Tilbake            
                                               Stefanusdag / 2 Juledag

 

 

 

 



Stefanus blir steinet el. Himmelen åpnet!

Apg 7:52 - 60

   52. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, Han som dere nå har forrådt og myrdet, 53. dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den! 54. Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham. 55. Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56. Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! 57. Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. 58. De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus. 59. Og de steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! 60. Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.
 

   «Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag,» synger vi i en sang. Og det først og fremst, og over alt fordi det var Guds vilje at det skulle skje.
   Han var det Guds lam som var sendt til jord, med den primære oppgave å sone menneskets synd. - Å gjøre soning for din synd!
   - Kan du tro det der du sitter nå, at Gud i himmelen besluttet å sende sin egen Sønn til denne jord, for å sone nettopp din synd!
   Men det er altså tilfelle! - Det var dette Stefanus hadde fått åpenbart for sitt hjerte. - Det var dette han så - det Skriften kaller å få hjertets «opplyste øyne.» (Ef 1:18). Derfor vitnet han som han gjorde, og derfor kan han bringe et slikt vitnesbyrd for dem som anklaget ham, som vi hører det her: «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» (v.56).
   Men det var ikke noe Stefanus brakte ut fra seg selv - men som vi ser av verset foran, var det virkelig slik: «Han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.» (v.55).
   Er det ikke det du også ser, når du retter blikket mot himmelen? - Jesus, Han som en dag vil reise seg også for å ta imot deg! - Har du ikke fått opplyste øyne?

   Se på denne kontrasten her mellom disse to grupperingene - Stefanus på den ene side, og det høye råd på den annen. - Stefanus som hadde fått alt! - Fylt av Den Hellige Ånd, leser vi, så han himmelen åpnet, så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Alt dette hadde han fått for intet! Han var fylt av Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd vitner om og åpenbarer noe helt bestemt, og det glimter frem også i Stefanus' vitnesbyrd her, som et lys fra himmelen og et klart vitnesbyrd om at Stefanus var lært av Den Hellige Ånd - han vitner: «Jeg ser himmelen åpnet!» (v.56). Altså ikke bare åpen, men åpnet!
   Det er altså tale om noe som har vært lukket, og som en nå har åpnet - og denne ene, det er Jesus, som han nå ser stående ved Guds høyre hånd.
   Er det her du lever, min venn? - Er dette vitnesbyrd blitt levende i ditt hjerte? - Er du lært av Den Hellige Ånd? - Eller går du ennå og venter på at du selv skal bli i orden?

   Se på de som satt i det høye råd her, på den annen side - de hadde i virkeligheten ingenting! - De hadde bare fortapelsen å se frem til, tross all deres streben. Hadde de fått hjertets opplyste øyne, var det nettopp hva de ville ha sett! Som Stefanus i Den Hellige Ånd sier dem her: «Dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den!» (v.53).
   Du ser hva som manglet dem - det var ikke dette at de ikke gikk inn for å gjøre det de ut fra Skriftens ord mente var Guds vilje. Det var ikke det at de ikke gjorde gjerninger som loven krevde. Det var heller ikke det at de ikke levde «kristelig,» ville vi si i dag. De hadde flust opp av lovgjerninger, men det som manglet dem, det var erkjennelse av, og klarhet i nettopp det Stefanus sier dem like ut her: «- dere har ikke holdt loven!»
   Du som altså skjeler etter noe, det aller minste, hos deg selv - noe som skal kunne bestå for Gud - du skylder å holde hele loven. Sagt på en likefrem måte: «Du skylder å være helt og fullt fullkommen for Gud!»
   Det har aldri blitt forandret dette. - Det står fast, og det er et alvor i dette som vi knapt aner. «To veier ligger foran deg. På én må du gå!»
   Enten er det nåde alt - eller så er det lov alt! - Enten er det Jesus alene - eller så er det du alene! Disse to ting kan aldri forenes! - Og det er nettopp disse motpoler som støter sammen i teksten vår her - og du ser den ene støter den andre fra seg: «De drev ham ut av byen og steinet ham!» (v.58a).
   Her var ingen forsoning mulig! - Det var omvendelse som måtte til! Enten måtte Stefanus vende seg fra det som Den Hellige Ånd hadde åpenbart ham, eller så måtte hans motstandere slippe det de holdt fast på.

