|
Guds ord taler alle
vegne om veier. Dette at mennesket alltid befinner seg på,
og vandrer på en vei. Det befinner seg aldri på et nøytralt
sted - for Gud taler jo alltid om menneskelivet i forhold til seg
selv og sin vilje - og da er det umulig å være nøytral. Jesus uttrykker
dette slik: «Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke
samler med meg, han sprer.» (Matt 12:30).
Her finner du ikke noe nøytralt rom. Er du ikke på den
smale vei som fører til livet - ja, så er du på den brede som fører
til fortapelse. (Matt 7:13-14).
Så er spørsmålet da: Hvilken vei er du egentlig på?
Når en er inne
på dette, kommer en jo ikke utenom det Guds ord som sier: «Vi fór
alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» (Jes 53:6a). Hver
til sin vei! Og da taler Guds ord om villfarelse - det vil
si, først og fremst om menneskets vei til Gud. Og da vender vi oss
ifølge Ordet, hver til sin vei. Hvilket vil si, at det for
mennesket er like mange veier til Gud, som det er mennesker til!
Du mener at det må være slik og slik - en annen mener
at, «nei! - det må da mer til enn som så!» - og en tredje mener, at
dere begge går for langt, for «nå skal dere høre» osv. i det uendelige.
Men dette er villfarelser alt, sier Guds ord - og så peker det ut
Veien med stor V - altså den ene og eneste - idet det sier: «Men Herren
lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.» (Jes 53:6b).
Det er jo nettopp det Jesus tar tak i, når Han sier til
jødene den gang - til oss alle - og til deg her og nå: «Jeg
er Veien!» (Joh 14:6).
Der ser du Ham som Hyrden - den som er sendt ut for å
samle de får som fór vill, inn på den ene frelsens vei. Han,
om hvem døperen Johannes vitner: «Se, det Guds lam, som bærer verdens
synd!» (Joh 1:29). Hører du ikke hvordan profetien fra Jesaja klinger
med her? - Nå oppfylles den! «Men Herren lot den skyld som lå på oss
alle, ramme Ham.» Se, der er Han! - Nå er Han kommet, vitner døperen.
Legg merke til uttrykket: «...som lå på oss!» For
en byrde! - Det er en byrde, som ingen av oss fatter vekten av! Men
det gis oss en pekepinn, da Jesus, som en følge av at Han hadde tatt
på seg denne byrden, i Getsemane svettet blod av angst. Og den som
har erfart noe av dette som kalles syndserkjennelse, vet også en del
om det. Men det svære er jo, at det menneske som går fortapt, skal
selv måtte bære hele vekten, da det ikke er noen der til å bære for
ham - aldri i evighet! Og tenk da å vite for visst: Dette bar Jesus
også for meg en gang, men jeg ville ikke vite av det. Derfor
må jeg selv bære det nå!
For hør nå, hva som står skrevet, om den skyld som lå
på oss alle: «Den rammet Ham!» Da er det jo umulig, at den
også kan ramme den som tar sin tilflukt til Ham. Har den blitt lagt
på Ham, denne skyld som lå på oss alle - ja så ligger den jo ikke
lenger på oss! Dette er jo nettopp det vi tar vår tilflukt til! Da
ville jo også Jesu gjerning her på jord være helt meningsløs. Nå er
den, takk Gud! ikke det. Det var min skyld Han bar!
«For vi
har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår
skrøpelighet.» (v.15a).
Jeg må jo erkjenne det, både når jeg ser på mitt liv
i verden, før jeg ble en kristen, og også når jeg betrakter mitt liv,
som en kristen - at det er noe jeg er i behov av fremfor alt annet,
og det er miskunnhet, medlidenhet og tilgivelse. Og det kan, nå og
da, være svært så vanskelig og tungt å tro, at det finnes miskunnhet
og medlidenhet nok for en slik en noe sted. Og så forsikrer altså
Ordet, at vi har en slik yppersteprest, som, når Han taler
om tilgivelse, sier: «Ikke sju, men sytti ganger sju.» (Matt 18:22).
