Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 



Salige er de som er innbudt

Åp 19:5 - 9

   5 Og fra tronen gikk det ut en røst som sa: Pris vår Gud, alle Hans tjenere, dere som frykter Ham, både små og store! 6 Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge! 7 La oss glede oss og fryde oss og gi Ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede. 8 Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. 9 Og Han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.   

   «Dette er Guds sanne ord.» Slik konkluderes det i teksten vår. Og da bør vi jo virkelig legge øret til det som sies her, når det er Herren selv som taler. Det er det jo i hele Skriften, men her minnes vi særlig på det, eller gjøres spesielt oppmerksomme på det.
   Og så går det ut en oppfordring fra tronen – og det vil jo si Ham som sitter på tronen. Det går altså ut en oppfordring fra den Høyeste – og hvem er den adressert til? Er det en oppfordring som går ut til alle mennesker? Nei, den går ut til «alle Hans tjenere, dere som frykter Ham, både små og store!» (v.5). Gud tar ikke imot noen lovprisning fra mennesker som ikke kjenner Ham. Det kan jo ikke bli en sann lovprisning. Det skjønner vi jo. Du må kjenne Ham, for å kunne lovprise Ham i sannhet. Så er jo det naturlige spørsmål da: Gjør du det? Kjenner du Ham du?
   Det samme er det jo med Fader vår – ingen andre kan kalle Gud Far i sannhet, uten å være født på ny ved Ordet og Ånden, selv om Han på ett vis er far til alle, i og med at Han har skapt dem alle.
   Nå skal alle mennesker få lov til å henvende seg til Gud – men Far, det er Han kun for dem som er født av Ham. Disse vi kan lese om i Joh 1:13: «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» Og merk deg også hvordan Jesus tiltaler sine disipler, der Han møter Maria etter oppstandelsen i Joh 20:17: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.»
   Disse er det som her i teksten oppfordres til å prise Herren! Ikke som et lovbud – nei, disse er under nåden og ikke under loven – men som noe de i høyeste grad har grunn til, for Han har gitt dem alt i sin Sønn Jesus Kristus. Alt! De har arvet både himmel og jord! De er gitt en evig nåde, og del i Guds eget evige liv! Skulle du da ikke kunne prise Gud, om dette rett står for deg? Må du piskes på noen måte til det?

   Nå er det jo slik, at det kan komme – og kommer – mye tungt over oss av forskjellig slags her på jord, «vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler,» som vi kan lese i Apg 14:22 -det er mye som vil stenge oss veien, og gjøre oss motløse, men vi har likevel grunn til å glede oss.
   Av og til kan bølgene gå så høye, at vi ikke ser den faste grunnvoll, men den er der – alltid! Derfor kan apostelen Paulus tale dette til de troende i Fil 4:4: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» La du merke til et ord han brukte her, apostelen? - Alltid! Altså ikke fordi livet alltid har lyse dager i det synlige, men fordi Herren alltid er den samme, og alltid med deg. Du må altså få øye på grunnen til glede! Jesus er den samme nå i denne stund! Din frelser og forløser. Og i teksten her er det jo pekt særlig på grunnen til lovprisning og glede – Lammets bryllup er kommet. Det de troende har ventet på, og sett frem til alltid.
   Herren skal nå føre bruden inn i den evige salighet. Her under vandringen på jord har hennes vitnesbyrd vært, som vi hører det av bruden i Høysangen: «Sort er jeg, men yndig.» (Høys 1:5). Nå er det sorte borte. Bare hør!: «Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin.» (v.8a). Nå er hun hvit som sne! Nå står hun frem slik hun alltid har sett ut i Guds øyne, der hun har vært renset i Lammets blod.

   Vi må be Gud om å få se noe nærmere på denne rene og skinnende drakt av lin – for det står om den at «det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger» (v.8b), og da kan vi jo snart, av vårt eget kjøds tanker, ledes på avveie. Merk deg altså hva som sies her: ««Det er henne gitt å kle seg i osv.»
   Det er som om du her skulle få utdelt en drakt: Ta den på deg! Du hadde ikke betalt noe for denne drakten. Du hadde ikke engang fått tøyet, så du kunne sy den ferdig – nei, du har ikke satt ett eneste eget sting i den. Og i Sak 3:3-5, hvor ypperstepresten står anklaget innfor tronen, kan vi lese om hvordan dette går til: «Men Josva var kledd i skitne klær der han stod for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel stod der.»

