Tilbake            
                                               6 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 


Han som begynte, skal fullføre

Fil 1:2 - 6

   2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 3 Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. 4 Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede, 5 for fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet. 6 Og jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.

   Det er en formulering av apostelen her som jeg er virkelig glad for: «Jeg er fullt viss på dette ...!» Og hva er det han er fullt viss på? Jo - «at Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Med andre ord, fullt viss på Guds trofasthet og vilje.
    Paulus hentet ikke denne fullvisshet ut fra sitt eget bryst – ut fra en tro han med mye møye hadde opparbeidet seg, men ut fra kjennskapet til Ham som hadde åpenbart seg for fariseeren og forfølgeren – det vil si, synderen Saulus fra Tarsus, der ute på Damaskusveien, for å frelse ham og gjøre ham til sin venn og et Guds barn. Ja, gjøre ham til den største misjonær som har vandret på denne vår jord.
    Men du skal merke deg hvilket syn denne store misjonæren hadde på seg selv, så du ikke skal bli forført av denne falske ånd som er så virksom i dag. I 1 Kor 15:8, skriver han om synet av den oppstandne frelser og Herre, Jesus Kristus: «Men sist av alle ble Han òg sett av meg som det ufullbårne foster.» I Ef 3:8, skriver han om sitt kall og sin tjeneste: «Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom.» og i 1 Tim 1:15, skriver han dette trøstens ord til menigheten: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»
   Hør det! - og da må du ha denne store evangelisten og misjonæren for øye: Et ufullbåret foster! Den minste av alle de hellige! Den største av syndere!
   Er det slik de «store» forkynnere omtaler seg selv i dag? Nei, heller tvert imot! Noe som viser at de er falske forkynnere. De lever ikke i den erkjennelse innfor Gud, som vi finner hos apostelen her. Det er dette det hele avsløres på – ikke at de er taleføre, kan si mye fint om Jesus, gjøre tegn og under osv., men hvor er deres erkjennelse av sannheten?    Nei, synden og dette som har med det gamle menneske å gjøre, det har vi lagt bak oss – det er vi ferdige med!
   Det som er farlig for folk i dette, det er at det er sant på et vis. Vi er ferdige med synden og vi er ferdige med det gamle menneske, i Kristus – men dersom vi ikke lever i erkjennelsen av hvem vi er i oss selv, begynner nettopp det gamle menneske i oss å vokse, men nå kledd i åndelighet.

   Det var dette som skjedde med Israel igjen og igjen – de glemte hvem de var i seg selv, dermed så de ikke lenger klart, at dere forhold til Gud berodde på nåde blott. De trodde etter hvert at de selv var noe, i denne sammenheng. Så måtte også Gud igjen og igjen minne dem på hvem de var.
   I Esek 16:4-6, kan vi lese Herrens tale til Jerusalem: «Og med din fødsel gikk det slik til: Den dag du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp. Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg, så de gjorde noe slikt med deg og forbarmet seg over deg. Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg den dagen du ble født. Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!»
   Spørsmål: Hva hadde de å rose seg av uten Guds nåde alene? Men de hadde kommet på andre tanker.
   I 5 Mos 7:6-8, taler Herren igjen til sitt folk: «For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være Hans eiendomsfolk.» Og så kommer dette: «Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så Han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere, og fordi Han ville holde den ed Han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.»
   Spørsmål igjen: Hva hadde de å rose seg av uten Guds nåde alene?
   Ifra den nytestamentlige menighets tid, kan vi lese apostelens ord i 1 Kor 4:7: «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»
   Med andre ord: Har du ikke forstått at det er alt av nåde, siden du roser deg selv av det.

E.K.

