Ikke av gjerninger!

Rom 4:1 - 8

   1. Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet? 2. Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. 3. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. 4. Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. 5. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. 6. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: 7. Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. 8. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

   Paulus begynner her med å stille et spørsmål til forsamlingen i Rom: «Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?»
   Ikke fordi han ikke kjente svaret og trengte deres hjelp til å finne ut av det - men å få stilt et spørsmål vekker deg gjerne for den eventuelle sannhet at, dette vet jeg ikke! Dette har jeg ikke klart for meg! Dette har jeg visst ikke satt meg riktig inn i! Og det igjen åpner deg for svaret. Og det er svaret på dette spørsmålet Paulus ville ha inn i forsamlingen i Rom den gang, og inn i deg i dag!
   Altså, når Abraham ikke oppnådde noe etter kjødet, hva kan da jeg vente å oppnå! Og: Hva var det så Abraham oppnådde noe ved? For Abraham vårt forbilde, oppnådde virkelig noe innfor Gud ved noe helt bestemt. Det må det jo være viktig for oss å få se inn i, ikke sant? Hva var det?
   Paulus svarer ikke momentant på dette sitt spørsmål, men bruker det som en anledning til å forkynne sannheten, slik at den enkelte selv ser hva dette bygger på - og ikke minst, hva det ikke bygger på! «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud.» (v.2).
   Da kommer lovtrellen straks trekkende med Jakobs brev, og sier: Ja men Jakob skriver jo at Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger! Ja, men ikke ved lovgjerninger! Ikke ved de gjerninger som var av kjødet, men ved troens frukt! - Og hør endelig da!: Ikke ved troens frukt i seg selv - men troens frukt viste at Abraham sto i et rett forhold til Gud. Det vil si, at han tok sin tilflukt til Herrens løfte! Og da er vi jo tilbake der vi begynte, og der vi skal være: «For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.» (v.3).
   De vil støtte seg til Jakob i sin motstand mot evangeliet - og så holder de seg til det motsatte av hva Jakob egentlig vil ha sagt oss. Han som skriver - og vi skal bare nevne to ting: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord.» (Jak 1:18). Hvor er så ditt bidrag her? Den som er født ved sannhets ord, er han ikke da også rettferdiggjort for Gud!

   Ja, ditt bidrag? Vi kan jo ikke rope til det som ikke er, at det skal bli noe. Men det kan Gud! Du leser beretningen om denne enkens sønn som blir båret død ut fra Nain. (Luk. 7). Der kommer Jesus, møter dette begravelsesfølget, og vekker ham opp. Men hva blir folket da opptatt med? Jo, tegnet! At en død blir vakt opp! Og det er jo i og for seg ikke så underlig - men de ser ikke nødvendigvis budskapet i dette. Som ikke bare er dette at Jesus er Herre over dødens makt, men at om Jesus ikke gjør dette med deg, ligger også du der like død som han! Det er alvoret! Det gjelder liv eller død! Og da blir det ikke tegn og under som kommer i fokus først og fremst. Da blir Jesus selve målet ditt - og ikke bare middelet til å oppnå noe annet og mer!
   Hva dette sannhets ord Jakob taler om er, det åpenbarer Paulus i Ef 1:13: «I Ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse ...» Det er det sannhets ord vi blir gjenfødt ved - evangeliet om vår frelse!
   Og Peter han skriver i sitt 1 brev: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.» Og da vil vi jo spørre: Hva Guds ord er det da tale om? Og det skriver han selv to vers etter: «Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.» (1 Pet 1:23 og 25).
   Og hør nå virkelig hva han sier om dette Ordet - Ordet til frelse for deg: Det lever og blir! Ja, det blir til evig tid!

   Videre skriver ikke Jakob bare om begynnelsen, men også om vandringen videre: «Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, - han blir ikke en glemsom hører, men gjerningens gjører.» (Jak 1:25). Med andre ord, der kommer Ordet til å bære frukt! Ikke ved at du går inn for å bære frukt, men ved at du blir værende i evangeliets ord (begynnelsen) - i evangeliets vitnesbyrd!

   Vi har et fint bilde på det Jakob taler om, i Peter, da han skulle inn i sitt stygge fall, siktet som hvete av Satan - da sier Jesus: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.» (Luk 22:32). Og så ser vi hva som videre skjer med Peter - i motsetning til Judas for eksempel - til tross for sitt forferdelige fall og den sorg, uro og anfektelse det nødvendigvis må ha ført til hos Peter, ble han i flokken, for han hang fast ved Jesus i troen! Det er en sann troens frukt!
   Da kan vi jo spørre: Hvem bar Peter igjennom dette? Vi fikk jo et tydelig bevis på, hvor langt Peters kjød holdt!

