|
«Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag,»
synger vi i en sang. Og det først og fremst, og over alt fordi
det var Guds vilje at det skulle skje.
Han var det Guds lam som var sendt til jord, med den primære oppgave
å sone menneskets synd. - Å gjøre soning for din synd!
- Kan du tro det der du sitter nå, at Gud i himmelen besluttet å sende
sin egen Sønn til denne jord, for å sone nettopp din synd!
Men det er altså tilfelle! - Det var dette Stefanus hadde
fått åpenbart for sitt hjerte. - Det var dette han så - det Skriften
kaller å få hjertets «opplyste øyne.» (Ef 1:18). Derfor vitnet han
som han gjorde, og derfor kan han bringe et slikt vitnesbyrd for dem
som anklaget ham, som vi hører det her: «Se, jeg ser himmelen åpnet,
og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» (v.56).
Men det var ikke noe Stefanus brakte ut fra seg selv - men som vi ser av
verset foran, var det virkelig slik: «Han var fylt av Den Hellige Ånd
og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus
stå ved Guds høyre hånd.» (v.55).
Er det ikke det du også ser, når du retter blikket mot himmelen? - Jesus,
Han som en dag vil reise seg også for å ta imot deg! - Har du ikke fått
opplyste øyne?
Se på denne kontrasten her mellom
disse to grupperingene - Stefanus på den ene side, og det høye råd
på den annen. - Stefanus som hadde fått alt! - Fylt av Den
Hellige Ånd, leser vi, så han himmelen åpnet, så han Guds herlighet og Jesus stå
ved Guds høyre hånd. Alt dette hadde han fått for intet! Han
var fylt av Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd vitner om og åpenbarer
noe helt bestemt, og det glimter frem også i Stefanus' vitnesbyrd
her, som et lys fra himmelen og et klart vitnesbyrd om at Stefanus
var lært av Den Hellige Ånd - han vitner: «Jeg ser himmelen åpnet!» (v.56).
Altså ikke bare åpen, men åpnet!
Det er altså tale om noe som har vært lukket, og som en nå har åpnet - og
denne ene, det er Jesus, som han nå ser stående ved Guds høyre hånd.
Er det her du lever, min venn? - Er dette vitnesbyrd blitt levende i ditt
hjerte? - Er du lært av Den Hellige Ånd? - Eller går du ennå og venter på
at du selv skal bli i orden?
Se på de som satt i det høye råd
her, på den annen side - de hadde i virkeligheten ingenting! - De hadde bare
fortapelsen å se frem til, tross all deres streben. Hadde de
fått hjertets opplyste øyne, var det nettopp hva de ville ha sett! Som Stefanus i Den Hellige Ånd sier dem her:
«Dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den!» (v.53).
Du ser hva som manglet dem - det var ikke dette at de ikke gikk
inn for å gjøre det de ut fra Skriftens ord mente var Guds vilje. Det var ikke det at de ikke gjorde gjerninger som loven krevde.
Det var heller ikke det at de ikke levde «kristelig,» ville
vi si i dag. De hadde flust opp av lovgjerninger, men det som
manglet dem, det var erkjennelse av, og klarhet i nettopp det Stefanus
sier dem like ut her: «- dere har ikke holdt loven!»
Du som altså skjeler etter noe, det aller minste, hos deg selv - noe som
skal kunne bestå for Gud - du skylder å holde hele loven. Sagt
på en likefrem måte: «Du skylder å være helt og fullt fullkommen for Gud!»
Det har aldri blitt forandret dette. - Det står fast, og det er et alvor i
dette som vi knapt aner. «To veier ligger foran deg. På én må du
gå!»
Enten er det nåde alt - eller så er det lov alt! - Enten er
det Jesus alene - eller så er det du alene! Disse to ting
kan aldri forenes! - Og det er nettopp disse motpoler som støter
sammen i teksten vår her - og du ser den ene støter den andre fra seg:
«De drev ham ut av byen og steinet ham!» (v.58a).
Her var ingen forsoning mulig! - Det var omvendelse som måtte til!
Enten måtte Stefanus vende seg fra det som Den Hellige Ånd hadde åpenbart
ham, eller så måtte hans motstandere slippe det de holdt fast på.
Og var det noe de burde vite,
disse rådsmedlemmer - for det forkynte jo loven selv - at den som ikke
har holdt den, han er fortapt!
