Tilbake            
                                               Bots- og bønnedag

 




 

 

Menneskenes ansvar overfor Gud el. I møte med virkeligheten

Rom. 2, 1 - 11

   1. Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. 2. Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt. 3. Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme – mener du at du skal unnfly Guds dom? 4. Eller forakter du Hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? 5. Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret. 6. For Han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. 7. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal Han gi evig liv. 8. Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten – over dem skal komme vrede og harme. 9. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker. 10. Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker. 11. For Gud gjør ikke forskjell på folk,

   Vi tar også med oss norn flere vers her:

   12. alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven. 13. For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort. 14. For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. 15. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem – 16. på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.
 

   «Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte,» skriver han apostelen.
   Hva viser så denne hårdhet og ubotferdighet seg i? Hva åpenbares den ved? Jo, i dette at du dømmer andre! For dette å dømme andre innebærer jo også, at du opphøyer deg selv. Det henger nøye sammen det.
   Merk deg, hva Jesus sier, der Han taler om fariseeren og tolleren som gikk opp til templet for å be. Det står om disse Han fortalte denne lignelsen, at de «stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.» (Luk. 18,9).
   Ser du hvor nøye det henger sammen? Det ene kan ikke være der uten det andre.
   Når Guds ord taler om å dømme, da taler det om å dømme gjerninger, ikke mennesker! Som det står om mørkets gjerninger i Ef 5,11: «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!» Refs gjerningene! Men det vil jo føre til at også de mennesker som praktiserer dem, vil oppleve at du dømmer dem. At du refser slike holdninger, ord og gjerninger også i ditt eget bryst og liv - det vil si, at du også dømmer deg selv for det samme - det vet ikke nødvendigvis de. Men nettopp dette, at du må refse synd i ditt eget liv, burde jo naturlig få den følge at du blir mild i dine dommer, når det gjelder andre - ja, at du helt avstår! Gud skal dømme til sist!
   Så du ser, våre mer eller mindre harde dommer, de har sin grunn i mangel på erkjennelse av egen synd og fortapthet innfor Gud. Og den som har mangler i denne erkjennelse, han har også en tilsvarende mangel i erkjennelse av Kristi kors og blod, som eneste mulige redning for sin egen del. Det er en nøye sammenheng her også!

   Er det lenge siden du selv har vært innfor Herren, i erkjennelse av det apostelen Paulus lenger ute i Romerbrevet beskriver som et «dødens legeme!» Du bærer det jo med deg hele tiden - underlig da om du ikke skulle merke det! Det finnes tilstander hvor vi ikke registrerer virkeligheten, slik som den nå engang er - det er under rus, i søvne og i bevisstløs tilstand. Du er ile, og kroppens funksjoner er i virksomhet, men du registrerer den ikke, eller ikke på en rett måte. Når vi er våkne, da er vi også våkne for virkeligheten i og omkring oss!

   Det er denne vekkelse Guds ord virker, der det får slippe til, og tale helt ut med oss. Det står i Skriften om en alvorlig åndelig rus - den rammer kristne, og det lyder slik: «- og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» (2 Tim. 2,26).
   Beruset av løgnen, slik at man ikke ser sant på ting lenger. Og så taler jo Guds ord mye om oppvekkelse fra søvn og død! Åndelig søvn og åndelig død!

   Skulle ikke den tekst vi nettopp har lest kunne bevirke en slik oppvekkelse, så vet jeg ikke hva som skal til!
   «For Han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.» (v.6). Kjenner du ingen uro, stilt overfor et slikt ord? Tenk om jeg skal måtte svare for alle mine gjerninger! Jeg er vel ikke utenfor Jesus med mitt liv? Har jeg begynt å leve et «kristenliv,» som jeg tror eller håper skal holde?
   La oss høre videre, hva som står her: «Dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet.» Med utholdenhet søker dette! Det fremste i livet mitt! Før alt annet, er å søke Guds ære og vilje! Disse - skal Han gi evig liv. (v.7). Ingen andre!
   «Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.» (v.9). Det er den andre veien! Har du noen gang sagt noe ondt, tenkt noe ondt, gjort noe ondt? Og faller du fremdeles i det? Dømmer du noen annen for eksempel? Da gjør du jo nettopp det onde, ifølge Guds ord her!

   Jeg vet bare om en eneste i menneskets historie som har nådd frem på denne lovens vei - det er vår frelser Jesus Kristus. Dette må bli virkelighet for oss, om vår bekjennelse av Ham, skal bli noe mer enn et munnhell. Han er virkelig min frelser og forsoner! Han er absolutt nødvendig! Ett er nødvendig - som Han sa Jesus i tilfellet med søstrene Marta og Maria (Luk. 10,42) - og dette ene er Ham!
   Jeg vil spørre deg nå: Er det virkelig her du lever? Ikke hvor klart du ser ting. Ikke om du har alle de nådegaver en måtte komme på. Ikke hvor virksom du er som kristen og lignende ting, men «nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
   Forholdet til Jesus, har ikke bare å gjøre med kjennskapet til Ham, men med sant kjennskap til deg selv og din sanne tilstand og situasjon, som en fallen skapning! Dette henger også nøye sammen! Et sant syn på Jesus har også å gjøre med et sant syn på deg selv! «Herre, jeg går under!» «Jeg går under, uten deg
   Her vokser også et menneskes kjærlighet til Jesus! Tenk, Han elsker syndere som meg! Som meg! Da er det blitt personlig! Det er meg Han elsker! Det er min synd Han har sonet! Det er min sak Han taler for Faderen! Det er meg Hans blod renser! Det er min urettferdighet Han renser meg for, osv. Og merk deg - ikke noe av dette skjer i meg! Det er i Kristus Jesus! Det har skjedd i Ham, alt sammen, og så tilregnes det deg som tar din tilflukt til Ham!

