Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 




 

 

Denne verdens visdom el. La ingen bedra seg selv!

1 Kor. 3, 18 - 23

   18 La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis! 19 For denne verdens visdom er dårskap for Gud. Det står jo skrevet: Han fanger de vise i deres list. 20 Og et annet sted: Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme. 21 La derfor ingen rose seg av mennesker! For alt hører dere til, 22 enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal - alt hører dere til, 23 men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.

   Denne teksten begynner med denne alvorlige formaningen fra apostelen, og det vil si fra Herren selv: «La ingen bedra seg selv!» Om dette også kan forståes som en formaning til den enkelte om ens eget forhold, i betydningen - må ingen/du bedra seg selv, så allikevel et betimelig spørsmål i så henseende til enhver biskop, prest, lekmannspredikant eller enhver som har noen lignende oppgave i Guds rike på jord: Gjør du det? - lar du noen bedra seg selv? Her har du en befaling fra Herren: Gjør ikke det!
   Men kanhende du selv er bedratt! Hvordan skulle du da kunne lede en annen på rett vei? Da blir det jo som Jesus sier i Mt. 15,14: «La dem fare! De er blinde veiledere for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
   En alvorlig formaning dette altså. Her er altså to ting å legge seg på hjerte: Ikke bedra noen - det er det aktive, og ikke la noen - inkludert deg selv - bedra seg selv, det er det passive. Begge dele har dommen over seg. Derfor, hold deg til Guds ord når du taler. For all del ikke lån populære tanker og meninger i tiden. Her er jo dette sagt nettopp i den sammenheng at verdens visdom settes opp mot Guds visdom. Hva skal du da holde deg til, om du vil hindre noen i å bedra seg selv? Det er vel innlysende, ikke sant?
   Når jeg for eksempel står frem som forkynner av Guds ord, så er det i den hensikt å hindre at noen bedrar seg selv. Å hindre at noen vender seg til, og holder seg til verdens visdom, med tanke på det å bli frelst, og bevart som det.

   Her er noe som treffer det stolte og egenrettferdige menneske midt i dets selvopphøyelse: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!» (v.18). Hvorfor det? Hvorfor må jeg gi slipp på alt mitt eget her? Jo, fordi den sanne visdom er av Gud alene, ingen har denne visdom uten at Gud har gitt den, og som vi leser videre i teksten vår: «For denne verdens visdom er dårskap for Gud.» (v.19).
   Det menneske som ser seg om på skaperverket, fra det minste til det største, vil umiddelbart tenke: Det må stå en intelligens bak dette! Det vil si, en Skaper. Tidligere tiders mennesker var aldri i tvil om det, ikke engang de klokeste blant dem. De visste ikke hvem denne Gud var, men at Han var der, det så de nettopp av skaperverket. Det sier da også Guds ord i Rom. 1,20: «For Hans usynlige vesen, både Hans evige kraft og Hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av Hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.»
   Slik holder altså Guds ord det frem, det er så klart av skaperverket, som er Hans gjerning, at du er uten unnskyldning om du benekter det.
Men i de siste tider fremstår det syndige menneske frekkere og mer freidig enn noen gang før. Det vil på alle måter styrte Gud ned fra Hans trone. Det er mennesket som opphøyer seg, verdens visdom fremfor Guds. Og hva hevder de i sin visdom og klokskap? - Jo, at alt dette har skapt seg selv! At det ved en tilfeldighet har kommet ut av ingenting!
   Hør hva Skriften så treffende sier om dette i Rom. 1,22, for Gud kjente til dette fra begynnelsen av: «Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.» De gjør seg jo tanker om disse ting som er helt hinsides. Du må aldri falle for dette ordet, vitenskapelig! Det er nettopp å la seg bedra av verdens visdom! Stans heller et øyeblikk opp, og spør ganske enkelt: Kan det ha gjort seg selv? Jeg tror du vil ha svaret på rede hånd.