   Og var det noe de burde vite, disse rådsmedlemmer - for det forkynte jo loven selv - at den som ikke har holdt den, han er fortapt!
   Gud tar ikke imot deg for din såkalte «gode viljes skyld» - nei, Han tar imot deg først den dagen du har holdt og oppfylt hele loven. Og da kan jeg jo spørre deg som vil være en ærlig person: Hvordan står det til i så måte? - Har du langt igjen? - Eller er du blant de synderes skare, som kun vet å takke og love, som Rosenius uttrykker det i en sang?

   Du må virkelig stanse opp for det, nå i denne stund! - For det går ikke to veier til himmelen - og det går ikke to veier til livssamfunn med Gud her på jord heller! Bare én!

   Ta nå en god titt på disse fromme mennesker, som hadde en så god vilje at det de fremfor noe annet ville, det var å leve i samsvar med Guds bud og formaninger: «Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham!» (v.57-58a).

   Det står en ung mann der og var vitne til det hele - Saulus. Det står videre om det: «Og Saulus samtykte i mordet på ham.» (Apg 8:1). Han var altså medskyldig i dette mordet på en Herrens tjener.
   Vi vet hvordan det siden gikk med Saulus - han ble, etter sitt personlige møte med den Herre Jesus, apostelen Paulus, som vitner for oss, meg og deg, her og nå: «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta!» - ja, hva kan nå det være? - et ord som han på himmelens, på Guds vegne roper til oss, er et troverdig ord, fullt verd å motta! - Jo, at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere!» (1 Tim 1:15).

   Så får du også rope det til ditt eget hjerte og til hvert menneske som vil høre det - dette og dette alene - at det var dette Jesus kom til verden for: For å frelse syndere!

   Her står altså han og roper dette ut - han som i sin egenrettferdige fromhet samtykte i mordet på Stefanus! Nå peker han altså på at veien er åpen for syndere, og ikke for egenrettferdige! - Ikke for de som har gjerninger, men for de som ikke har! (Rom 4:5). Et under har skjedd! - En sann omvendelse!
   Og så føyer han også til: «- og blant dem» - synderne - «er jeg den største!»
   Er det samme mannen? Og hvem kjenner du deg ett med - Saulus eller Paulus? - Og nå skal du ikke svare Paulus, fordi du vet at det er det rette svaret, men svar sant! Dette er ikke en spørrekonkurranse, hvor gevinsten er din om du svarer rett, slik en ofte kan få inntrykk av i den kristendom som blir praktisert, men her er tale om hva en er! Er jeg en av dem som ikke har noe eget å vise til? - En av dem som ikke bare trenger nåde, men nåde over nåde?
   Vet du, det står i Ordet at Gud i Ham har gitt oss nåde over nåde! (Joh 1:18).
  Hvorfor det, mon tro! Jo, for det er nettopp det vi behøver! Og så formaster altså vi oss til å komme trekkende med vårt - vår kristendomsutøvelse, våre gjerninger osv.!

   Paulus taler også om dette troverdige ord i Tit 3:8 - det troverdige ord som han vil at Titus skal innprente menigheten. - Og merk deg hvorfor: «- for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger.»
   Det er altså dette troverdige ord som forårsaker det - det villige sinn! Alt som ikke springer ut av det, men heller av menneskets egen vilje til å være from og hellig og god, det er ikke gode gjerninger i Guds øyne.

   Men da er jo saken klar - at dette ikke er noe et menneske gjør, eller kan gjøre for å komme i et godt forhold til Gud, men saken er tvert imot den, at du må først leve i et godt og rett forhold til Gud, for at dette skal kunne være mulig og skje!
   Altså kommer et menneske i et rett og godt forhold til Gud, før og uten noen god gjerning. - det vil si, som den synderen du er! For Jesu skyld, som Skriften vitner.

   Og det er heller ikke noe annet gitt som holder et menneske i et rett og godt forhold til Gud! Det er ikke minst viktig å være klar over, for tanken er der, og både djevelen og falsk forkynnelse støtter det, at nå når du er blitt en kristen, så kreves det noe mer av deg!
   Men her sier apostelen det videre i dette verset til Titus, angående gode gjerninger: «Dette er godt og nyttig for menneskene
   Gud har ikke bruk for det - og det har heller ikke du, men dine medmennesker har det!

   Det kostet Stefanus livet å forkynne dette - og det er et sant ord, at det også koster meg og deg livet å ta imot det - for du får ikke ditt eget inn i himmelen!
 


   På nåden i Guds hjerte
Som Jesus frem har brakt
Ved korsets død og smerte,
Som Han for oss har smakt,
Jeg nå alene bygger
Min tro og sjelefred.
I alt Han der meg trygger,
Den onde til fortred.

E.K.