E. K.

   Og hvem trenger vel å søke tilflukt? Hva slags mennesker er det?
   Sett at jeg var en forbryter på flukt! Redd for å komme hjem - ja, redd for å nærme meg hjemmet, for der er det myndigheter som vil ha tak i meg. Der venter straff! Jeg kan forsvare meg selv, der ute i utlendigheten: «Jeg har ikke gjort det de beskylder meg for!» Men jeg tør likevel ikke komme hjem, for jeg mer enn aner at de ikke tror meg. Jeg kan vel oppleve noen festlige dager der ute, så lenge jeg er tilstrekkelig langt fra hjemmet - men så snart tanken på hjemmet, myndighetene der hjemme streifer meg, blir jeg engstelig. Jeg vil ikke dit!
   Men så har det skjedd noe der hjemme - noe jeg ennå ikke vet om. Det er en som har vært hos myndighetene og gjort opp for min gjeld. Nå er de etter meg av en helt annen grunn - nå er det ikke for for å gi meg den fortjente straff, men tvert imot for å forkynne meg, at jeg er frikjent for all anklage! Det var en annen som tok på seg all skyld og all fordømmelse!
   Det er menneskets situasjon i sitt forhold til Gud, i Kristus! De tror det er straff Han kommer med, derfor flykter de stadig lenger bort, men så er det altså en hel og full frifinnelse!
   Men så var det dette selvforsvaret da, vet du. «Jeg har ikke gjort det jeg er beskyldt for!» «Jeg er ikke slik, som dommeren sier,» osv.
   Derfor må Han la oss møte virkeligheten i sitt ord! Har du gjort det du skulle du? Har du gjort det gode mot alle - og mest mot Gud? Har du unnlatt det onde, i alle sammenhenger? Er det et urimelig krav dette, at du skal være god i alle ting, og aldri ond? Det er da ikke et urimelig krav! Må ikke ethvert normalt utrustet menneske være enig i, at dette er det ønskelige, og eneste rette?
   Ja, men hvorfor er du ikke slik da? Og når du ikke er slik, hvordan kan du da komme på den tanke, at du hører hjemme i himmelen? Et alminnelig bra menneske! Ja, du har vel hørt det. Himmelen er ikke for «alminnelig bra mennesker,» men for hellige, rettferdige, gode og fullkomne!
   Begynner du å ane behovet for en stedfortreder nå? Det er hva Jesus er! Han som gikk i stedet og betalte vår gjeld! I Ham er du nettopp hellig, rettferdig, fullkommen og god! «Skjult med Kristus i Gud,» sier Ordet. (Kol. 3,3).
   Skjult - alt ditt, både godt og ondt - med Kristus. Og hør den salige fortsettelsen: «- i Gud
   Hør det du som har måttet fly til Jesus på grunn av din synd! - du er i Gud!

   Men altså, det som viser en brist i denne erkjennelse, det er - ikke at vi dømmer noe å være synd - men at vi opphøyer oss selv til å dømme og forakte andre mennesker! Det er altså ikke dette, å peke på at Guds ord dømmer, men at vi selv dømmer! Der er det all grunn til et alvorlig varsko! Vi må besinne oss på dette: Hvem er jeg som dømmer?
   Dette er ikke sagt for at du ikke lenger skal holde synd for synd - det er heller ikke mitt anliggende først og fremst, å få deg til å avholde deg fra å dømme andre, men å ut fra Ordet peke på hvor du befinner deg åndelig, dersom du lever der, hvor du enkelt og selvfølgelig feller dommer over andre - for at du ikke selv skal gå feil, og gå tapt! Det er et vekkende ord for den som har begynt å sovne - slik at han ikke lenger ser sant på seg selv!

   Som vi leste her - også hedningen har dette nedlagt i seg, å gjøre godt og avstå fra ondt. Når han da likevel gjør det han etter sin indre lov vet er ondt, eller unnlater det gode, så begår han en overtredelse, og dette vil han bli dømt etter. Dette gjør deg altså ikke unik for Gud! Det som gjør deg unik for Gud, skilt helt og fullt ut fra slekten ellers, det er at du er renset i Lammets blod! Men hvem er det vel som tar sin tilflukt til det, uten den som «ser seg så svart og urein, og kjenner på syndig trå?» - kjenner på syndig lyst!

   Det er to utsagn vi skal merke oss særlig her i teksten til slutt - de oppsummerer i grunnen de ting vi har vært inne på nå: «- den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.» (v.16).
Ikke etter loven, men etter evangeliet, skal det skjulte hos deg bli dømt!
   Og det andre: «- forakter du Hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?»
   Vet du ikke det?