Domssøndag / Kristi kongedag

   En svært alvorlig tekst vi har for oss her. Nå er vi kommet til enden – den definitive avslutning. Det som blir avgjort denne dagen, det vil si, den dom som faller den dagen, er for evig uforanderlig. Dit du går, eller dit du henvises den dagen, der blir du for evig. Derfra går det ingen vei tilbake.
   Slik er det jo ikke der du sitter nå – nå kan ting ennå forandres. Ennå går frelseren omkring på denne jord og kaller på mennesker, for den endelige dommen er ennå ikke falt.
   Men nå er det jo ikke slik at din situasjon først vil bli klar den dagen vi leser om her, som om Gud likesom ikke visste hvordan det sto til med deg, før du møter Ham denne dagen. Nei, det er allerede avgjort ut fra den stilling du befinner deg i her og nå. Vi er alle i bevegelse mot denne dagen og det er allerede avgjort om vi er på vei mot dom eller frifinnelse, alt ut fra hvordan det står til med deg nå. Men – og det er vel det viktigste men du kan møte på din vei – det er ennå mulig å få byttet side.
   Tenk for en lykke for et menneske å vite for visst, at jeg er på vei mot en frifinnelsesdom! Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli dømt! Jeg vet det! Og jeg håper det er her du også lever!
   På grunn av vårt kjøds skrøpelighet kan denne vissheten anfektes, nå og da. For noen som sliter med bestemte – skal vi kalle det aggressive fristelser – og derpå følgende mange fall, så er denne vissheten bare innom som en gjest en gang iblant. Forøvrig er kristenlivet nærmest en konstant kamp. Men hør du!: Hver gang du får se en flik av evangeliet igjen – en flik av Jesu nåde – trøstes du. Da merker du et snev av hvilen i Ham. Han holder deg fast! Jesu gjerning ville ikke vært tilstrekkelig, ikke fullkommen, om den ikke kunne frelse også det største vrak på jord. Den svakeste og mest vaklevorne av alle. Han sonet all verdens misgjerning!
   Det er å ikke tro dette, som fører i fortapelse – ikke din synd og din skrøpelighet – nei, ikke så lenge den får drive deg til Jesus. Og her er synden farlig for meg og deg – at den får et slikt innpass i samvittigheten, at du ikke lenger makter å tro evangeliet for egen del. Du glir med andre ord bort i vantro.
   Det ligger for oss dette, at når vi har falt, da skal vi likesom gjøre opp for oss – da slipper vi synden som er begått virkelig løs på samvittigheten, slik at vi riktig kan gremme oss over det, bli riktig lei oss, angre oppriktig, altså bli riktig ydmyke innfor Gud – mens det vi burde gjøre, det var å umiddelbart fly til den fristaden skjønne, frelserens vunder og sår.
   Du kan da ikke gjøre opp for en eneste synd! Du kan da ikke angre en synd så oppriktig og dypt, at det skulle være betaling god nok! «Med min egen møye jeg ei din lov oppfyller, nei! Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der - syndens flekker er dog der! - kun i deg min frelse er!»

   Det er når evangeliet slik får komme til og opplyse et menneske, at det også får eie denne vissheten i hjerte, at jeg er ikke på vei mot dom, men frifinnelse! Jeg kan vite allerede nå, at jeg skal bli frifunnet den dagen! Hvordan kan jeg nå være så sikker på det? Er jeg et slikt unikum, når det gjelder tro? Nei, takk Gud! - det er grunnet på noe langt fastere enn det: «Han er trofast som gav løftet!» (Hebr 10:23). Det er vel Han du tror på? Du vil vel ikke tenke at Han er noen bedrager? At Han skulle lyve for deg?
   Nei, sier mange da – gjerne forferdet også – det er da i orden med Gud! Det er meg det er noe galt med! Ja, har det noen gang vært noen tvil om det? Men har Han ikke selv sagt at Han er kommet for å kalle syndere? Har Han ikke selv sagt at Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt? Jo, det har Han virkelig! Og er det ikke nettopp hva du er – en synder og fortapt?

E.K.

   Det er her – og jeg gjentar her – slaget står, som avgjør allerede her og nå, hvilken av disse bøkene ditt navn står skrevet i. Noen tror Guds evangelium, andre gjør det ikke – legger noe til, trekker noe fra. Noen er velsignet med en stor tro, det er en kjensgjerning det – andre er det Skriften kaller svake i troen, men de har dette ved seg at de gjerne vil høre Jesus til, gjerne ville kommet nærmere, osv., det er troen det. De henger fast. Dette er det feste Han har fått i dem, og Han holder fast.
   Men så er det disse som avviser dette, alt i Jesus! Å nei, det beror på oss også. Og så ser de ikke at de har tråkket blodet under fot, og setter sin lit til loven i stedet. Men du må bare gå inn for å bli en så alvorlig kristen du bare måtte få til, men Skriften åpenbarer at det som ikke er født av Gud, det arver ikke Guds rike.
   Ja men er det ikke bra at vi vil leve skikkelig som kristne? Å jo da, men tar det fokuset ditt bort fra evangeliet – eller sagt på en annen måte, setter du det inn på kontoen ved siden av Lammets blod, da er du tapt.

   Hør igjen hva vi leste her: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» (v.12).
   To ganger i denne teksten står det at vi alle dømmes etter våre gjerninger. Hvordan kommer vi som evangelisk-lutherske kristne ut av det?
   Merk deg hva som står her – det står først om bøker i flertall, mange bøker altså, og menneskenes livsløp står oppskrevet der – men så står det om en annen bok «- Og en annen bok ble åpnet,» leser vi. Det var bare en bok! Den nevnes jo åpenbart som en bok som skiller seg fra alle de andre, og kalles livets bok. Noen var også oppskrevet i den. Deres navn sto ikke i de andre bøkene – de var ikke å finne der.
   Vi skal høre hva en av disse som hadde sitt navn oppskrevet der, sier om dette med gjerninger, nemlig apostelen Paulus i 2 Kor 4:5: «For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre.» Og i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» Videre i Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» Og i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   Det er altså tale om disse som går inn på en annens regning! På en annens gjerninger!

   Vet du nå hvordan det vil gå for ditt vedkommende på denne dagen? Det skal være mulig å vite det, om du ser i Ordet! Men kan jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang? Ja, der har du vantroen i oss. Derfor er du i behov av å få rettet blikket på troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus! Han snublet ikke én eneste gang, vet du! Derfor ikke én – tenk, ikke én – synd å anklage den for, som er i Ham!

   Om denne boken – livets bok, skriver Johan Arndt, at det er ikke en bok av papir hvor det skrives med blekk, men det er Guds hjerte. Der er de innskrevet, de som nettopp i sin nød over synden, har tatt sin tilflukt til det Guds lam som bærer verdens synd!
   «Jeg så en stor, hvit trone, og Ham som satt på den.» (v.11). Slik begynte teksten vår. Dette skal også du se en dag! Hvor står du da?
   «Er mitt navn skrevet der, i din bok, Herre kjær, der hvor dine står tegnet, er mitt navn skrevet der?» Det er det avgjørende!