|
Det er en formulering av apostelen
her som jeg er virkelig glad for: «Jeg er fullt viss på dette ...!»
Og hva er det han er fullt viss på? Jo - «at Han som begynte en god
gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Med andre
ord, fullt viss på Guds trofasthet og vilje.
Paulus hentet ikke denne fullvisshet ut fra sitt eget
bryst – ut fra en tro han med mye møye hadde opparbeidet seg, men
ut fra kjennskapet til Ham som hadde åpenbart seg for fariseeren og
forfølgeren – det vil si, synderen Saulus fra Tarsus, der ute på Damaskusveien,
for å frelse ham og gjøre ham til sin venn og et Guds barn. Ja, gjøre
ham til den største misjonær som har vandret på denne vår jord.
Men du skal merke deg hvilket syn denne store misjonæren
hadde på seg selv, så du ikke skal bli forført av denne falske ånd
som er så virksom i dag. I 1 Kor 15:8, skriver han om synet av den
oppstandne frelser og Herre, Jesus Kristus: «Men sist av alle ble
Han òg sett av meg som det ufullbårne foster.» I Ef 3:8, skriver han
om sitt kall og sin tjeneste: «Til meg, den minste av alle de hellige,
ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige
rikdom.» og i 1 Tim 1:15, skriver han dette trøstens ord til menigheten:
«Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til
verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»
Hør det! - og da må du ha denne store evangelisten og
misjonæren for øye: Et ufullbåret foster! Den minste av alle de hellige!
Den største av syndere!
Er det slik de «store» forkynnere omtaler seg selv i
dag? Nei, heller tvert imot! Noe som viser at de er falske forkynnere.
De lever ikke i den erkjennelse innfor Gud, som vi finner hos apostelen
her. Det er dette det hele avsløres på – ikke at de er taleføre, kan
si mye fint om Jesus, gjøre tegn og under osv., men hvor er deres
erkjennelse av sannheten? Nei, synden og dette som har
med det gamle menneske å gjøre, det har vi lagt bak oss – det er vi
ferdige med!
Det som er farlig for folk i dette, det er at det er
sant på et vis. Vi er ferdige med synden og vi er ferdige med det
gamle menneske, i Kristus – men dersom vi ikke lever i erkjennelsen
av hvem vi er i oss selv, begynner nettopp det gamle menneske i oss
å vokse, men nå kledd i åndelighet.
Det var dette som skjedde med Israel igjen og igjen –
de glemte hvem de var i seg selv, dermed så de ikke lenger klart,
at dere forhold til Gud berodde på nåde blott. De trodde etter hvert
at de selv var noe, i denne sammenheng. Så måtte også Gud igjen og
igjen minne dem på hvem de var.
I Esek 16:4-6, kan vi lese Herrens tale til Jerusalem:
«Og med din fødsel gikk det slik til: Den dag du ble født, ble din
navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke
inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp. Det var ikke noe øye som hadde
medynk med deg, så de gjorde noe slikt med deg og forbarmet seg over
deg. Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg den
dagen du ble født. Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt
blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg
sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!»
Spørsmål: Hva hadde de å rose seg av uten Guds nåde alene?
Men de hadde kommet på andre tanker.
I 5 Mos 7:6-8, taler Herren igjen til sitt folk: «For
et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt
av alle folk på jorden til å være Hans eiendomsfolk.» Og så kommer
dette: «Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren
behag i dere, så Han utvalgte dere. For dere er det minste
av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere, og fordi Han ville
holde den ed Han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere
ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens
hånd.»
Spørsmål igjen: Hva hadde de å rose seg av uten Guds
nåde alene?
Ifra den nytestamentlige menighets tid, kan vi lese apostelens
ord i 1 Kor 4:7: «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du
ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om
du ikke hadde fått det?»
Med andre ord: Har du ikke forstått at det er alt av
nåde, siden du roser deg selv av det.
E.K.
|
Det jeg gjerne vil peke på for deg,
min venn som er her nå, er dette: Det kjennes på erkjennelsen!