Og merk deg ordet: Har! Vi har, står det. Ikke bare
i en bok skrevet av en stor kristen forkynner eller skriftutlegger,
men i Guds eget ord!
|
Når du altså undrer deg på, om det er nåde nok for en slik som deg - og det spørsmålet
stiger fort opp i hjertet, når en får et glimt inn i hvordan en egentlig er. Ikke
minst når en får se noe inn i det havet av synd, som heter: Svik imot Jesus selv.
Da kommer altså Guds ord deg i møte og forkynner: «For vi har ikke en
yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet,
men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.»
(v.15).
Det finnes dem som er så redd for
at dette skal bli en «sovepute» for noen. Herren var ikke redd for det,
da Han lot det nedskrive!
Der ligger fem stykker ute i bølgene og kaver -
tre av dem er i ferd med å drukne, og vil også gjøre det, om det ikke blir kastet
ut livbøyer - og to av dem klarer seg selv. Og så roper du: Kast ikke ut noen
livbøyer, for de som ikke trenger dem kunne jo også komme til å gripe dem! Så
får heller de tre drukne da? Bildet halter selvfølgelig, men du skjønner hva jeg
mener.
Når vi kommer inn i dette, å få lys over hvordan vi egentlig er i oss
selv - og hvor himmelvidt vi er fra himmel og salighet, ved det - da opplever
vi nettopp, som om vi ligger i brenningene og kjemper for livet. Da er det så
visst ikke soveputer vi er ute etter, men da er vi Gud evig takknemlige for enhver
som kan kaste et lite glimt av lys over vår medlidende yppersteprest.
Ja, Han er selv dette lyset - frelseslyset! Uten det blir det bare mørke,
nød og natt - det må være så fromt og åndelig og kristelig det bare vil. Det er
mørke! - Ja, det er mørket!
Jesus er prøvd
i likhet med oss, helt inntil opplevelsen av gudsforlatthetens mørke,
for syndebyrdens skyld: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg?» (Matt 27:46). Selv om Han selv var uten synd. Han bar vår! Det
skal du få regne med, så sant som Han er en soning for verdens synd
- og altså en stedfortreder for alt som heter menneske på jord.
(1 Joh 2:2). At Han gikk igjennom det uten synd, står ikke skrevet
for å nedvurdere oss i forhold til Ham, men for at vi skal ha vårt
håp i Ham alene! Han sto der du faller, og det er din
frelsegrunn!
«Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene,
Jesus, Guds Sønn.» (v.14a).
Grunnen til at det skal gi oss frimodighet til å holde fast ved bekjennelsen -
som det videre heter her - det er jo dette faktum, at det ikke var for
sin egen del Han gikk gjennom himlene, men som en representant for deg
- menneske.
I Ham har du altså din vei helt inn! Og du skal ikke da trekke deg tilbake
i vantro og mistvil - men tro det - eller: «Hold fast ved bekjennelsen!»
som det står her i teksten. Vi bekjenner jo ikke oss selv, vi bekjenner Jesus!
Og så males Han ut for oss, som den medlidende yppersteprest og avsluttes dermed
med: «La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få
miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (v.16).
Derfor! fordi vi har så stor en yppersteprest som er
gått gjennom himlene - og fordi vi ikke har en yppersteprest, som
ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet. Grunnen til frimodigheten
innfor Gud peker apostelen så lysende klart på for oss, i Hebr 10:19:
«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn
i helligdommen.» Frimodighet til å tre frem for nådens trone, er altså
ikke noe følelsesmessig du skal opparbeide deg i ditt eget bryst -
og det er langt fra noe du skal finne i dine gjerninger - det er noe
du skal ha i den kjensgjerning, at du har en slik yppersteprest.
Den sanne frimodighet innfor Gud, har altså sin grunn i Guds ord og
i det alene! Det vitner nemlig om en virkelighet, som er helt
uavhengig av oss og vår tilstand til enhver tid. Det er ikke et hvilket
som helst ord dette - men ordet om ypperstepresten, Jesus Kristus
- Han som er kommet for å frelse syndere!
|
4 søndag
i fastetiden