   De på sin side hevder at vi kristne gjør oss tanker om Gud. Nei, vi gjør oss ikke tanker om Gud, vi holder oss til Hans ord, og der har Han møtt oss. Hans ord er blitt levende for oss, eller kanskje rettere sagt: Han er blitt levende for oss i Ordet! Du kan ikke forklare dette for den som er uten åpenbaring i Ordet, det er en smerte vi må leve med, det er bare Herren selv som kan formidle denne gave, som kalles å se Sønnen. (Joh. 6,40).
   Det er også mange som kalles ved kristennavnet, som aldri har sett Sønnen. De kjennes på dette, at de holder seg til andre ting i kristendommen. Det kan være alt fra noen gjennomtørre kirkegjengere, som er fornøyd, fornøyd med seg selv, vel å merke, med å møte opp på gudstjenesten, til slike som nærmest synes å fly, og kun taller om pinse og Ånden, og alle de gaver som følger av det. Der er Jesus bare døren inn til noe som er herligere enn Ham selv. De bedrar seg selv, og fordi de er bedratt, bedrar de også andre. De fører andre inn i det samme bedrag!

E.K.

   Men er ikke Jesus døren inn til noe herlig, kan vi spørre? Jo, Han er mer enn det, Han er døren inn til selve herligheten, herlighetens Gud! Og som vi også kan lese i teksten her: «For alt hører dere til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal - alt hører dere til.» (v.21-22).
   «- alt hører dere til.» ALT! Kan du fatte det? Og kan du fatte hvilket tap, om du skulle bedra deg selv? Nei, det kan du nok ikke, men forhåpentligvis nok, til at du frykter for det. Du som er en kristen, hør hva Herren sier til deg!: «Alt hører deg til!» Du er satt inn i nådestand hos Gud! Du er blitt sønn eller datter i huset, og ingen trell som ikke har arverett! Alt, hører du, alt hører deg til!
   Men du skal legge merke til den åpenbaring som følger like på denne åpenbaring: «- men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» (v.23).
   Du skal få lov til å glede deg over det som nettopp ble åpenbart her, men bli ikke usunt opptatt av det, så du glemmer at du hører Kristus til, at det er i Ham, og i Ham alene du eier dette. Det er jo det samme som vi kan lese i Kol. 3,3: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» «- men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» (v.23). Glem ikke det! Med andre ord: Ikke bedra deg selv.
   I Luk. 10 måtte Jesus tale alvorlig til noen disipler som var blitt opptatt nettopp med de gaver de eide i Ham. De begynte å bli høye på det. «Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!» (v.20). I denne forbindelse gjør Han dem oppmerksom på noe også vi i høyeste grad burde være oppmerksomme på: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.» (v.18).
   Ja, Satan er styrtet ned, så han må visst nok vike for mitt navn, men vær klar over hva som var Satans fall, han begynte å bli høy på seg selv! Igjen: La deg ikke bedra!

   Det er ille i denne verdens ting, når en blir mer opptatt av gavene enn av giveren. Tenk på en som i et fattig land hadde sørget for deg hele livet, mens du så andre vansmekte omkring deg, og så skulle du ikke bry deg noe videre om ham! Hva ville du kalle det?
   Jeg ville gjerne spørre den som er så opptatt av Guds gaver, og de fordeler vi har av Ham: Er ikke Gud god, når Han ikke gir deg? Er ikke Gud god om Han lot deg mangle alt?
   Det kan være enkelt å stå frem og presentere seg som en fattig synder, som ikke fortjener noe fra Gud. Det gir oss jo et fromt og ydmykt uttrykk i det minste, og vi kan også være så blinde for virkeligheten at vi tror vi mener det fullt ut, men idet Gud lar deg gå Jobs vei, hvor lenge går det da før du begynner å krangle med Gud? Som om du fortjente noe ut fra din egen person.
   Nei, la oss ikke bruke store ord om oss selv, verken på den ene eller den andre måten, men takke Gud for at Han har gitt oss å fortjene alt i en annen, nemlig i Jesus Kristus, Han som har kjøpt oss til Gud med sitt blod! Og det just som du er!

   Den falske åndeligheten, den er grei den, så lenge du får bli i bedraget, og det ser ut for å fungere, men når virkeligheten plutselig slår inn og knuser disse luftslotta, da blir det en hard kamp. Men det er også redningen, at stormen bryter inn, mens du ennå er på veien.

   La det stå som en overskrift over det vi har vært samlet om: «La ingen bedra seg selv!» Tapet er så uendelig, nettopp på grunn av den herligheten du var tiltenkt!
Jesus har kjøpt og betalt din sjel! Gud Faderen har tatt imot denne løsepengen som fullgyldig, la det være nok!