   «Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?» (v.1).

   Hør den forkynnelse som følger på dette spørsmål, som om du aldri hadde hørt det før: «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.» (v.2-8).
   Paulus forkynner her så klart som noen bare måtte kunne ønske det, at tro og gjerninger er to forskjellige ting. Han setter dem direkte opp mot hverandre!
   Troen er altså ikke en gjerning! Det vil si, at den ikke er av mennesket, men av Gud. Det vil igjen si, at det du og jeg blir frelst ved - det er av Gud! Helt og fullkomment en gave! Helt og fullkomment gitt deg! «For så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne ...!» (Joh 3:16). 
   Lett nok å sitere, men verre å tro! Særlig når de kommer trekkende med Jakob til din såre samvittighet, og vil ha ham på sin side.
   Hadde Abraham noe å rose seg av innfor Gud? Det har han ikke for Gud, sier apostelen. Ja men, Abraham var jo en slik troskjempe, sies det gjerne da. Det er jo om å gjøre at vi strekker oss etter dette idealet!
   Ja, Abraham var en troskjempe, det er det ingen tvil om - men troen er jo av Gud! Det blir ikke så mye igjen av Abraham da! Nei, men han blir et vitne om, hva troen bringer - nemlig Guds rettferdighet! Det er dette Abraham er et vitne om. Det er ikke meningen at du skal bli stående igjen med Abraham - noe som så ofte skjer - men med «Ham som rettferdiggjør den ugudelige!» (v.5b).
   Det brukes så sterke ord her: «Den derimot som ikke har gjerninger!» Det er han som blir frelst! Og det er jo klart, at den som ikke har gjerninger, han må jo nødvendigvis bli frelst ved noe helt annet. Og dette andre har altså ikke noe med gjerninger å gjøre. Det kan da bare være en fri og uforskyldt gave!

   Det er så forunderlig dette evangelium, at vi fatter det ikke én gang for alle. Du må ikke bare se kaldt på det. Hvordan det rent «teknisk» går til, om det kan sies slik, men hva slags hjerte kan stå bak noe slikt? 
   Her har du synderen, som kun har syndet, levd sitt eget liv etter eget tykke, og ikke brydd seg om Gud, med andre ord, den ugudelige! Og så leser vi da her: «Ham som rettferdiggjør den ugudelige!» Og så vet du at troen er av Gud!
   Når skal dette begynne å gå opp for oss i fullt alvor - det Skriften vitner: At «frelsen hører Herren til!»

   «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.» (v.7-8).
   Her må du for all del lese rett. Er det noe sted det er påkrevd å være «bibeltro» og «rettroende,» så må det være i dette! Ellers blir ditt såkalte kristenliv angst, uro og en byrde å bære inntil du ender i den evige fortapelse. Her taler ikke Herrens ord om den som er uten synd! Her taler ikke Herrens ord om den som er uten overtredelse - men om den som har fått tilgivelse og ikke lenger får det tilregnet, det vil si, den som har fått syndenes forlatelse!
   Altså ikke den som er uten synd, og heller ikke den som følelsesløst tillater seg å leve i, og praktisere det Herrens ord åpenbarer som synd, men den som kommer til Ham med sin synd, fordi han ved Herrens eget ord og vitnesbyrd har sett at det er en åpnet kilde til renselse fra all synd og urenhet! (Sak 13:1).
   At jeg står uten synd for Gud - for det gjør jeg jo, ellers var jeg fortapt - det er en Guds gave gitt meg i Jesus Kristus!

   Du som måtte ha ett eller annet i livet ditt - smått eller stort - en gjerning du kan ta med deg innfor Gud - hør Herrens ord: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent.» (v.4).
   Hvordan tror du det vil gå? Denne din gjerning - dette ditt kristenliv - er det fullkomment så det kan bestå for Gud? Du skulle ikke skyve Guds nåde fra deg ved slikt tap (skarn). (Fil 3:8).
   Guds nåde til frelse, hviler helt og fullt på hva Gud har tenkt ut i sitt hjerte fra evighet av, og så fullført i gjerning - ja, er dette og bare dette!