Tabita vekkes opp el. Herre over dødens makt

Apg 9:36 - 43

   36 I Joppe var det en kvinne som var disippel, hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode gjerninger, og hun gav mange almisser. 37 Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå. 38 Da Lydda ligger i nærheten av Joppe, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham og bad: Kom hit til oss uten å nøle! 39 Peter stod da opp og gikk med dem. Da han kom frem, førte de ham opp på salen, der alle enkene stod gråtende rundt ham. De viste ham kjortler og kapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem. 40 Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og bad. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp. 41 Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende frem for dem. 42 Dette ble kjent over hele Joppe, og mange kom til tro på Herren. 43 Deretter ble han mange dager i Joppe, hos en mann som hette Simon og var garver.
 

   Det var et veldig tegn det vi er vitne til her – en død vender tilbake til livet. En veldig maktdemonstrasjon av at den Herre Peter tilhørte og forkynte, Han er Herre over både liv og død. Døden skiller våre fra oss, for en tid iallfall, men ikke fra Ham. Han sendte altså Tabitas liv tilbake fra sitt rike, til hennes jordiske legeme, og viste ved det at det er sant det vi synger i påskesalmen - «Deg være ære, Herre over dødens makt.»
   Hun var altså hos Ham, og ble sendt tilbake – for en tid, kan vi si. Du har det samme tilfelle med Lasarus – han var i evigheten i fire dager, og vendte tilbake til sitt jordiske legeme på Jesu kallelse. I tillegg har du apostelen Paulus som mens han ennå var i sitt jordiske legeme ble rykket inn i den tredje himmel – hva nå det måtte bety. Han beskriver det som Paradis.
   Men det du skal merke deg med alle disse tre er dette, at Skriften sier ingenting om hva de opplevde på den andre siden. Det er som om det skal være skjult for menneskene – bortsett fra det Skriften selv åpenbarer i Åpenbaringsboken for eksempel. Det nærmeste vi kommer er det Paulus skriver i 2 Kor 12:4: «Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale.»
   «- som det ikke er tillatt for et menneske å tale.» Merk deg det, med tanke på den litteratur vi møter en del av, om mennesker som har vært på den andre siden og beskriver i detalj hva de så og opplevde der.

   Om Peter leser vi her: «Deretter ble han mange dager i Joppe, hos en mann som hette Simon og var garver.» (v.43).
   Det var jo der han fikk kallet til å komme til hedningen Kornelius' hus og forkynne evangeliet for husstanden der.
   Det som går forut for dette kallet – den duk som blir heist ned for ham fra himmelen – viser at Peter ennå ikke hadde fattet evangeliets omfang fullt ut. At det blant annet hadde opphevet skillet mellom jøde og hedning, og stilt dem likt innfor Gud – nemlig i Kristus. Utenfor Ham spiller det ingen rolle hvem og hva du er – du er fortapt! Om denne Tabita var jøde eller hedning, det er mer enn jeg vet, men hun var iallfall tatt imot av Herren, og dette tegn og under som skjedde med henne førte til at mange kom til tro på Herren, kan vi lese her. (v.42).

   Vi skal stanse noe for dette – for det tror jeg er viktig, ikke minst i vår tid. I den siste tid skal det nemlig komme mange som gjør tegn og under for å føre de utvalgte vill, og selve Antikristen skal stige frem godt hjulpet av dette. I 2 Tess 2:9, skriver apostelen om det: «Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under.»

   Da dette underet skjedde med Tabita, var det et sant Herrens vitne til stede, apostelen Peter, som kunne forkynne dem evangeliet om Jesus Kristus. Og det er det avgjørende – hva som blir forkynt. Det er ikke tegn og under som skal bevise at det som blir forkynt er sant – men det er det som blir forkynt som skal vise om de eventuelle tegn og under som skjer er av Gud.
   Det snus så snart på hodet her. Satans ånd gjør også tegn og under, og det gjør denne ånd i følge Mt. 24,24, for å føre vill: «For falske messiaser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.»
   Du ser - endatil store tegn og under, og det i en helt bestemt hensikt – nemlig å føre vill. Da skjønner vi umiddelbart to ting: For det første at denne ånd er av djevelen, og det andre – og det er det skrekkelige – at deres forkynnelse kommer i Jesu navn, og inneholder mye tale om Ham, men altså ikke det sanne vitnesbyrd.

