i troen på Hans verk for deg!
   Du har altså grunn til å være glad!


   «Be uten opphold! Takk for alt!» (v.17-18).
   Her har du det samme: Du skal få lov! Du må nemlig ha den sanne og sunne lære for deg, når du møter Guds ords formaninger: Ingen går fortapt på grunn av gjerninger, og ingen blir frelst på grunn av gjerninger, men kun ved sitt forhold til den Herre Jesus og Hans verk!
   Den som har tatt sin tilflukt til Jesus, han har Jesu gjerninger å rose seg av for Gud, og den som er utenfor Jesus han har bare sine egne! Så slik sett kan du si, at han dømmes etter sine gjerninger, men bare fordi han ikke tok sin tilflukt til Jesus.


   «Utslokk ikke Ånden! Ringeakt ikke profetisk tale.» (v.19-20).
   Vær nøye på det, når du hører, eller leser Guds ord utlagt.
   Profetisk tale, det er ikke bare spådommer om fremtidige hendelser, slik de fleste nok tenker om det, men det er tale til trøst og oppbyggelse. Det er altså en utleggelse av Guds ord, slik at det blir til det – trøst og oppbyggelse.

   Da skal du altså vokte deg for å avvise det - du kan da komme til å utslokke Ånden.
   Årsaken til at mennesker kan stå dette imot, det kan være at de gjennom falsk forkynnelse sitter fylt av andre tanker om Guds ord, eller at de bare rett og slett holder seg til sin egen fornuft og forstand, og dermed ikke hører hva Guds ord faktisk forkynner.
   Profetisk tale er altså en forkynnelse som bevirker at du faktisk ser, hører og forstår det som egentlig står skrevet, og får ta det til deg.
   Det er altså en særegen nådegave, som apostelen ber om at de troende særlig må utbe seg av Gud! Derfor også de alvorlige konsekvenser om det blir stått imot.
   «Prøv alt,» står det i denne sammenheng - altså, ta for deg Guds ord og se - under bønn til Ham - om det stemmer det du har hørt.

   Til slutt i disse formaningene: «Hold dere borte fra all slags ondt.» (v.22).
   Fra all slags ondt! Alt som strider mot Guds vilje og vesen. Og her tror jeg nok, at noe av det vi først og fremst må peke på i dag, det er hva vi ser på TV og internett. Og her er det så snart å tøye strikken, og tillate seg stadig mer - godta stadig mer - utroskap, gjengifte, umoral på det seksuelle området. - Du kan se populære programmer i dag, hvor du knapt ser en bar overkropp engang, men som er gjennomsyret av antydninger i den retningen - ja, det er hovedinnholdet i programmet. - Slik sniker det seg inn. Det blir liksom noe mer akseptabelt da, og så ser du ikke at du mer og mer godtar det som Guds ord fordømmer.
   - Og så har du disse programmene som er ment til å få latteren på glid, og du oppdager kan hende ikke at du sitter og ler og lar deg underholde av at andre mennesker blir latterliggjort og hånet.
   Har du tenkt på, at disse som da blir gjenstand for underholdning, ikke bare selv må lide under det, men kanskje også har barn som skal på skolen dagen etter for eksempel? Ondskap! - Men du har altså som kristen, lært deg å leve godt med dette!!
   Jeg vet ikke, hvor ofte jeg har reist meg fra stolen etter et TV program, med følelsen av at dette burde jeg latt være.
   Her står altså ikke bare at du selv ikke skal gjøre - begå - ondt, men du skal holde deg borte fra det!

