|
La du merke til hvordan denne teksten begynte, og hva
du leser i vers 43?
Det synes som en direkte motsetning, idet den begynner
med å si: «- blant hvert folk tar Han
imot dem som frykter Ham og gjør rettferdighet!»
(v.35). - Og ender med å forkynne: «- hver
den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.»
(v.43).
Dette vers 35 i teksten vår, var et av dem som pavekirken brukte imot Luthers og reformatorenes lære om nåde for ugudelige, nåde uten noen
bedring hos mennesket selv.
Vi finner de samme ankepunkt midt iblant oss den dag
i dag.
Men vi må spørre: Hvem er nå disse som frykter Herren
og gjør rettferdighet? Ifølge Guds ord er jo «alle veket av, alle
sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke
en eneste.» (Rom 3:12).
Med
disse uttrykk slås
det likesom så ettertrykkelig fast, at det er slik: - alle sammen! - ikke noen!
- ikke en eneste! Så
hvem kan da de være som frykter Herren og søker Ham?
Det er jo ikke frelste mennesker, for det står at Han
tar imot dem. De er altså ennå ikke tatt imot. På dette stadiet!
Peter taler jo her i Kornelius’ hus, så Kornelius selv
er åpenbart en av disse som dette gjelder. Og Jesus sier like ut hvem
disse er: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg,
drar ham. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. Det står skrevet
hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. - Hver den som hører
av Faderen og lærer, kommer til meg.» (Joh 6:44-45).
Det er de som Faderen drar på! «De er lært av Gud,» sier
Jesus. De har altså fått en kunnskap om Gud så de frykter Ham og søker
Ham!
Det er en sann lengsel og en sann søken - den er av Gud
selv - men de kjenner ennå ikke Hans frelse.
Men hvordan var det nå fatt med disse menneskene, da
Gud begynte å formidle kunnskap til dem og ved det begynte sin dragelse
på dem? Jo, Kornelius her for eksempel, han var en hedning, i hedningens
åndelige mørke. Og da Guds dragelse ble sterk i ham, begynte han
å ville frelse seg selv ved egne gjerninger, slik som alle som ikke
kjenner Gud gjør. Men for Kornelius var dette vel ment - det sprang
ut av at Gud var ham nær. Det er som når Peter lovte og forsikret
Jesus om at han ville gå både i fengsel og død med Ham. Han søkte
ikke noe eget ved det, han ville bare så gjerne gjøre noe for Jesus!
Men det Jesus ville at Peter skulle se først og fremst,
det var at Jesus var kommet for å gjøre noe for ham.
Abrahams historie kjenner vi: Han var kaldeeren og hedningen
Abram, som dyrket sine avguder i Ur i Kaldea, da Herrens øyne falt
på ham. Og så begynte Abram å søke Gud!
Mennesket søker ikke Gud ut fra seg selv. Det søker alt det som er
i denne verden, og i beste fall så slenger det noe i avlatskorga nå
og da - for sikkerhets skyld, eller for samvittighetens skyld.
Men når Gud begynner å røre ved et menneske, da begynner
kampen i det menneskets liv. - En kamp det må komme til klarhet i
på en eller annen måte.
Her befant Kornelius seg. Det sies om Ham i Skriften:
«Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange
almisser til folket og bad alltid til Gud.» (Apg 10:2).
Nå skal du lese det en gang til, under det lys fra Guds
ord, at slik kan en altså ha det og likevel ikke være frelst!
Hørte du hva Peter forkynte i denne fromme Kornelius’
hus? «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som
tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (v.43).
Syndenes forlatelse! Det er altså det et menneske blir
frelst ved! Det er altså det Gud kaller og drar et menneske til: Syndenes
forlatelse! Og som vi leser det her - det er noe man får.
Men hvem trenger vel det? Å sende et lass med sand til
en mann som eide Sahara, det ville han sikkert bli veldig glad for!?
Det blir ikke noen større glede hos en egenrettferdig å høre Guds
evangelium heller!
Det er jo syndere som trenger og tar imot syndenes
forlatelse! Og når vi har den kunnskap som denne teksten gir oss,
har vi også kunnskap om hvordan Kornelius egentlig hadde det i
sitt indre. Han var en som lengtet etter fred med Gud, etter forløsning,
etter visshet i sitt forhold til Herren, for han opplevde at de ting
han drev med, de kunne ikke ta bort hans synd!