   Vi møter jo også disse, som Jesus omtaler i Matt 7:21-23, som tydeligvis ikke selv var klar over at de talte og handlet i en annen ånd, enn Sannhetens ånd: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»

E.K.

   Vi kan også gå langt tilbake i historien, der Moses står for Farao, og Faraos trollmenn gjør de samme tegn og under som Moses gjør i Herrens navn. Også i Nytestamentlig tid fantes det som i Israel kalles trollmenn, som kunne gjøre tegn og under, kvinner med spådomsånd og lignende. Dette kan med andre ord bedra oss.
   Du skal legge merke til hva Jesus videre forkynner etter å ha talt om disse i Matt 7, som gikk feil: «Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.» (v.24).
   «- hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem.» Ser du?
   Ordet kom til denne byen som hette Lydda, den dagen. Ordet! Ordet om Ham som har makt over døden! Og nå skal du få høre noe virkelig gledelig, for ditt vedkommende, du som gjerne vil nå det skjønne land men snubler gang på gang: Hvordan kan Han ha denne makt over døden? Noen vil vel svare da: Fordi Han er Gud! Fordi Han er livet! Ja visst, men det ville jo ikke ha hjulpet deg noe. Det er jo din død som er ditt problem, ikke sant? Svaret er så salig! Han overvant de krefter og den makt som har døden som konsekvens – døden som frukt, nemlig syndens makt! Og dette gjorde Han i ditt sted!

   Jeg har hørt talt om denne brutte syndens makt, som om det er noe som skjer i deg. Som om du blir mindre syndig, for å si det slik. Men hør du – om det var tilfelle da døde du heller ikke den jordiske død. Du dør den jordiske død fordi du også som kristen er en synder i deg selv. Syndens makt er så visst ikke brutt på den måten. Men hør – syndens makt til å fordømme er brutt. Det er ikke synden som er herre slik at den er bestemmende for hvor du ender, men Jesus.
   Å få leve i dette salige budskap, det får den konsekvens at synden ikke så snart får innpass hos deg, men å forkynne at du stiger frem som et stadig bedre og helligere menneske – at du altså skal kunne registrere dette hos deg selv – det er å føre mennesker vill. Det er Jesus som er Herre over syndens makt, ikke du! Det er Jesus som er Herre over syndens makt, ikke du! Det skal ofte mange og store ydmykelser til før vi finner oss til rette med dette.
   Det er mye helliggjørelsesforkynnelse som ikke er noe annet enn frihet for kjødet. De mener det er det motsatte, for de tar det så på alvor osv., men det er noe de åpenbart ikke er riktig klar over, og det er at det ikke er de åpenbare synder som er kjødets – det gamle menneskes – fremste mål, men egen rettferdighet. Egen rettferdighet – dette som vi gjerne slår sammen til ett ord: Egenrettferdighet. Egen ære, egen glans over sin person osv. Av den grunn, altså at de ikke kjenner det gamle menneskes egentlige natur, ser de ikke dette, og er ikke like påpasselige overfor dette – og dermed går de like i fella, alt mens de selv tror at de beveger seg stadig lenger bort fra den. Blir mer og mer fromme og gudfryktige i egne – og ofte i andres øyne også, mens de i virkeligheten blir mer og mer egenrettferdige. Vokser bort fra dette inderlige behovet for frelseren og forsoneren, Jesus. Bort fra den sanne helliggjørelses grunn.

   Det er to ting jeg gjerne ville peke på i denne sammenheng, vi stilles overfor i teksten her: Denne demonstrasjon av hvem som har den endelige makt i himmel og på jord – og viktigheten av et sant Herrens vitne der hvor mennesker trekkes mot det åndelige. Det er faktisk mange som trekkes mot det åndelige i vår tid – men der er også djevelen snar til å stille opp en alternativ-messe. Og noe vi kan hende ikke er like våkne for alltid – også midt i menigheten.
   Men kom til Ham, du som hver dag opplever det som om syndens makt slett ikke er brutt – kom til Ham i hvem den faktisk er det!
   Gud Faderen har gitt deg en gave – det er den du har alt. I den! Og denne usigelige gave - som han kaller den apostelen Paulus (2 Kor 9:15) - er Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam!