4 søndag i treenighetstiden

   Det var en som sa noe slikt som, at det å bli og være en kristen, det koster ingenting, og det koster alt. Og begge deler er sant. Men hvordan kan to rake motsetninger være like sanne om samme sak?
   Denne teksten vi leser her, den er skrevet til mennesker som alt er kristne - den er skrevet til «den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre.» (1 Kor 1:2).
   Vi vil vel alle her til stede regne oss til, eller iallfall gjerne bli regnet med blant disse. Men det er ikke dermed sagt, at den ikke kan være til opplysning også for den som står helt utenfor.
   Vi er på vei mot et mål, vi som ved Guds nåde har fått kommet inn på denne veien, og Guds ord, det vil si Herren selv, formaner oss igjen og igjen om, at vi ikke må miste målet av syne, for da står vi i fare for å rote oss bort på veien, og bli fanget opp av det som er her på jord. - Vi ender som Abrahams far, Tarah, han som tok med seg sin familie for å reise til Kana'ans land - «men da de kom så langt som til Karan bosatte de seg der.» Og så står det så vemodig videre om ham: «Så døde Tarah i Karan.» (1 Mos 11:31-32).
   Merket du deg, hvor likt det var i navnet, Karan og Kana'an?
   Men hva leste vi i teksten: «Løp da slik at dere kan vinne den!» (v.24b). - Altså seiersprisen. Har du sett de som løper på idrettsbanen? - De ser ikke ut som om de har det særlig godt - og det har de heller ikke - men det er to ting som fyller hele deres sinn under løpet - det er målstreken der fremme, som betyr slutten på anstrengelsen, eller lidelsen om du vil, og det som eventuelt venter dem der. De har ikke tanke for noe annet den tiden dette står på. Og dette bruker altså Paulus som et bilde på den kristnes vandring gjennom denne verden: «- med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.» (Hebr 12:2). «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» (Kol 3:1). «La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kol 3:2). Det er hva det er tale om!
   Jeg er utgiver av et lite oppbyggelsesblad, og jeg får mange gode tilbakemeldinger på det - mennesker som har fått noe for sitt åndelige liv, og det gjør godt - men jeg får også oppsigelser nå og da, sågar med den begrunnelse at det bare hoper seg opp!? - Et lite hefte i A5 format på 16-24 sider som kommer ut 4 til 6 ganger i året, og så hoper det seg altså opp! - Hva er det da de bruker alle disse timene til? - La oss håpe det er Bibel og bønn, men det er vel heller tvilsomt.
   Faren for oss er, at vi midt i all denne verdens påvirkning og forlokkelser av alle slag, mister målet av syne, nemlig Jesus med all sin nåde og gave, og ender i navnkristendom. - Som nevnt: Karan og Kana'an er likt i navnet.
   Du gjør fortsatt alt det du gjorde før, da målet var levende og klart for deg, men nå er det bare ytre gjerninger og ikke hjertets sak. - Målet er blitt dimt. Gleden blir mer og mer i de ting som er her på jord - det kan være både i det fine og det grove, alt etter hvilken type personlighet du er. - Noen finner mer og mer glede og mening i hva de gjør for Herren, eller for Guds rikes sak, som det heter, mens hva Jesus har gjort for dem, glir mer og mer i bakgrunnen. Andre finner mer og mer glede i det som er fint i kulturen, kunst og musikk og lignende, og for å kunne gape over det helt og fullt, åndeliggjør man det mest mulig - det er jo Guds gode gaver og lignende.
   Dette er gjerne fine ting, som en kristen godt kan beskjeftige seg med, og for en del er det også ting som det vil falle en kristen naturlig å beskjeftige seg med. Tenk bare på dette, å virke for Guds rikes sak for eksempel - men så får det en plass det ikke skulle ha - det blir målet for en, det blir enten det en forsøker å tilfredsstille sjelens behov med, og da blir denne virksomheten mer og mer altoppslukende, for her øker jo bare sjelens tørst - eller så blir det ens avlat, det en prøver å døyve en dårlig samvittighet med.
   For andre kan det være grovere ting som lokker.

   Han sier noe sterkt i teksten her Paulus: «Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.» (v.27a). Paulus, denne Herrens hellige apostel, bar altså med seg et legeme som måtte undertvinges og holdes i trelldom! Som Herrens hellige apostel bar han altså med seg noe han ikke kunne slippe løs! Han var så visst ikke ferdig med sin synd, på den måten altså. Det var kun på korsets tre, på Kristi kors, han så seg ferdig med synden.
   Når han her taler om sitt legeme, så er det det som ellers kalles syndelegemet, eller kjødet - dette gudfiendtlige vesen i det naturlige menneske, som elsker synden og egenrettferdigheten og hater Gud. Dette var også i apostelen Paulus.
   Et sted skriver han: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse.» (Kol 3:5).