E.K.

   Ser du? - bruden har ikke engang ikledd seg selv, men blitt ikledd. Dette med de helliges rettferdige gjerninger er noe underlig for de hellige selv. Det kan vi lese om, der de to flokker stilles frem for Herren på den siste dag – hvorav den ene flokken betegnes som sauer og den andre som geiter. Der sier de hellige, de som går inn til herligheten: «Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» (Matt 25:37-39).
   Med andre ord: Når gjorde vi de gjerninger vi nå står kledd i her? De visste ikke om det selv! Deres liv var renset i Lammets blod, og de la ingen vekt på det de gjorde.
   Disse andre – de som gikk fortapt – de ble nærmest forurettet over dommerens tale, og svarer: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke?» (Matt 25:44). Og tjente deg ikke? De mente altså at de hadde gjort det. Eller at de aldri hadde sett Ham slik, for hadde de det – ja, så hadde de gjort det.
   Dette er de som alltid vil rettferdiggjøre seg for Gud, mens de levende Guds barn overlater rettferdiggjørelsen til Gud. Herre, du må kle meg ellers blir jeg stående naken. Det vil i virkeligheten si «kledd i skitne klær,» som ypperstepresten Josva, der han stod.

    «Og Han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!» (v.9). Kan hende synes du det er noe sært, det jeg sier nå, men jeg vil ikke spørre deg: Har du tatt imot denne innbydelsen? - men: Har du fått glede deg i denne innbydelsen? Har du fått prise Gud for denne innbydelsen? Jeg som har fått denne innbydelsen – jeg er salig, står det her.

   Det er så mange som blir stående ved hva de har gjort. Jeg bestemte meg! Jeg gav meg over! Jeg bøyde meg! osv. i stedet for, ved den herlighet som er åpenbart oss i Jesus Kristus, det Guds lam. Frelseren og forsoneren sendt fra Gud, som fullbrakte det frelsesverk som blir meg til evig liv og salighet.
   Du må gå for det beste, min venn – og det er ikke dine fattige ja, og bestemmelser, men Guds ja, åpenbart i Jesus! Gud som fra evighet av bestemte meg til i finne frelse ved Ham! Priset være Hans navn!

   Vi sitter ofte noen få på bedehusene rundt omkring i dag, men se fremover – det kommer en dag, og det er den du må få feste blikket på. Hør bare her!: «Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja!» (v.6a). Ikke så få her!
   Og så er det en ting til du trenger å få åpnet øynene for, igjen og igjen – verset fortsetter nemlig slik: «For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge!» (v.6b).
   Dette mektige Hallelujaropet i himmelen hadde sin grunn i dette - Den Allmektige regjerer som konge! Han som du og jeg har med å gjøre, det er Han som har sagt deg: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» (Matt 28:18).
   Du er ikke på det tapende laget, forstår du – selv om det ofte kan se slik ut, dersom du ikke gjør som Asaf i Salme 73 – det han kunne registrere ut fra sin naturlige orienteringssans om det åndelige, var blitt en plage i hans øyne. Men så skriver han: «– inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt.» (Sal 73:17).
   Du må ikke glemme, at din naturlige plass som kristen, det er i Guds helligdom! Du har vel ikke glemt å gå inn dit? Derfra får du se de forskjellige ting med Guds øyne, og da ser mangt svært annerledes ut, enn hva vi naturlig kan registrere.
   Hør dette salige ordet av Jesus i Luk 12:32: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.»
   Her kommer det igjen, det du skal legge spesielt merke til: Det har behaget Ham å gi deg riket! Det er ikke noe du skal vinne ved noen innsats fra din side, men noe du skal få av nåde blott! Det er bestemt for deg fra evighet av – ja, før verdens grunnvoll ble lagt, kan vi lese i Ef 1:4. Så igjen: Priset være Hans navn!