Peter talte her i hedningen Kornelius' hus. Om ham heter det, at «han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud.» (10:2).
   Han står vel ikke noe tilbake for noen av oss her, i så måte, skulle jeg tro. Og det var ikke noe galt i det han bedrev - nei, tvert imot - han får høre direkte fra en engel, at «dine bønner og almisser har steget opp for Guds åsyn, så Han er blitt minnet om deg.» (10:4b). Så bra var det, det som denne mannen sto for og representerte. Det er slik, at Peter, stilt overfor dette, må utbryte: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant hvert folk tar Han imot dem som frykter Ham og gjør rettferdighet.» (10:34-35).
   Vi kjenner møtet mellom Jesus og den rike unge mann - han som sa seg å ha holdt budene fra sin ungdom av - at selv om det var så galt, står det likevel, at Jesus fikk ham kjær. I Luk 7, hører vi om høvedsmannen som hadde en tjener syk til døden. Jødene sier da til Jesus: «Han er vel verd at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som bygde synagogen for oss.» Da står det: «Jesus gikk da med dem.» (Luk 7:4b-6a). Altså: Gud ser med velvilje på dette. Det skulle gjøre oss noe mer forsiktige med å slå ned på «fariseisme.» Det kan meget vel være ren egenrettferdighet og hykleri bak slikt noe, men altså: Det behøver ikke å være det! Det er ikke nødvendigvis hva det er snakk om, når et menneske ønsker å leve rett og gjøre godt.
   Men det var én alvorlig ting, med tanke på Kornelius og alle som ham, og denne ene ting var helt avgjørende: Gud kunne se med velvilje på hans liv og streben, men han kunne ikke få Den Hellige Ånd! - Han kunne ikke bli frelst! Skulle han bli frelst, måtte han vendes bort ifra dette, til en helt ny og annerledes vei.
   Ikke så at han skulle opphøre med å gjøre det som var rett og godt, men innse begrensningen i det - den veien fører så langt, og ikke én millimeter lenger! Også på denne nye veien ville han bli frelst ved fromme og gode gjerninger - men da ikke ved sine egne, men ved en annens. Og stans nå et øyeblikk for dette: Dersom du skal bli frelst ved en annens gjerning - ja da er det jo helt meningsløst å gå omkring og være opptatt med dine egne! Da er jo de helt uten betydning i denne sammenheng. Da må du jo få se på den annens gjerning, og spørre: Holder de mål? Og finner du i Guds ord at de gjør det - ja, da er du jo frelst ved dem, da de jo er gjort for deg.
   Vi skal bare nevne ett ord i den forbindelse: Det heter om Jesus, at Han «etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.» (Rom. 1,4). Hadde ikke Hans gjerning holdt mål, da hadde Han heller ikke oppstått fra de døde! Så når du ser Jesus oppstanden fra de døde, der Han vandrer mellom sine disipler, da ser du i virkeligheten din fullbrakte frelse - Guds frelse.
   Men hvor er dine gjerninger der? Det er som om Gud, ved Peter, tar Kornelius for seg: «Det er vel og bra alt Kornelius, så langt det rekker, men nå skal du få trede til sides med alt ditt - så skal jeg vise deg en helt ny og bedre vei - hva som måtte til, for at du og alle andre skulle kunne bli frelst - en vei som fører helt frem.» Hør nå Peters ord: «Han bød oss å forkynne for folket og vitne at Han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (v.42-43). Den som tror på Ham! Den som tar sin tilflukt til Ham og Hans gjerning.
   Her måtte altså Kornelius få nåde til å la alt sitt eget ligge på den plassen det hørte hjemme, og så få ta imot alt Jesus sitt for intet. Men her kunne det alvorlige ha skjedd, som ville ha satt Kornelius i en helt annen stilling og et helt annet lys - noe som dessverre ofte skjer der hvor Guds ord forkynnes sant og rett: Han kunne ha avvist det evangelium som Peter forkynte. Hør her du: skal ikke mitt eget regnes med overhode? - Nei, slikt vil jeg ikke høre!
   Det er ikke noe galt, som nevnt, med et slikt Korneliusliv, før det blir satt opp imot evangeliet - før du krever gjenytelse fra Gud for det. For det åpenbarer jo, at bak det hele ligger det i virkeligheten et ondt sinnelag.  Det har alt sammen bare vært i egeninteresse. Evangeliet avslører dette sinnet. Kornelius hadde et slikt sinn, at han sa - når Guds vilje og vei ble åpenbart for ham: Er dette Guds vei, så vil jeg gå den! Og så leser vi: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet» (v.44).
   På dem som hørte Ordet! Merk deg det! Og hva var så Ordet de hørte? «Han bød oss å forkynne for folket og vitne at Han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (v.42-43).