Det høres så fint og fromt ut dette, at vi skal bare
være opptatt med Jesus og all den herlighet vi har i Ham, og ikke
dvele ved dette med synd og menneskets skrøpelighet. Ja, men hvem
er det som har behov av en frelser og forsoner? For hvem blir Herren
Jesus stadig større og mer herlig? Jo, nettopp for synderen! For det
som er virkelig stort ved Jesus, det er ikke i første rekke dette,
at Han er himmelens og jordens Skaper, men at Han har et hjerte fullt
av nåde og kjærlighet! Og hvem ser vel det klarere enn synderen –
den fortapte i seg selv? Dette er to slags storhet, og forskjellig
storhet - himmelens og jordens Skaper, Han som sitter opphøyd
på himmelens trone, på den ene side, og Han som fremstår
på jorden som sonofferlammet.
Du kan godt male ut for folk om en fantastisk medisin
mot en dødelig og alvorlig sykdom, og de vil si: Ja, det er jo fint
dette for de som har denne sykdommen, men jeg har jo ikke behov av
den – for jeg er ikke syk.
Det er denne dobbeltheten vi aldri må drives bort
fra. Jeg kan med full overbevisning si som troende – som kristen:
Jeg er ikke syk! Og jeg kan på samme tid si: Jeg er syk til døden
– ja, allerede død! Og begge dele er sannhet! Vi taler om hva vi er
i oss selv, og hva vi er i Kristus. På samme tid! Det er når dette blandes sammen
eller skilles ad på en gal måte, at den forvirring oppstår i deg,
at du ikke blir løst ut, men blir værende i trelldom – den trelldom
som en dag vil føre til at du blir stående utenfor i evigheten.
Du blir heller aldri fullt viss
på – som apostelen her – fordi du ikke regner med Jesus alene. Du
har blikket festet på deg selv, i den tro at det er noe som må være
i orden med deg også, før du rett kan tro, for din egen del. Men alt
det du måtte finne av synd og elendighet, der inne i ditt eget
bryst, det har jo Ordet - det vil si, Gud selv - allerede fortalt
deg om. Det er ingen hemmelighet for Ham - men Han har gitt deg fullkommen
hvile i Jesus, sin Sønn.
Men ser du ikke dette, da blir
frelsen aldri viss for deg! Fordi du med dette er under loven – den
som ikke fører noe til fullkommenhet, som vi kan lese i Hebr 7:19.
Men der kan vi også lese noe over all måte herlig: «Men et bedre håp
blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» Vi kan lese det slik:
Men Jesus kommer, og ved Ham kan vi nærme oss Gud! Ja, ved Ham er
vi forenet med Gud!
Gud er troverdig! Han er til
å stole på! Han lyver ikke! Han bedrar ingen! Han er selve sannheten
i egen person! Derfor kan du – tross din falne natur – være fullt
viss på den frelse Han har tilveiebrakt for deg i Jesus! Det kan ikke
svikte! Da ville Jesu forsoning ikke være fullkommen – og kan du komme
på den tanke? Nei, det kan du vel ikke – men det er du som er problemet
hele veien her, mener du. Jeg tviler ikke på Jesus, å nei – men jeg
...osv.
Ja men, da tviler du jo nettopp
på Jesus! Det var jo fordi du nettopp er slik, at Han også måtte bli
slik Han ble, her på jord! Nemlig en som kunne bære hele verdens synd
på sitt legeme! Og slik ta det bort fra Guds åsyn!
Våre fall kan være dype og forferdelige
– eller det kan fortone seg mer som en masse grums, ting faller likesom
ikke på plass, det føles bare så galt alt – men uansett: Golgata skjuler
det alt! ALT! Det er enten Golgata som er porten inn i himmelen, eller
så er det noe annet. Men er det Golgata, da er den åpnet fra den andre
siden. Da er det Gud som har åpnet innenfra! Du kan aldri ved noe
som helst hos deg åpne denne lukkede dør – den som ble lukket på grunn
av synden.
Men Han sier til den svake i
Åp 3:8 – og la oss avslutte med det: «Se, jeg har satt foran deg en
åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.»
Derfor var apostelen
fullt viss! Du kan gå bort fra Gud, idet du vender deg etter denne
verdens ting, eller en annen frelse eller rettferdighet enn den Herren
har gitt deg i Jesus – og det er en alvorlig sak – men Han gir aldri
opp det verk Han har begynt. Så du kan i enhver situasjon komme til
Ham med det, slik som det er. Priset være Gud for det!
|
6 søndag
i åpenbaringstiden