Og det var mange i Kornelius’ hus som hadde det slik -
sikkert på grunn av den innflytelse fra Kornelius’ gudsfrykt de var gjenstand
for, for hør hva som skjer når Peter forkynner dette profetenes vitnesbyrd
om syndenes forlatelse ved Jesus Kristus: «Mens Peter ennå talte disse
ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» (v.44).
E.K. |
Å, det var dette svaret de hadde ventet på! Jeg søker Herren, jeg
vil så gjerne ha fred med Ham, men hvordan går det til at en synder
som jeg kan oppnå noe slikt?
Og så kommer da det salige Guds ord til oss, som med
rette heter evangelium (Det glade budskap): Ved at jeg forlater
deg din synd for Jesu skyld!
Det er profetenes vitnesbyrd - som igjen er Guds eget
vitnesbyrd til deg - at du skal få syndenes forlatelse ved troen på
Ham - ved din tilflukt til Ham. Det står nemlig i Skriften at profetene
tjente noen, og det var ikke dem selv! Hvem var det da?: «Om denne
frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om
den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller
hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når Han forut
vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbart
for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som
nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet
ved Den Hellige Ånd -.» (1 Pet 1:10-12).
Det var oss de skulle tjene ved det vitnesbyrd
de brakte! Og vitnesbyrdet var altså, at vi ved troen på Ham får syndenes
forlatelse ved Hans navn, hedning som jøde. - Hans navn som betyr:
Herrens frelse!
Men «alle de troende som
tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over
at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene.» (v.45).
Evangeliet i sin fulle bredde var altså ikke gått opp for dem. De
regnet ennå med noen fortjeneste - i dette tilfelle at de var jøder,
omskårne. Denne tanke og tro gjør Gud fullstendig til skamme idet
Han gir Den Hellige Ånd også til hedningene. Det vil si at Han selv
tar bolig også i deres hjerter.
De ble forferdet over dette, leser vi. De hadde
jo til nå betraktet hedningene som urene. Men nå hadde Gud renset
deres hjerter ved troen (Apg 15:9) - troen på frelsernavnet Jesus!
Legg merke til det - det er ikke i vår tro, men i Hans navn, det er
frelse! Kornelius og Abraham, og ethvert av disse mennesker som søker
Gud i sannhet, de må ha syndenes forlatelse! Det er dit Gud
drar dem! Og grunnlaget for denne forlatelse ligger ikke i noe av
deres - at de søker Gud, at de gjerne vil høre Ham til, at de gir
og gjør, men i dette Guds lam som utgjød sitt blod på Golgata kors!
På dette grunnlag er Gud rettferdig når Han forlater oss syndene
og renser oss for all urettferdighet, står det. (1 Joh 1:9).
Er du da redd for å ta imot det nå?
Du som måtte ha det vanskelig på dette området: Du ville
så gjerne tro på Ham, men du får det likesom ikke til. Be du enfoldig
i ditt hjerte: Jesus kom inn! Jeg er ganske sikker på at Han allerede
er der, skjønner du! Du trenger bare å få se: «Den som kommer til
meg, vil jeg slett ikke støte ut! (Joh 6:37).
Men du som måtte forsøke å kjøpe deg inn i himmelen,
ved noe som helst - du skal altså vite, at syndenes forlatelse er
ikke til salgs. De kan bare fås! De er gitt deg i Ham!
De satt der fremfor Peter og hørte dette budskapet, og
så vitnet Den Hellige Ånd i deres hjerte, at: Dette er ditt! Det er
ditt, i Ham!
«De bad ham da bli hos dem noen dager.» (v.48b). Ja, her hadde
det skjedd, det Paulus skriver om i Ef 2:11-22: «Kom derfor i hu at
dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte
omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Kom i hu at dere
på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede
for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden.
Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær
til ved Kristi blod. For Han er vår fred, Han som gjorde de to til
ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved
sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette
gjorde Han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik
stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset,
for der drepte Han fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet
om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær
ved. For gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Så
er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges
medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll,
og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I Ham blir hele bygningen
føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også
dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.»
Til
toppen
|
2
Pinsedag
