2 søndag i åpenbaringstiden

   I disse to forskjellige dåp åpenbares noe som er svært viktig for oss å få øye på, eller opplysning om, Den Hellige Ånds opplysning. Det et er viktig for vårt kristenliv.

   Vi leser her om denne forunderlige jøden Apollos, som kom som reisende predikant til Efesus og holdt møte. Han bringer et mektig vitnesbyrd om Jesus, og får selv et mektig vitnesbyrd, som vi ser i teksten her: «Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus.» (v.24-25).
   Hva ville du si om en slik predikant? Han ville nok snart blitt ansatt i en eller annen organisasjon, skulle jeg tro, om de bare hadde råd til det. Men hør du! - han var ingen kristen!
   Det beskrives på denne måte i teksten vår: «- enda han bare kjente Johannes' dåp.» (v.25b). Her ligger svaret på mye av det som skjer blant oss i dag også. Det som skiller det falske fra det ekte.
   Nå skal vi ikke gå noe videre inn på den fysiske handling disse to dåp forutsetter, for der er de like , men hva de innebærer. Johannes' dåp er jo en velkjent sak, hva selve handlingen angår , alle kjenner jo til døperen Johannes. Han som sto der ute ved Jordan og forkynte Guds lov til omvendelse for folket. Og det er nettopp saken, Johannes' dåp ble innstiftet under Den gamle pakt, derfor ser vi også at den er tosidig. Det heter om den i Mark 1:5, at «de (folket) ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder.» De kom altså til Gud med sin erkjennelse (av synd), sin anger og sin bekjennelse, og fikk for det et forhold til Gud. Ja, de kom så visst i et forhold til Gud ved dette som skjedde med dem under Johannes' forkynnelse, men ikke i barnekår. Med andre ord, de ble ikke kristne ved det! Men som det heter i profetien om Johannes i Luk 1:17: «Han skal berede for Herren et vel skikket folk.»
   Det vil si, et folk i en åndelig tilstand Gud kunne nå dem med evangeliet i. Gud skapte denne erkjennelsen i folket ved sitt ord, Han gjorde det, og ikke de selv, for å skape jordsmonn for evangeliets ord i dem.
   Alt som inkluderer menneskets egen innsats er en akt under lovens pakt og ikke under evangeliets. Vi har dåpspraksis også i dag iblant oss, jeg må bare si det, for jeg ser det slik i Guds ord, som fører det hele tilbake til det tosidige, altså inn under Den gamle pakts vilkår. Vel å merke, så lenge dette blir betegnet og regnet med som en lydighetshandling, befinner det seg under Den gamle pakt. Det er en Johannes' dåp.
   Den nye pakt er ensidig! Det er kun Gud som handler i alt som skjer! Han bruker også lovens ord for å virke dette vi ser i Johannes' dåp, nemlig syndserkjennelse, jeg har syndet mot Gud og himmelen, som han sier den fortapte sønn - og videre - anger og bekjennelse. Men alt dette er for skrøpelig til å frelse oss. Alt dette virkes nemlig i det gamle ugjenfødte menneske. Så snart Gud viker tilbake med sin alvorlige tale, faller det tilbake i sitt gamle spor og glemmer Ham - ja, vil helst glemme Ham. Det er som vi kan lese i Hebr 7:19: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet.»
   Nå må mennesker gjerne gjøre bestemte handlinger for Jesus, som det heter - Paulus skriver jo om disse som åt kjøtt, og de som lot være å ete kjøtt, blant annet. (Rom 14: 1 Kor 8). Dere må gjerne gjøre det for Jesus, om dere så kaller det lydighetshandlinger, men idet dette blir regnet med, det vil si, festet noen lit til, da blir det galt.
   Alt som regnes med, det vil si, oss til gode, i Guds rike, det er av Gud!
   Altså alt dette som stammer fra mennesket selv, bekjennelse, overgivelse, bestemmelse, standpunkt for osv., det er alt virket under Den gamle pakts vilkår og fører ikke frem. Det må komme noe ganske annet til, som vi også kan lese i det samme vers i Hebr 7: «Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» Det er det håp som er gitt oss ved Jesu Kristi komme til denne verden.
   Det budskap har kraft til sann omvendelse og frelse i seg, ja, er Guds kraft til frelse, som vi leser i Rom. 1,16: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.»