      Ved dette Ordet - ved dette budskapet, steg Den Hellige Ånd inn i disse hedningenes hjerter. Og vi ser, at heller ikke de troende jødene hadde fattet evangeliet fullt ut ennå: «Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene.» (v.45).

   Du ser at det ennå var rester av den tanken og forståelsen hos dem, at det var heftet visse betingelser ved det. At disse urene hedningene kunne sitte der og bare få det for intet - det var ennå ubegripelig for dem. Det er denne trelldommens ånd, som Paulus taler om. Den vil alltid på ny forsøke å få fotfeste hos oss - og du skal være forsiktig så du ikke nærer den - for da står du snart der med et «evangelium,» det er knyttet visse betingelser til, og det er ikke Guds evangelium.
   Denne ånd bringer frykt med seg, står det. Paulus skriver om det: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!» (Rom 8:15).

   Du ser altså dette forholdet mellom tro og gjerninger, at Gud vil du skal leve så rettskaffent som mulig i dette livet - Han ser med velvilje på det - det må vi ha med oss - men idet dette settes opp imot evangeliet, og det vil si, i det øyeblikk du begynner å regne med dette i din frelsessak - da begår du en alvorlig synd, som tvert imot din tanke - ikke lukker deg inn, men stenger deg ute. For her ser du døren inn - den eneste døren inn: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (v.43).
   Men når jeg ser på livet mitt i dette lyset, må jeg si: «Å Gud! - hvor jeg har sviktet!» Da tenker jeg ikke på den synd jeg måtte ha falt i - men den synd jeg faktisk har tillatt meg! Bare tenk på hva kristne tillater seg å sitte å se på TV i dag for eksempel. Ser man tilbake på det, må man si: Ikke noe av det var synd jeg ikke kunne ha unngått, men synd som jeg mer eller mindre freidig og helt uten gudsfrykt tillot meg. Kanskje gjennom år! Og så ser du på Kornelius' fromme og gudfryktige liv - og han var ikke engang en kristen - han hadde ikke Den Hellige Ånd. På frukten skal treet kjennes, vet du.
   Har ikke du bruk for denne som er kommet til jord med syndenes forlatelse, når du ser på deg selv og ditt liv? Du blir ikke så opptatt med de andre da! Da står du igjen med dette spørsmål: Er det nåde nok for en som meg? Og når alle andre har vendt seg bort fra deg, fordi de har fått mer enn nok med sitt eget, så sier også Jesus til deg - og det her og nå: «Heller ikke jeg fordømmer deg!» Det skal du få gå videre på!
   Men Han sier også mer: «Gå bort og synd ikke mer!» (Joh 8:11). Vi driver et farlig spill, dersom vi i vårt hjerte vet, at det er noen synd vi ikke vil omvende oss fra. Det vil bli tyngre og tyngre for deg å nå til omvendelse for hver dag som går - fordi det skjer en forherdelse der hvor dette får rom. Og synes du det er tungt å vende seg fra det i dag - hvordan tror du det da vil være om et år?
   Tenk for en nåde, at det også i dag heter: «Heller ikke jeg fordømmer deg!» Det er der omvendelsens port står åpen! Mennesker tenker gjerne, at vi kan omvende oss når vi vil. Nei, mennesket kan bare omvendes, når omvendelsens port åpnes foran dem - det vil si, når de hører evangeliet forkynt. Så det er viktige og dyrebare øyeblikk i livet - ja, de viktigste og mest dyrebare - når Han taler til deg og sier: «Du kan gå inn!» Når Han likesom nevner deg ved navn: John, Tor, Kari - eller du kan sette inn ditt eget navn: Du kan gå inn! Også for deg er det beredt! Nei, det kommer ikke an på dine gjerninger, eller mangel på sådanne nå - jeg har beredt himmel og salighet for deg! Har du hørt den røsten? Da møter du det som tjener deg til fred - da har du din mulighet! Da lar Herren sitt ansikt lyse over deg og er deg nådig! Da løfter Han sitt åsyn på deg og gir deg fred! (4 Mos 6:25-26).
   Og hvor alvorlig det er å la slike anledninger gå seg forbi, det er det ingen av oss som fatter fullt ut. Vi kan bare minne hverandre om, at det ikke er noe annet gitt, som kan kjøpe oss adgang dit - ikke noe annet enn det Peter forkynner oss her: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (v.43).
   Vi blir frelst ved syndenes forlatelse, og ikke ved syndenes avleggelse - det er viktig å ha klart for seg - men syndenes forlatelse er altså ikke det samme som syndenes tillatelse. Du vet i ditt hjerte, om du virkelig ønsker å vende deg bort ifra alt som er Gud imot. Ikke at det lykkes for deg, men du ville så gjerne! Eller om dette emne vekker uro og kamp der inne. Rosenius sier: Det er bare et gjenfødt menneske som kan be av hjertet: «Skje din vilje!»