Tilbake            
                                              For skaperverket

 

 





 

Gudsfrykt, nøysomhet og tro el. Strid troens gode strid!

1 Tim. 6, 6 - 12

   6. Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! 7. For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. 8. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. 9. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. 10. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. 11. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet. 12. Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!
 

   Du ser hvordan apostelen beskriver troen, eller troens liv her. - Det er ikke en slik slett, bred landevei som du kan slentre bedagelig til himmelen på - nei, han taler om troens strid. (v.12).
   Et annet sted taler han om det som en kamp som krever en full rustning. (Ef. 6,10-18).
   Dette budskapet lyder også til deg i dag: Strid for å komme inn! Ta Bibelen ned fra hylla igjen, og hopp over et og annet på TV i stedet. Det står om livet dette, det evige! Det skulle vel være verd å kjempe noe? Tenk bare om du lå i sjøen der langt ute på havet, med det bunnløse dypet under deg - om det hadde kommet drivende, om så bare et gresstrå, ville du ha grepet etter det. Slik er det når det står om livet.

   Hør hva han sier her: «For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra.» (v.7).
   Selv om han her taler om det timelige, så er det jo helt uproblematisk å overføre det også på det åndelige. Vi kommer til verden uten forutsetninger for åndelig liv - i høyeste grad nakne og ribbet for alt - ifølge Guds ord født åndelig døde. Og går vi ut av livet slik som vi kom inn i det - ja, så forblir vi i den åndelige død også i evigheten.
   Det må skje noe underveis, vi må noe som det ikke er grunnlag for i oss selv. Det må bli gitt oss utenfra. Vi er virkelig som slike som ligger og driver ute på havet, uten noe i oss selv å gripe fatt i til redning.

   Men når det gjelder dette vi har vært inne på nå, så gjelder det om at det går opp for oss, hva dette dreier seg om, så vi ikke skal havne i et lovisk strev.
   La oss si det slik: Det er ikke veien det er noe galt med - det er ikke den du skal forbedre - du skal ikke forbedre eller legge noe til frelsen, ved noen egeninnsats, for, som nevnt, hva kunne du vel bidratt med av egeninnsats der ute på havet? - Dess mer du kavet, dess snarere ville du synke i dypet.
   Nei, det står om denne veien at det er en hellig vei, og den er ryddet, står det. Hver stein som du kan støte din fot på, er tatt bort. Den er altså fullkommen! Hvor er det da problemet ligger? - Hva er det da som gjør den så smal? Problemet ligger i vårt eget hjerte! - Det er det som bor der som gjør allting så krokete for oss. Dette at vi ikke har naturlig tillit til, og tro til Gud. - Vi er mistenksomme overfor Ham og tviler derfor. Vil Han nå holde sine løfter, mon tro? - Kan vi stole helt og fullt på Ham?

   Dette strebet etter å bli rike som Paulus taler om her, er jo nettopp forsøket på å legge en annen grunn under livet sitt, enn Guds omsorg alene. Vi tror mer på pengenes makt, enn på Guds. - Og så går det galt. For det er ingen frelse i guden Mammon, og han stiller ikke opp for deg, når det vikelig gjelder.
   Nei, denne kampen, denne striden, går for en sann kristen ikke ut på å lage seg en vei til himmelen omsider - noe en godt kan få inntrykk av, når en ser hvordan vi holder på ofte - nei, det er troens strid det er tale om, det er kampen og striden for å bli bevart på den veien som er ferdiglagt, veien som bærer oss helt frem. - Troen på Ham som sier om seg selv: «Jeg er veien!» (Joh. 14,6). - Og det er en helt annen strid! - Og her har vi fiender: Satan, verden og vårt eget kjød, talte de gamle så mye om. Disse vil berøve oss troen - troen på evangeliet.
   Den sanne tro har ikke bare en masse tanker om Jesus, men den eter og drikker Ham!

   Du kan føle og se deg selv så stygg og så ondskapsfull og så hyklerisk, men midt i alt dette bryter stadig noe igjennom: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!» Du har den tro som eter og drikker!

   Altså, hvorfor skal du ta Bibelen ned fra hylla igjen? - Er det for å gjøre denne fromme gjerning? Nei, da blir det bare verre med deg. - Da er det bedre om du lot den stå der den står. Nei, du tar den ned for å ! Du tar den ned i erkjennelse av din egen fattigdom og hjelpeløshet, og at du ikke har noen annen mulighet for frelse, enn denne at Han holder deg oppe ved troen.
   Og når Guds ord taler om troen, er det alltid tale om hva eller hvem som er troens gjenstand! For troen er jo ikke noe i seg selv! - Troen er ikke noe som henger i «løse lufta,» den er jo alltid virket ved en gjenstand - det du tror på.