   Så kommer vi til det virkelig store i sann kristendom, det ufattelige, det som heter: Alt av nåde!
   Som jeg nevnte til å begynne med, griper fort den tanken oss - at når vi nå er kristne - ja, så kan vi vel overholde formaningene og også få dette til i livet vårt.
   De som da er av sannheten, de kommer imidlertid snart til den konklusjon, at dette fungerer jo ikke som jeg hadde tenkt meg det skulle. - Og da er det ikke bare tale om en kald konklusjon, men heller et rop ifra hjertet, som det vi hører av Paulus i den samme situasjon: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom 7:24).
   Da kommer gjerne dette som vi hører, nå og da: Nei, jeg er nok altfor skrøpelig til å få til dette! - En får vel bare hangle med som best en kan! Og så blir det en vandring halvt på Jesus halvt på seg selv!
   - Men Paulus så også løsningen på dette han - Guds løsning: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom 7:25).
   Hør bare hvordan apostelen fortsetter etter sine formaninger til de troende - til deg: «Må Han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som kaller dere, Han skal òg gjøre det!» (v.23-24).
   Så var det altså aldri meningen, at du skulle klare det, verken ved egne krefter eller ved noen inngytt kraft - men ved troen på Jesus, er du kommet i et samfunn med Herren, hvor Han gjør det alt - du skal bare la det skje.
   «Bli forvandlet ved at deres sinn fornyes!» - heter det et annet sted. (Rom 12:2).
   For du forstår - du skal ikke bli frelst ved dette - nei, du må tvert imot allerede være frelst, for at dette skal være mulig! Det er altså dette Luther sier: «Bli hva du er!» For ved troen er du allerede en ny og fullkommen skapning i Ham - hvor syndig og elendig du enn måtte være i deg selv! - Du er ved troen på Jesus aldeles fullkommen der du sitter nå! - Og ingen gode gjerninger kan gjøre deg mer fullkommen, og ingen onde kan gjøre deg mindre fullkommen. For det du er for Gud, det er du i Jesus Kristus. Å, om du kunne se det nå!
   Men hør iallfall hva apostelen forkynner deg her i teksten, og la det synke inn: Han selv, fredens Gud skal hellige deg helt igjennom. Må Han gjøre det, ber apostelen om, for han vet, at ingen annen - heller ikke du selv - kan.
   Og så taler han ikke om at du må bevare deg selv som en kristen, i fullkommenhet, men han ber om at du må bevares. Altså at en annen må bevare deg. Ta vare på deg! Og så kommer dette løftet som du kan høre nå igjen: «Han skal òg gjøre det! For Han er trofast, Han som kalte deg, selv om du er troløs!» (2 Tim 2:13).

En gammel allegori forteller:

   
En mann hadde funnet rettferdighet. Han fant den ved Kristi kors. Hans sinn strømmet over av takknemlighet over den store gave.
   Men så gikk han av sted igjen, ut i den store verden. Nå ville han også finne hellighet.
   Han gikk lenge og lette flittig, over alt hvor han tenkte seg at hellighet kunne være å finne. Men han fant den ikke.
   Til slutt ble han trett. Han satte seg mismodig ned for å gruble over dette.
   Da oppdaget han, at han i all denne søken etter hellighet også hadde mistet rettferdigheten! Men den visste han hvor han skulle finne: Ved Jesu kors. Derfor skyndte han seg tilbake til Golgata.
   De siste krefter brukte han oppad høyden. Han sank trett ned ved korsets fot.
   Da rørte en ved hans skulder. Han så opp.
   - «Hvor har du vært så lenge?»
   - «Ute i den vide verden for å lete!»
   - «Hva har du søkt etter?»
   - «Hellighet! Men jeg fant den ikke!»
   Da svarte mannen ved korset: «Akk, du stakkars sjel! Mitt navn er «Hellighet.» Her har jeg stått og ventet på deg i all den tid. Hvor skulle du vel treffe meg, uten ved korsets fot?»

   Jeg vil da bare spørre deg til slutt: Har du all mulig grunn til å være glad?
Ja, tenk du å ha fått alt - alt - i Ham!


   J
eg ennå har en bønn:
Gi, nåderike Gud,
At mer jeg ligne må din Sønn,
Som festet meg til brud!

   Sangen som har dette som sitt siste vers, bærer tittelen: «Av nåde alt jeg får

E.K.