Abrahams tro

Rom 4:1 - 8

   1 Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet? 2 Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. 3 For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. 4 Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. 5 Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. 6 Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

   Rettferdiggjort! Hvilket salig ord å få høre sagt om sin egen person. Har det rett gått opp for deg som har måttet ta din tilflukt til Jesus, at du er fullkomment rettferdig i Guds øyne?
   Nei, du går vel helst med blikket rettet mot det ufullkomne, det vil si, det som er av deg. Men denne rettferdighet som den rettferdiggjorte har fått del i, ja, fått til odel og eie, den er av Gud, og den er i Gud. Om dette ordet rettferdiggjort, skriver presten Olav Valen-Sendstad, at det burde vært oversatt som rettferdigsagt. For det er mer i tråd med hva det virkelig dreier seg om. Det er en tilsagt rettferdighet, en tilregnet rettferdighet. Det er ikke noe du er som om det vokste ut av deg, eller noe du i din natur ble omskapt til, men noe du er blitt ikledd for Gud.
   Profeten Jesaja omtaler det slik i Jes 61:10: «Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg -»
   Hørte du? Han har kledd meg! Han har svøpt meg! Han har kledd meg i frelsens drakt. Frelsen er altså noe jeg er blitt ikledd. Han har svøpt meg i rettferdighetens kappe. Den rettferdighet jeg har for Gud, er altså noe jeg er blitt svøpt i. Og den som har ikledd meg, og svøpt meg er Gud. Derfor kan apostelen Paulus åpenbare den kristnes situasjon slik i Kol 3:3: «- deres liv er skjult med Kristus i Gud.»
   En er likesom blitt pakket inn i Ham. Svøpt, det er jo noe man forbinder med spedbarn, en svøper dem inn i tepper. Det er likesom bare nesetippen som vises. Men når det gjelder den innsvøpning det er tale om her, så vises ikke det engang, helt skjult i Kristus!
   Ja men, hva med dette mitt syndige å uregjerlige kjød, som gir meg så mye møye? På det svarer det samme vers i kolosserbrevet: «Dere er jo døde!» Det er dødt for Gud! Det døde med Kristus! Det har allerede fått sin straff, idet det ble korsfestet på Golgata med Ham!

   Tenk deg forundringen hos en forbryter, der han står for dommeren og forventer en alvorlig straff for sine handlinger, men i stedet får høre fra dommerens egen munn at han er erklært rettferdig, helt igjennom rettferdig. Han står der og vet at han har begått disse handlingene, og at han dermed står der som urettferdig, og han vet at dommeren vet det samme, likevel hører han vitterlig fra dommerens egen munn at han erklæres rettferdig. Ja, han må vel forundre seg da, ikke sant? Gjør du det? Eller har du ennå ikke fått se dette?
   Så kommer dette med troen inn i bildet, dommeren forkynner at en annen person er blitt denne forbryteren, og dermed tar straffen i hans sted. Når han hører dommeren selv si dette, da tenker han vel: Da må jeg jo tro det! Da er det vel troverdig! Likevel er du og jeg gjerne så vaklende her. Vi hører det også like ut av dommerens munn, men lar oss ikke uten videre overbevise. Iallfall ikke når vi stadig på ny får øye på forbryteren i oss. Vi tror så snart at vi må være rettferdige i oss selv, for å ha med Gud å gjøre, ja, dersom vi var under loven, så var det slik, men nå er vi ikke under loven, men under nåden, og da er det annens rettferdighet som gjelder.
   Dette var grunnen for Abrahams tro, Gud har jo sagt meg det! Han kan jo ikke lyve! Han kan jo ikke bedra noen! Han er jo selve sannheten!
   Å tvile på evangeliet er jo ikke noe mindre enn å tvile på Gud selv.
   Han kan du tro på! Han er troverdig når Han forkynner deg frelse i sin Sønn, Jesus Kristus!

E.K.

   Vi kan ofte høre dette bilde brukt, om ham som kommer inn og tar forbryterens plass, og det er et fint bilde, men det går langt dypere enn det at Han bare bytter plass med oss slik sett, Han ble oss! Barabbas slapp ikke ut av cella, bare fordi Han gikk til korset i hans sted, men Han ble Barabbas! For at Barabbas måtte gå evig fri!
   Hør dette verset i 1 Kor 1:30, og merk deg en formulering der: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. Tidligere var det oversatt: «Er blitt oss ...!»
   Han ble oss, så vi kunne bli Ham! Vi står ikke i noen egen kristelig drakt for Gud, vi er i Ham! Så har du noen slik kristelig drakt du regner med her underveis, så se til å få den av deg! Ja, be Herren selv at Han må vrenge den av deg, så du i stedet kan bli kledd i frelsens drakt, og svøpt i rettferdighetens kappe.
   Han ble oss, derfor henger Han på korset! Vi er blitt Ham, derfor er vi Guds barn og Guds venner, på vei mot den evige salighet som vi allerede her og nå har fått del i, ved Ham!
   «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor 5:21).

   Han ble gjort til selve vår synd! Jeg kan ikke forestille meg det, men det står så i Ordet.

  «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av.» Og nå må du merke deg nøye, hva som blir sagt! «Men det har han ikke for Gud!» Hørte du det? Det vil si: Hører du det til tro? «For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det, det! - ble tilregnet ham som rettferdighet.» (v.2-3).
   Det som kom ut av Guds munn, det ble Abrahams tro! Ordet virket det som kalles troens lydighet, i Abraham. Da fant Gud sitt eget i Abraham, og erklærte ham derfor å være rettferdig. Som Adam sier, når Eva blir ført frem for ham: «Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» (1 Mos 2:23). Han kjente igjen sitt eget i henne. Som Jesus finner sitt eget igjen i sin brud! Sitt eget!
   Om ikke Jesus finner sitt eget i deg, så kjenner Han deg ikke som sin! Du står ikke rettferdig for Gud, for du har festet lit til en annen rettferdighet, enn den som er gitt deg i Ham. Om ikke en rettferdighet helt i stedet for Kristi rettferdighet, så iallfall en rettferdighet i tillegg til den, hvilket er så godt som en forkastelse av Kristi rettferdighet, den som ikke er av loven, men den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, som han vitner apostelen Paulus. (Fil 3:9).
   Måtte det også være vårt vitnesbyrd - uten noe tillegg!

   Det er et ord som nevnes flere ganger i teksten vår, nemlig: Tilregning! Har ikke dette gått opp for oss, at vi er det vi er for Gud, ved tilregning, ja, så lever vi i en religion som ikke har kraft i seg til frelse. Vi kunne like gjerne vært muslimer eller buddhister, selv om Jesu navn brukes aldri så flittig blant oss, ja, ifølge Matt 7:22, om vi så kunne utføre mirakler og tale profetisk i Hans navn. I vårt forhold til Gud, gjelder nåden blott!
   Det er av nåde, min venn! Aldri av noen annen grunn enn nåden i Guds hjerte! Han tilregner deg Jesu Kristi rettferdighet, og Han tilregner deg derfor ingen synd!
   Tilregner deg! Og takk din Gud for det!