   Det jeg gjerne vil peke på for deg, min venn som er her nå, er dette: Det kjennes på erkjennelsen!
   Det høres så fint og fromt ut dette, at vi skal bare være opptatt med Jesus og all den herlighet vi har i Ham, og ikke dvele ved dette med synd og menneskets skrøpelighet. Ja, men hvem er det som har behov av en frelser og forsoner? For hvem blir Herren Jesus stadig større og mer herlig? Jo, nettopp for synderen! For det som er virkelig stort ved Jesus, det er ikke i første rekke dette, at Han er himmelens og jordens Skaper, men at Han har et hjerte fullt av nåde og kjærlighet! Og hvem ser vel det klarere enn synderen – den fortapte i seg selv? Dette er to slags storhet, og forskjellig storhet - himmelens og jordens Skaper, Han som sitter opphøyd på himmelens trone, på den ene side, og Han som fremstår på jorden som sonofferlammet.
   Du kan godt male ut for folk om en fantastisk medisin mot en dødelig og alvorlig sykdom, og de vil si: Ja, det er jo fint dette for de som har denne sykdommen, men jeg har jo ikke behov av den – for jeg er ikke syk.

   
Det er denne dobbeltheten vi aldri må drives bort fra. Jeg kan med full overbevisning si som troende – som kristen: Jeg er ikke syk! Og jeg kan på samme tid si: Jeg er syk til døden – ja, allerede død! Og begge dele er sannhet! Vi taler om hva vi er i oss selv, og hva vi er i Kristus. På samme tid!    Det er når dette blandes sammen eller skilles ad på en gal måte, at den forvirring oppstår i deg, at du ikke blir løst ut, men blir værende i trelldom – den trelldom som en dag vil føre til at du blir stående utenfor i evigheten.
   Du blir heller aldri fullt viss på – som apostelen her – fordi du ikke regner med Jesus alene. Du har blikket festet på deg selv, i den tro at det er noe som må være i orden med deg også, før du rett kan tro, for din egen del. Men alt det du måtte finne av synd og elendighet, der inne i ditt eget bryst, det har jo Ordet - det vil si, Gud selv - allerede fortalt deg om. Det er ingen hemmelighet for Ham - men Han har gitt deg fullkommen hvile i Jesus, sin Sønn.
   Men ser du ikke dette, da blir frelsen aldri viss for deg! Fordi du med dette er under loven – den som ikke fører noe til fullkommenhet, som vi kan lese i Hebr 7:19. Men der kan vi også lese noe over all måte herlig: «Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» Vi kan lese det slik: Men Jesus kommer, og ved Ham kan vi nærme oss Gud! Ja, ved Ham er vi forenet med Gud!

   Gud er troverdig! Han er til å stole på! Han lyver ikke! Han bedrar ingen! Han er selve sannheten i egen person! Derfor kan du – tross din falne natur – være fullt viss på den frelse Han har tilveiebrakt for deg i Jesus! Det kan ikke svikte! Da ville Jesu forsoning ikke være fullkommen – og kan du komme på den tanke? Nei, det kan du vel ikke – men det er du som er problemet hele veien her, mener du. Jeg tviler ikke på Jesus, å nei – men jeg ...osv.
   Ja men, da tviler du jo nettopp på Jesus! Det var jo fordi du nettopp er slik, at Han også måtte bli slik Han ble, her på jord! Nemlig en som kunne bære hele verdens synd på sitt legeme! Og slik ta det bort fra Guds åsyn!

   Våre fall kan være dype og forferdelige – eller det kan fortone seg mer som en masse grums, ting faller likesom ikke på plass, det føles bare så galt alt – men uansett: Golgata skjuler det alt! ALT! Det er enten Golgata som er porten inn i himmelen, eller så er det noe annet. Men er det Golgata, da er den åpnet fra den andre siden. Da er det Gud som har åpnet innenfra! Du kan aldri ved noe som helst hos deg åpne denne lukkede dør – den som ble lukket på grunn av synden.
   Men Han sier til den svake i Åp 3:8 – og la oss avslutte med det: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.»
   Derfor var apostelen fullt viss! Du kan gå bort fra Gud, idet du vender deg etter denne verdens ting, eller en annen frelse eller rettferdighet enn den Herren har gitt deg i Jesus – og det er en alvorlig sak – men Han gir aldri opp det verk Han har begynt. Så du kan i enhver situasjon komme til Ham med det, slik som det er. Priset være Gud for det!