E. K.

   Men evangeliet er jo ikke et bydende ord, det er tvert imot et ord om hva som er skjedd før deg, utenfor deg, helt uavhengig av deg, nemlig i en annen, Jesus Kristus. Det er noe du hører til frelse!
   Så er det de som da sier: Ja men, vi må jo ta imot det! Vet du hva jeg vil si til deg, arme menneske?: Du er ikke engang døpt med Johannes' dåp, og langt fra med Kristi. Da taler jeg ikke om selve handlingen, men mottagelsen av selve innholdet til tro. Til tro når Gud dømmer dette ditt gamle menneske til verdig en evig fortapelse, og til tro når Gud frikjenner deg fra all din synd, for Jesu Kristi skyld. Da taler du ikke mer om noe eget i den saken, men takker Gud for Hans vei!
   Da Apollos hadde sett inn i dette, ved Priskillas og Akvilas' hjelp, hva Kristi dåp omfattet, da først kunne Han reise med evangeliet. Det står ikke at Apollos nå ble døpt til Kristus, altså med vann, nei, han fikk bare utlagt, ved Den Hellige Ånd, det åndelige innholdet i evangeliet.

   Disse som Paulus møter her, de som ikke engang visste noe om noen Hellig Ånd, det vil si, at de var fremmede for kjennskapet til den treenige Gud, de kjente også bare til Johannes' dåp, som apostelen utlegger slik her: «Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus.» (19,v.4).
   Alt dette som skjedde under Johannes, det var en foreløpig ting, det var for å bringe folket til erkjennelse av sin sanne tilstand innfor den Hellige. Noe mer kunne ikke hans forkynnelse virke før han begynte å peke på Jesus: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29; 36).
   Ikke så, at loven ikke skal forkynnes da, for den troende, for den skal holde den sannhet levende for ham eller henne at de er fullkomment fortapte i seg selv og sitt eget, så de ikke skal søke tilbake dit, og evangeliet skal holde den sannhet levende for dem at de er fullkomment frelst ved Jesus Kristus alene.
   Det du gjør da du innretter livet ditt etter Guds ord, det gjør du ikke for å bli frelst, men fordi du er frelst, ikke for å oppnå noen fortjeneste hos Gud, men fordi du ved Jesu Kristi fortjeneste, allerede har fortjent alt.
   Dette er ofte vanskelig å holde fra hverandre for oss, om ikke for tanken så iallfall i praksis. Vårt gamle menneske blander seg inn i alt, derfor kan heller ingenting bli fullkomment her, men for den som har tatt sin tilflukt til dette Guds Lam, som utøste sitt blod til syndenes forlatelse for oss, han skal få høre at han har alt fullkomment for Gud i Kristus.

   Vi ser i det 5 og 6 vers i kap. 19, at Den Hellige Ånd tok bolig i dem, da de lot seg døpe til Jesu navn, og apostelen la hendene på dem. Men du må aldri la deg forlede til å la deg døpe en gang til, du som allerede er døpt, for likesom å få del i dette, du kan bli ført inn i den verste trelldom, kanskje til og med under den overbevisning at du er mer fri enn noen gang før. Nei, det du trenger er et større og dypere innsyn i det Herren allerede har gitt deg i din dåp, det vil si, i Jesus Kristus. Kom i hu at den nye pakt er en ensidig pakt. Den er opprettet i Faderens Sønn, Jesus Kristus, uten din medvirkning.

   Så får du leve ditt kristenliv her på jord under Guds ords lys og ledelse. Kanskje er du blant dem som får store opplevelser med Herren, store åndelige opplevelser, åpenbare nådegaver og lignende, men da skal du altså vokte deg for å begynne å regne deg, og definere deg som kristen utfra disse ting, da er du i stor fare for å falle fra, inn i en falsk åndelighet som fører bort fra Herren. Du skal fremfor alt ha fokus på Guds kraft til frelse, evangeliet om Jesus Kristus, vår frelser og forsoner. Priset være Hans navn!