   Det var da forferdelige synder! - Hva slags hedninger er det han skriver til og formaner her?

Nei, det er ikke skrevet til hedninger, men til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ! De som allerede var frelst, de som rettferdighetens krans alt lå ferdige for, de som levde i samfunn med den levende Gud, og som Han hadde fortrolig samfunn med, og velbehag i! Og de blir altså formant til å legge av seg utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse! Ja! - Og da altså ikke for å bli frelst, men fordi de var frelst! - For vår frelse er grunnet på noe helt annet - og det er det som skal være målet for vårt løp, det er det vårt blikk skal være festet på.
   «Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det,» som Ordet sier, han blir ikke en glemsom hører, men gjerningens gjører. (Jak. 1,25). «Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften,» sier Paulus om det i teksten her. (v.26). Nei, «jeg vet hvem jeg tror på,» som han sier annetsteds. (2 Tim 1:12).
   «Løp da slik at dere kan vinne den!» - Seiersprisen. Hvordan løper du? Med blikket festet på ditt eget forbedringspotensiale - eller på Jesus Kristus og Ham korsfestet?
   Nå skal du få høre, hva forbedringspotensiale Paulus fant hos seg selv: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom 7:18). For jeg vet, sier han. - Vet du det? Og videre: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom 7:24). Hva fant han? Han så jo det, at skal jeg feste blikket der, vil jeg aldri nå målet! Så skriver han da også - i den sannhets erkjennelse han befinner seg i - til Korinterne: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet!» (1 Kor 2:2).
   Du kjenner nok til den fine sangen som ofte blir sunget rundt om på bedehusene: «Hitinntil Herren har hjulpet så vel.» Forfatteren av den sangen, han setter en overskrift over sitt liv, sitt kristenliv, og det er en overskrift som enhver som er lært av Guds Ånd - det vil si, er en sann kristen - setter over sitt liv: «Kristus korsfestet ei annet jeg vet!»
   Du skal jo da merke deg, legge deg på hjerte og sinne, at når apostelen skriver slik, at han ikke vil vite av noe annet, uten Jesus Kristus og Ham korsfestet, så forkynner han og vitner han jo, at dette også er fullkomment nok for dem - og dermed også for deg!
   Har du blikket på målet nå? Kristus korsfestet ei anet jeg vet! Du skal løpe eller vandre gjennom denne verden, med blikket festet på det!

   Har du lagt merke til hva som skjer ved verdslighet og synd? Når du har levd en tid opptatt med denne verdens ting, når du da skal nærme deg det åndelige så føler du deg så uren, så atspredt, du føler det som om du trenger en skikkelig dusj for å bli av med dette som likesom kleber ved deg. Og hva gjør du gjerne da? - Du begynner å arbeide og streve med dette å skulle rense deg - bli mer åndelig igjen osv. - og så blir målet enda mer skjult for deg. Det samme skjer der hvor en i et øyeblikk er blitt overrumplet av noen synd. «Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus og Ham korsfestet,» sier apostelen. Og så får du plutselig øye på målet igjen. Det er ikke hva jeg gjør for Jesus, men hva Jesus har gjort for meg! «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!»
   Det er her du skal føre kampen - for en kamp er det! At du elsker synden som Jesus måtte lide og dø for, det er en krenkelse like opp i Guds ansikt, langt utover hva vi er i stand til å forstå - det er klart at en kristen aldri kan forsone seg med synd - men det å ville forbedre seg på noen annen vei, enn ved renselsen i Kristi blod, det er i grunnen en enda grovere krenkelse. - Det tenker vi gjerne ikke på.

   I Romerbrevet leser vi: «Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.» (Rom 11:22).
   Ellers skal også du bli hogd av! - Det er jo jødenes skjebne det er talt om her. - De falt inn under Guds strenghet og ble hogd av - og hva besto så deres feil eller fall i? - Det vil kanskje virke overraskende på noen å høre det, men det kom frem i verset vi leste: De holdt ikke fast ved Hans godhet! Hans godhet! Synes du Han har forlangt så mye av deg? Nemlig at du skal holde fast ved Hans godhet!
   «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham,» skriver apostelen Johannes i sitt brev. (1 Joh 4:9).
   Og hvorfor holdt ikke jødene fast ved Hans godhet? - Svaret på det har nok noe alvorlig å si oss alle: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom 10:3).
   De ville grunne noe eget! - Noe de kunne komme frem med.
   «Løp da slik at dere kan vinne seiersprisen,» leste vi sammen her. Hør nå Jesu ord til deg til slutt: «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!» (Joh 15:9). .