|
Styrket!
Å bli styrket, leser vi om her. Og det er absolutt nødvendig
for en troende dette, å bli styrket underveis, ja, stadig bli
styrket. Ellers vil du ikke holde ut som kristen. Dersom du ikke lever
ditt liv som kristen, slik at du stadig blir styrket, så vil
du visne hen og dø. Rett og slett!
Det er denne styrken som gives, som gir en kristen å
stadig reise og gå videre. Gjerne fra det dypeste fall, om han
bare på ny styrkes på denne måte, reiser han seg
igjen og går videre. Nok mer engstelig for seg selv og sitt
eget enn før, men enn mer beroende av Jesu blide ansikt i fokus
for oppmerksomheten. Dette som kalles hjertets rettethet på
Jesus.
Noen få vers fra Skriften: Først: 1 Mos
49:24: «Men fast og sterk er hans bue, hans hender og armer
er raske - styrket ved Hans hender som er Jakobs Veldige, av Ham som
er hyrden, Israels Klippe.» «- styrket ved Hans
hender som er Jakobs Veldige, av Ham som er hyrden, Israels
Klippe.»
Du ser, ved Hans styrkelse ble vedkommende sterk
i striden. Kampdyktig! Uten denne styrkelse, slapp og veik. Vi har
ikke noe å hente ut som kan bestå i denne striden, den
åndelige. Ingenting!
Videre: 1 Kong 19:8, om profeten Elias: «Da stod
han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han
førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg,
Horeb.» «- styrket ved denne maten,» leser vi, med
vekt på denne. Ikke en hvilken som helst mat, men mat
fra Gud brakt ved en engel.
Og så i Hebr 13:9: «La dere ikke føre
på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer.
For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved
mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg
av med det.»
Her kom det frem, hva denne mat som vi styrkes ved i
virkeligheten er: Nåden!
Husker for en god del år siden nå, en person
som hørte til en noe annen retning innenfor kristenheten enn
den vi gjerne regner oss til, han pratet så frimodig om det
å være en kristen, og sa blant annet om dette å
falle: «Da sier du: Jeg kan jo ikke bli liggende i søla
i denne grøften, jeg skal jo til himmelen, så reiser
du deg og børster av deg skitten og går videre.»
Ja, det kan umiddelbart høres så riktig
ut, men nei, det er ikke slik jeg kan reise meg av søla igjen:
jeg skal jo til himmelen! Nei, med et blikk på det blødende
lam! Ved innsyn i nåden! Guds nåde!
Det er dette som gjør deg sterk og kampdyktig
i denne striden, ikke det som fort vekk blir forkynt, at vi skal bli
sterke ved å te oss slik eller slik, men sterke i Ham, ved nåden!
Han er i egen person, vår styrke! Som Luther vitner
om kampen mot den onde og den onde åndsmakt: Et Gudsord kan
ham binde! Det er dette som vitnes om de hjemkomne troende i Åp
12:11: «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det
ord de vitnet.» Men hvordan kan du binde Satan ved Ordet, dersom
du ikke selv er viss på å stå i denne nåde
hos Gud? Nei, du kan ikke! Hvorfor? Fordi du ikke er styrket ved
nåden!
Som vi også leser så klart om det, her i
teksten vår: «Men Ham som er mektig til å styrke dere etter
mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen
av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider.»
(v.25).
Apostelen vitner om sin Herre og Gud, at Han er mektig
til å styrke dem, men hvordan? - ved hva? «- etter mitt
evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus!»
Kanskje du har vært høyst virksom i kristen
virksomhet og arbeid i mange år nå, men er det lenge siden
du ble styrket ved nåden? - ved evangeliet? Hør! Styrket
ved det! Inngytt mot og frimodighet til å gå videre tross
alt, ved det!
Reist deg av fall og takket Gud med glede, om så gjennom tårer,
for at du fremdeles hører Ham til. Og det fordi den er så
høy og dyrebar den pris Han betalte for deg. Ikke på
grunn av noe som kan spores tilbake til deg, men fordi Gud er slik
Han er, og skaffet til veie en slik frelsesgrunn for dem som aldri
ved noe annet kunne bli frelst.
Du forstår det at denne Guds frelsesgrunn er nå
åpenbart i verden, ved Jesu Kristi komme og gjerning, og gjøres
kjent for enhver ved forkynnelsen av Ham. Som vi leser det Her: «-
som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling
ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å
virke troens lydighet.» (v.26).
Blitt kunngjort for alle folk! - også oss som er her nå! Og
det kunngjøres med en helt bestemt hensikt - å virke
troens lydighet. Det er derfor Jesus forkynnes i verden, for å
virke troens lydighet. Troens lydighet er nemlig ikke en lydighet
som har sitt utspring i mennesket, men legges inn i, eller virkes
i mennesket ved evangeliet!
Så
troen er altså ingen bestemmelse fra menneskets side, men en
frukt av den Ånd som åpenbarer evangeliets hemmelighet
for mennesket, så det ser. Ser Jesus! Ser nåden!
E.K.
|
Ja, dette med nåden, ja, ja, det kan vi da, men vi må
komme videre! Ja, det kan bli sagt midt i forsamlingen. Nei, ikke
et skritt uten nåden! Hvert skritt som tas i den
kristne forsamling, uten ved nåden, det er et skritt uten Gud!
