Tilbake            
                                               9 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 



Han som gav sin Sønn for oss alle el. Ved Guds kjærlighet!

Rom 8:31 - 39

   31. Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? 32. Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? 33. Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. 34. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. 35. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? 36. Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. 37. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, 39. verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
 

   «Gud er på tronen ennu, Og Han kommer sine i hu.»
   I evangelieteksten for denne søndagen er det Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt 11:28).
   Vi skal ved Guds nåde forsøke å få tak i hva Jesus da egentlig sier.
   «Kom til meg!» sier Han. - Men hva vil det egentlig si i praksis, å komme til Jesus? - Hvordan gjør jeg det?
   På Jesu tid, da Han sto midt iblant dem og sa dette, da var det vel enkelt? - men nå, da Han ikke er fysisk til stede, hva da? Er det slik at du liksom må forsøke å se Ham for deg - tenke deg Ham - danne deg et bilde av Ham, og så si: Jeg kommer til deg, Jesus! - Jeg vil høre deg til! Er det slik det foregår?
   Men da Han var fysisk til stede på jord da, da var det vel enkelt? Da gikk man vel bare bort til Ham og sa: Jesus, jeg vil følge deg! 
   Vi leser blant annet om en i Skriften som gjorde nettopp det: «Da kom en skriftlærd til Ham og sa: Mester, jeg vil følge deg hvor du så går!» (Matt 8:19).
   Han kom vel til Jesus? Men hva svar får han? «Jesus sier til ham: Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det Han kan helle sitt hode til.» (Matt 8:20).
   Peter, han som allerede hadde vandret med Jesus, som Hans disippel i flere år, kommer med et like sterkt uttrykk overfor Herren: «Herre, med deg er rede til å gå både i fengsel og død!» (Luk 22:33). 
   Dette var vel en som virkelig hadde kommet til Jesus? Jesus sier til ham: «Når du engang omvender deg, så styrk dine brødre.» (Luk 22:32).
   Han som anså seg selv som Jesu fremste disippel - for alt vi leser om ham tyder på at han virkelig gjorde det - og derfor kom med slike løfter, han var i virkeligheten uomvendt i sitt hjerte!
   Men han var jo i disippelflokken - og var jo virkelig en disippel! Dette blir så uforståelig for oss, fordi vi alltid tenker at dette må ha en grunn i oss selv. Hva ville du tenke om en «kristen,» så ivrig for Jesus at han erklærte seg villig både til fengsel og død, for Hans navns skyld? Ville du komme på den tanke, at han kunne være uomvendt, og dermed altså trenge til omvendelse?
   Men fordi vi er så festet til den tanke at det må ha en grunn i oss, så hører du også alltid fra mennesker som lever her: Jeg har omvendt meg! - Jeg har døpt meg! - Jeg har bestemt meg, for å følge Jesus! - Jeg har tatt et standpunkt! osv. Hele veien er det herr eller fru JEG, som har gjort det.
   Det faller lys over dette, når vi vet hvorfor Peter var disippel - det sier Jesus selv: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» (Joh 15:16).
   I Salme 100 (som er GT teksten for denne søndagen), står det: «Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord Han før.» (v.3).

   Du som har tatt din tilflukt til Jesus - om det nå også kunne gå opp for deg, på denne bakgrunn, hvorfor du er en kristen - ja, da skulle det nok bli en lysere og lettere vei å gå, tross alt. Han har utvalgt meg!

   Men igjen - hva vil det si å komme til Ham? - Hvordan gjøres det?
   Du kjenner beretningen om Jesus i Marta og Marias' hus - hvor det heter at, Maria «satte seg ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord.» (Luk. 10,39). Dette kaller Jesus, den gode del. (Luk 10:42). Slik kommer et menneske til Jesus - ved å ta imot Hans ord. Å komme til Jesus, vil si å komme til Hans budskap, som jo er ordet om Ham! Du tar din tilflukt til Ham, på den grunn som er åpenbart deg i ordet om Ham. 
   Vi leser f.eks. om de forskjellige syke, lamme spedalske osv., som kom til Jesus fordi de hadde hørt, at Han hjalp slike noen. De kom altså på grunn av ordet om Ham.
   Nå har jeg hørt, at Han tar imot syndere av alle slag! Slik har jeg kommet til Jesus. Jeg har hørt at Han har sonet min synd, og forsonet den Hellige Gud, før jeg kom til Ham. Og så har jeg fått erfare, at Han virkelig er i dette budskapet. Det er Han selv som innestår for det.
   Om dette budskapet kan en si, at det har nådd mitt hjerte, og «fisket» meg inn. Men budskapet går også lenger! Åndelig talt er det jo dekning for å si, at jeg fór til himmelen, den dagen evangeliet gikk opp for mitt hjerte - for det heter ikke noe mindre i Guds ord, enn at Han har «satt oss med Ham i himmelen.» (Ef 2:6).
   Men fysisk er jeg fremdeles på jord, midt i fiendens leir. Jeg må ha noe spesielt for å komme velberget igjennom dette - tenk bare på alle snarer, alle trengsler, alle fristelser og tillokkelser fra verdens side osv. Du hørte hvordan Jesus svarte denne skriftlærde som kom til Ham. - Han gjorde ham oppmerksom på kostnadene - hva det ville komme til å koste.

