Tilbake            
                                               5 søndag i påsketiden

 

 

 

   



 

Du er podet inn blant grenene

Rom. 11,13 - 20

   13 Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste - 14 kunne jeg bare vekke mine frender etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. 15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde? 16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også. 17 Men om nå noen av grenene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, 18 så ros deg ikke mot grenene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. 20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt!
 

   «Til dere hedninger vil jeg si.» Slik begynner teksten vår her. Apostelen visste – og hadde nok møtt på det også – hvor snart vi har for å opphøye oss selv. Om vi kan finne noe som taler til vår fordel, så vet vi snart å utnytte det for alt det er verdt.

   Her var det hedningens tendens til å hovere over jøden. De er brutt av, vi er podet inn. Som om det var av noen egen fortjeneste de hadde fått del i samfunnet med Gud – og ikke av nåde alene.
   Det var jo den snare så mange av jødefolket hadde gått i – at de tenkte de hadde et fortrinn i seg selv, fordi de var jøder. Vi er jo Abrahams barn – det var et uttrykk de brukte ofte. Og det var et uttrykk for hva de faktisk trodde. Og et stykke på vei var det jo sant – de var Abrahams barn etter kjødet, men ikke dermed Abrahams åndelige barn, for det er kun de troende – det vil si, de Jesustroende – både av jøder og hedninger.

   Gud hadde utvalgt jødefolket for sin egen del – Messias skulle fødes i dem – og ikke på grunn av noe fortrinn hos dem. Her tok de feil, og Jesus påpeker det overfor dem igjen og igjen, når Han møter denne vrangforestilling hos dem. Og nå advarer altså apostelen de hedningekristne – det vil si oss som er her nå også – imot å gå inn i det samme bedraget, for Gud vil ikke te seg annerledes overfor oss, enn Han gjorde overfor dem.
   Altså, begynner du å regne med noe eget – at det er på grunn av noe hos deg Gud vil ha med deg å gjøre, da er du gjenstand for det samme bedrag, og det vil gå deg som dem. Og du vet, så snart et menneske – som allerede nevnt – finner noe å rose seg av for Gud, så begynner vedkommende også naturlig å se ned på den som ikke har de samme egenskaper. Det følges ad!
   Men en sann troende kjennes jo fremfor alt på dette at han eller hun lever i den erkjennelse at det er av nåde alt – og være av nåde alene om de skal bli frelst. Det har sin grunn i at de nå ser sant på seg selv innfor Gud: Jeg er en synder! - og Gud er hellig! Eneste løsning er Jesu Kristi soning – et vil si, utgytelse av sitt blod – og den derav følgende mulighet for syndenes forlatelse.

   Hør nå hva Gud talte til sitt folk allerede i gammel tid, gjennom profeten Jesaja, og Gud har ikke noe annet forhold til hedningene enn Han har til jødene i denne sammenheng – vi leser fra Jes. 43,24-25: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   Her får de altså sin dom - «- bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» Og den som synder skal som kjent dø. Men her følger altså noe straks på denne dommen, nemlig en frikjennelse. Men vi skjønner jo at en frikjennelse ikke kan ha sin grunn i dem, for de har jo nettopp fått sin dom – du er skyldig! Hva har det da sin grunn i? Jo, i Gud! «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   Han understreker denne sak ved å gjenta jeg to ganger: Jeg, jeg! Og videre – for min skyld! Ikke for din! Ikke fordi du er kristelig anlagt, eller verdifull, eller noe som helst annet hos deg, for du er under samme dom som disse jøder Jesaja talte til i sin tid – nei, for min skyld, sier Herren. Fordi jeg ut fra min nåde og barmhjertighet velger å gjøre dette for deg. Og som vi videre hørte: «-  og dine synder kommer jeg ikke i hu!» «- kommer jeg ikke i hu!»
   Grunnen til at du og jeg blir frelst og når himmel og salighet har den eneste grunn, at Han ikke kommer mine synder i hu! Ikke at jeg er uten synd, eller har mindre synd enn før, nå gjerne vil være en kristen eller noe lignende, men ene og alene at Han har bestemt å se bort fra dem, av den grunn at de allerede er lagt på Jesus, Guds enbårne Sønn.