Og det er skritt som fører deg bort fra Gud, alt mens det for
deg selv gjerne fortoner seg som en større åndelighet
enn før. Ja, slik er Satans bedrag! Jeg spør derfor
igjen: Er det lenge siden du ble styrket ved nåden? - ved evangeliet?
Har det vært noe mer enn en læresetning for deg i det
seneste? Er du iferd med å sovne inn i døden? Eller har
det allerede skjedd? Som med forstanderen for Sardes: «Jeg vet
om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.»
(Åp 3:1).
Ikke bare iferd med å dø, som om ikke det hadde vært
ille nok, men er død!
Og så leser vi videre om ham: «Våkn
opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø.»
(Åp 3:2).
Fordi forstanderen var i en slik forfatningen, var også
menigheten iferd med å dø med ham. Fordi forkynneren
er død, dør også de som hører ham. Han
kan forkynne mye sant og rett, men du sovner og dør under det,
for han forkynner ikke det som vekker opp og gir liv, fordi han selv
ikke ser det lenger - om han da noen gang har gjort det. Men du bedras
nettopp av dette at han kan si mye sant og rett og interessant. Det
må da vel være i orden med ham?
Det var tydeligvis ikke noe som kunne merkes på
ham - denne forstanderen i Sardes - ikke uten ved en spesiell nådegave
iallfall, for han hadde navn av å leve, men her var ikke lenger
noen åpenbarings Ånd virksom, for Han er ikke virksom
i døde, men kun i levende, de som lever ved Guds Sønns
tro! Det vil si, de som styrkes, og lar seg styrke, ved nåden!
Det er godt, leste vi i Skriften - altså godt i Guds
øyne - at hjertet blir styrket ved nåden! Den skjuler
det alt - ja, Golgata skjuler det alt! Det er dette som skjer
der på Golgata kors, som skjulker det alt for Gud - all vår
synd og elendighet.
Det er altså ikke en slik styrke som etterlater
deg som en åndelig broiler, men det er en styrke som når
inn til det innerste i deg, og løser deg ut. Gir deg frimodighet
for,
og glede i, Gud. Jeg arme syndige menneske, kan glede meg
i Gud, fordi nåden er så stor!
Nå er jo det faktiske forhold, at jeg er som en
dråpe i havet å regne, og knapt nok det, men når
jeg ser på livet mitt slik det har vært siden jeg ble
en kristen, så må jeg si: Guds nåde må være
uendelig! Hvorfor det? Fordi jeg ennå er en kristen! Fordi jeg
ennå kan kjenne Guds varme gjennom evangeliet, gjennom nåden!
Han elsker meg enn! Finner jeg noen grunn til det i meg selv? Nei,
absolutt ikke! Jeg finner grunnen i Gud alene!
Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for
deg! For deg!
Etterlater det deg likegyldig? En dvask holdning. Kanskje du kunne
trenge et stup i søledammen, så du kunne våkne
opp for hvem du i virkeligheten er, og hvilken uendelig nåde
det er fra Gud, at nettopp du skal få regnes med.
Jeg er ikke i stand til å ta vare på meg
selv i denne sammenheng, og det er heller ikke du, men nettopp av
den grunn må jeg rope med David: «Kast meg ikke bort fra
ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» (Sal
51:13), og klynge meg til ord som - «For Gud angrer ikke sine
nådegaver og sitt kall.» (Rom 11:29).
Det vil altså i praksis si, at alt jeg har å
håpe på, tro på og klynge meg til, er i Gud! Uten
Ham slokner både håp og tro. Og uten at Han virker det,
klynger jeg meg heller ikke lenger til noe som er av Ham. Det er det
vi har så vanskelig for å finne oss til rette med, at
alt, absolutt alt, er av Ham. Men den som får se inn i det,
han eller hun, hviler i Gud! Du kan ikke finne hvile, så lenge
noe ennå beror på deg! Men denne vranglæren, som
er så utbredt iblant oss, og som djevelen elsker, fordi den
hindrer mennesket i å flytte fra hans makt og til Gud, ja, binder
mennesket i mørke, den er et gjerde omkring den hvile Jesus,
din Herre og frelser kjøpte deg så dyrt. Et gjerde som
må brytes ned! Et gjerde Gud allerede har brutt ned, men du
har kanhende ennå ikke sett det?
I Ef 1:17-18, kan vi lese apostelen Paulus' bønn
for menigheten i Efesus: «Jeg ber om at vår Herre Jesu
Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings
Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne,
så dere kan forstå hvilket håp Han har kalt dere
til, hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige.»
Ser du? En kunnskap om Gud som ikke har sitt utspring
i hva vi kan gripe med vår forstand, men har sin grunn i visdoms
og åpenbarings Ånd! Det vil si, i Den Hellige Ånds
åpenbaring, Den Hellige Ånds lys over Ordet, så
vi ser hva Guds er! For frelsen hører Herren til (Sal 3:9;
Jona 2:10), og vi får den uforskyldt av nåde!
Skal vi be Herren om visdoms og åpenbarings Ånd,
og at vi vokter oss for å bære frem våre egne tanker
og meninger i Hans navn.
|
4 søndag
i åpenbaringstiden