Og det gjorde Jesus ved flere anledninger. Og så møter vi plutselig, midt i den herlige teksten vår også: «For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.» (v.36). Slaktefår! - Det som er merket til å tas ut for slakt. Vi får ikke lov til å leve! En kristen får ikke leve ut sitt selvliv - heller ikke i «tjenesten» - han får leve Kristus! «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal 2:20a). Hører du hva Paulus, din apostel og ditt forbilde sier? «Jeg lever ikke lenger!» «Men Kristus lever!» Dette er jo nærmest blitt helt borte i forkynnelsen i dag. I dag går det jo nettopp ut på å utfolde dine naturlige talenter og evner. Ta deg selv i bruk for Jesus!
   Jeg husker at jeg, for mange år siden nå, i en samtale med ikke-troende, da det falt naturlig, kom til å si Paulus' ord: «Jeg dør hver dag!» (1 Kor 15:31), og de lo, og trodde jeg spøkte. Ja, selvfølgelig - hvordan skulle de kunne forstå det? - Men i dag er jeg redd for at de nok ville ha ledd i den kristne forsamling også - og det av samme grunn.

   Men det er jo derfor vi får dette salige budskap i fra Herren, som vi blant mange andre steder, også møter i denne teksten i romerne 8. Dette vi leser om her: At noen er imot oss - altså fiendske krefter - anklager, fordømmelse, trengsel, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare og sverd - det er ting vi vil komme til å møte i denne verden, dersom vi lever med Jesus, og følger Ham. Herren vet det! Og vi kan ikke ta igjen med samme mynt - («Om noen dreper med sverd, han skal drepes med sverd. Her er de helliges tålmodighet og tro» (Åp 13:10)) - vi har ikke tillatelse til å utfolde vårt eget og følge det. Herren vet det! «- for din skyld drepes vi osv.» Derfor kommer Han også her til oss med et budskap, og i dette budskapet ligger vår redning: «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss.» (v.37). Ikke ved å utfolde oss selv, men ved Ham som møtte deg i evangeliets ord. 
   Så nevner Han, ved Paulus, disse motkreftene og sier, at ikke noe av dette «skal kunne skille deg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (v.39). 
   Du ser at det som skal berge deg igjennom det hele, det er ikke din kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til deg. Derfor lyder det også, når Jesus kaller på de elendige: «Jeg vil gi dere hvile!» Midt i alt du møter, skal du få være klar over - hvile i - at Guds kjærlighet, som er åpenbart deg i Kristus Jesus, ikke skal slippe deg.
   Derfor sier også Jesus til sine disipler: «Bli i min kjærlighet!» (Joh 15:9).

   Ja, om jeg bare visste at jeg var en god Jesu disippel, som vandret slik Jesus vil det, da skulle vel også jeg ha trøst av dette - men med meg står det så dårlig til, både med tro og liv. Selv om jeg gjerne vil, så vil det ikke lykkes for meg. Kanskje har alle mine vanskeligheter sin årsak i, at Herren har forlatt meg, for mine synders skyld!
   Nei, du som har det slik - du er ingen dårlig kristen, som du gjerne tror - du er en ærlig kristen! - Og hør nå igjen hva vi leste her: «Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham? Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» (v.31-35a).
   Og nå vil jeg spørre deg om noe som er viktig: Ser du ikke nå, at vi hele tiden står overfor et budskap? Det er Jesus, som møter deg det! Det er Jesus! Og nå har du møtt Ham! - Er det bra nok for deg?
   Vend deg bort fra dette nå - og samme hvilken retning du vender deg, så ser du bortover en vei hvis ende er fortapelsen - den evige fortapelse. Det er nemlig bare én vei bort fra dette, og til himmel og salighet, og den heter: Kristi kjærlighet! - Guds kjærlighet slik som den er åpenbart oss i Kristus Jesus!
   Tenk at det skal være så tungt for mennesket å ta sin tilflukt til kjærlighet! Tenk at det skal være så «tungt» for Herren, å få formidlet oss dette til frelse! Det har sin årsak i dette, at dersom det er ved Guds kjærlighet, og Guds kjærlighets handling alene, vi skal bli frelst, da er alt vårt eget satt til sides, som udugelig. Også i vandringen her på jord, er det altså Jesus alene som gjelder.
   «Men det skal være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal 6:14).
   Det var Paulus' vitnesbyrd i den saken.


   Aldri er jeg uten våde,
Aldri dog foruten nåde,
Alltid har jeg sukk og ve,
Alltid kan jeg Jesus se.

E.K.