   Så står det om Jesus i Skriften: «Han er troens opphavsmann og fullender.» (Hebr. 12,2). Derfor skal du ta Bibelen ned fra hylla, derfor skal du lese i blader og bøker med godt åndelig innhold, derfor skal du gå og høre, der hvor det forkynnes sant og rett - og ikke for å gjøre kristelige gjerninger verken for Gud eller mennesker, men for å - få for intet! Først da kan også Gud få gitt andre noe ved ditt vitnesbyrd, enten det er i ord eller gjerning. Før det skjer, at du får stå helt og fullt med begge bein i nåden, har du ikke annet å bringe andre, enn ditt eget trelldomskav. Og folk kan vel ha det vanskelig nok her i livet som de har det - iallfall de som er begynt å spørre etter Gud.

   Du tar Bibelen, men du har så lite lyst både til å lese og be - ja, du har direkte ulyst og ville helst slippe - og så tenker du: Slik kan jeg da ikke komme! Jeg kan ikke vente å få noe av Gud, når jeg finner en slik innstilling i mitt hjerte!
   Ser du, du vil være frisk før du kommer til legen! - Jeg kan da ikke gå til legen før det er bedre med meg! Og så strever vi med det - og når vi synes vi er blitt rettferdige og bra nok, da skal vi komme til Ham som kom for å frelse syndere!
   Ser du nå, hvor veien går? «Strid troens gode strid,» leste vi. - Og hør videre: «Grip det evige liv som du ble kalt til!» (v.12).
   Du er altså kalt - Gud har kalt deg, til det evige liv! - Det står jo her i boken. Og da vil jeg spørre deg: Tror du virkelig Gud har kalt deg til noe som ennå ikke er ferdig? «Se her har du en gave, men sannelig du må arbeide for den også! Den er ikke riktig ferdig, det må du sørge for selv!» Hva er det for slags gave? Er Gud virkelig slik? Nei, langt ifra! Kanskje har du skammet deg over en synd, du stadig har falt i - og at du leser og ber så lite, at du er så lite åndelig osv., og det er jo på sin plass det, men skulle du ikke heller skamme deg over at du tror så lite på Ham, når Han forkynner deg evangeliet, nåde over nåde for Jesus skyld alene? Skulle du ikke heller skamme deg over at du tror så dårlig om Ham. Som om Han skulle være en slik sviktende stav, du ikke riktig kan støtte deg på med full tyngde. La oss komme til Ham med den synd! - Det venter oss full forlatelse i Jesus Kristus, til enhver tid og for enhver synd! - Skulle vi ikke benytte oss av det?

   Det er en som sier i en andakt: Så vidt meg bekjent, står det bare én gang i Bibelen at Gud løp, og det var da Han løp den fortapte sønn i møte - han som ville hjem.
   Tror du Gud har forandret seg siden den gang Jesus talte slik om Ham? - Tror du Han tar imot deg og meg på noen annen måte?
   Legg merke til at det ikke var ett bebreidende ord fra farens munn - bare: «Kom nå inn! - For nå vi ha fest!»

   Ja, men det var den ene gangen - den første gangen! - Det fortsetter vel ikke slik? Vår fornuft sier jo nei til slikt, men så har den heller ikke vett på det. - Hva sier Jesus? «Sytti ganger sju!» (Mt. 18,22).
   Ja, men blir ikke dette for lettvint da? - Da kan vi jo bare fortsette å synde! Det er bare én ting å si til det: Den som tror at han kan leve lettvint i synd, med Den Hellige Ånd i sitt hjerte, som vitner for ham om en slik far - hans hjerte er så langt fra Guds rike som det går an å komme. - Han har ikke fattet et fnugg verken av syndens alvor eller av Guds kjærlighet og nåde!
   Synden gjør oss ondt, men altså: la ikke det få drive deg bort!
   «Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet.» (v.11). Du Guds menneske! Altså formanes et frelst menneske til å fly bort fra disse ting - og det jo fordi han fremdeles er en synder i seg selv. Hadde han vært hellig hadde han ikke behøvd denne oppfordring, for han ville naturlig hatt avsky for dette. Men nå kan han lokkes og fristes av dette, for han har lyst til synd etter sitt gamle menneske, som han ennå bærer på. - Og så følger det på: «Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til.»
(v.12).
   Dette er Åndens frukt, det er dette som er gitt deg i Ham! Ha tro til Gud! - Han som har vitnet om sin Sønn for deg - ennå en gang!


   Jeg går i fare hvor jeg går,
Min sjel skal alltid tenke
At Satan alle vegne står
I veien med sin lenke.
Hans skjulte helved-brann
Meg lett forville kan
Når jeg ei på min skanse står.
- Jeg går i fare hvor jeg går.

  Jeg går til himlen hvor jeg går;
Frimodig da, mitt hjerte!
Kun dit hvor du en ende får
På all din synd og smerte!
Bort verdens lyst og prakt,
Til himlen står min akt!
All verdens eie jeg forsmår
- Jeg går til himlen hvor jeg går.

E.K.