E.K.

   Det er for Jesu skyld alene. Og den som blir ført inn i, og bevart i den sannhets erkjennelse, han finner ingen grunn i seg selv til å opphøye seg eller hovere over noen annen. Tenk bare på apostelen Paulus som bringer tre vitnesbyrd om seg selv i Skriften: «Men sist av alle ble Han òg sett av meg som det ufullbårne foster.» (1 Kor. 15,8). Ufullbåret foster! Ikke mye å rose seg av det. Videre i Ef. 3,8: «Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt osv.» Den minste av alle de hellige! Med andre ord, den minste av alle kristne! Vi kan vel ikke påstå at han opphøyer seg her akkurat. Og til sist 1 Tim. 1,15: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» Den største av alle syndere! Ikke noen ærestittel han gir seg selv da.

   Nå så altså apostelen, at hedningene – i dette tilfelle romerne – sto i fare for å gli bort fra denne erkjennelse, og dermed bort fra den sanne Gud, og den sanne frelse, til noe annet. Og dette noe annet vi så snart kan gli tilbake i – om vi da i det hele tatt har stått i sannheten noen gang – det er dette som kalles religiøsitet. Og religiøsitet, det er ikke kristenliv. Den kristne har sitt ene og alene i Jesus, og sin redning ene og alene i Hans verk.
   Hebreerbrevets forfatter skriver det så herlig i Hebr. 10,19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Det er nettopp hva vi hører i teksten fra Jes, 43 – Herren utsletter dine misgjerninger! Det gjorde Han nettopp ved å innvie oss denne nye og levende vei – Hans kjød! Hans blod! - som renser fra all synd!
   Og er dette veien, da har vi ingen grunn til å rose oss selv, eller heve oss over noen annen. I forbindelse med nådegavene skriver den samme apostel i 1 Kor. 4,7: «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»

   Alt i Guds rike er nåde! Det er ikke mulig å få noe av Gud, uten av nåde! Å ville ha noe av Ham av noen annen grunn, det er selve fallet!
   Det var all slags syndere i Israel på Jesu tid, og Han tok imot dem som kom til Ham – ja, de holdt seg nær til Ham for å høre Ham, kan vi lese i Luk. 15,1 – men fariseerne og de skriftlærde, de som mente de fortjente noe, de gikk Han forbi.
   Det er et stort alvor over det også i dag. Samme hva du måtte slite med som gjør deg urolig innfor Gud, er du velkommen til Ham med, for Han har gjort soning for all synd – ja, om du så falt sytti ganger sju den samme dag – men mener du å ha noe fortrinn av noe slag, da er du fortapt, for da får Han ikke være den frelser for deg som Han er kommet til verden for å være.

   «Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!» (v.18). «Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro.» (v.20). Står ved din tro! Og når du da vet at troen er en Guds gave, virket ved åpenbaringen av Guds nåde – din tro er med andre ord også i Guds hånd – da forstår du at ydmykhet sømmer seg, for å si det på den måten.
   Alt har jeg fått! Alt er meg gitt! Priset være Gud! Han som har sørget for alle våre behov. Problemet er at vi ikke ser vårt sanne behov uten at Han får åpenbare det for oss. Og hva er så vårt sanne og fremste behov? Det er nåde!
   Jeg vet ikke om du lever i den erkjennelse – men gjør du det ikke bør du be Gud om å gjeste deg med sin Sannhets Ånd, mens det ennå er tid, mens det ennå heter i dag! Er det noe som ikke bør utsettes til i morgen, så er det nettopp det – for du vet ikke om du får den morgendagen! Men nå er du innfor Gud, og kan kalle på Ham!