Gud tar ikke imot deg for din såkalte «gode viljes skyld»
- nei, Han tar imot deg først den dagen du har holdt og oppfylt hele loven.
Og da kan jeg jo spørre deg som vil være en ærlig person: Hvordan
står det til i så måte? - Har du langt igjen? - Eller er du blant
de synderes skare, som kun vet å takke og love, som Rosenius uttrykker
det i en sang?
|
Du må virkelig stanse opp for det, nå i denne stund! - For det går ikke to veier til himmelen - og det går ikke to veier til livssamfunn med
Gud her på jord heller! Bare én!
Ta nå en god titt på disse fromme
mennesker, som hadde en så god vilje at det de fremfor noe annet ville,
det var å leve i samsvar med Guds bud og formaninger: «Da skrek de med høy
røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. De drev
ham ut av byen og steinet ham!»
(v.57-58a).
Det står en ung
mann der og var vitne til det hele - Saulus. Det står videre om det:
«Og Saulus samtykte i mordet på ham.» (Apg 8:1). Han var altså
medskyldig i dette mordet på en Herrens tjener.
Vi vet hvordan det siden gikk med Saulus - han ble, etter
sitt personlige møte med den Herre Jesus, apostelen Paulus, som vitner
for oss, meg og deg, her og nå: «Det er et troverdig ord, fullt verd
å motta!» - ja, hva kan nå det være? - et ord som han på himmelens,
på Guds vegne roper til oss, er et troverdig ord, fullt verd å motta!
- Jo, at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere!»
(1 Tim 1:15).
Så får du også rope det til ditt
eget hjerte og til hvert menneske som vil høre det
- dette og dette alene - at det var dette Jesus kom
til verden for: For å frelse syndere!
Her står altså han og roper dette ut - han som i sin
egenrettferdige fromhet samtykte i mordet på Stefanus! Nå peker han
altså på at veien er åpen for syndere, og ikke for egenrettferdige!
- Ikke for de som har gjerninger, men for de som ikke har!
(Rom 4:5). Et under har skjedd! - En sann omvendelse!
Og så føyer han også til: «- og blant dem» - synderne - «er jeg den
største!»
Er det samme mannen? Og hvem kjenner du deg ett med - Saulus eller
Paulus? - Og nå skal du ikke svare Paulus, fordi du vet at det er
det rette svaret, men svar sant! Dette er ikke en spørrekonkurranse,
hvor gevinsten er din om du svarer rett, slik en ofte kan få inntrykk
av i den kristendom som blir praktisert, men her er tale om hva
en er! Er jeg en av dem som ikke har noe eget å vise til? -
En av dem som ikke bare trenger nåde, men nåde over nåde?
Vet du, det står i Ordet at Gud i Ham har gitt oss nåde
over nåde! (Joh 1:18).
Hvorfor det, mon tro! Jo, for det
er nettopp det vi behøver! Og så formaster altså vi oss til å komme
trekkende med vårt - vår kristendomsutøvelse, våre gjerninger osv.!
Paulus taler også
om dette troverdige ord i Tit 3:8 - det troverdige ord som han vil
at Titus skal innprente menigheten. - Og merk deg hvorfor:
«- for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger.»
Det er altså dette troverdige ord som forårsaker det - det
villige sinn! Alt som ikke springer ut av det, men heller av menneskets
egen vilje til å være from og hellig og god, det er ikke gode
gjerninger i Guds øyne.
Men da er jo saken klar - at
dette ikke er noe et menneske gjør, eller kan gjøre for å komme i et godt
forhold til Gud, men saken er tvert imot den, at du må først leve i et godt
og rett forhold til Gud, for at dette skal kunne være mulig og skje!
Altså kommer et menneske i et rett og godt forhold til Gud, før og uten
noen god gjerning. - det vil si, som den synderen du er! For Jesu skyld,
som Skriften vitner.
Og det er heller ikke noe annet
gitt som holder et menneske i et rett og godt forhold til Gud! Det
er ikke minst viktig å være klar over, for tanken er der, og både djevelen
og falsk forkynnelse støtter det, at nå når du er blitt en kristen, så
kreves det noe mer av deg!
Men her sier apostelen det videre i dette verset til Titus, angående gode
gjerninger: «Dette er godt og nyttig for menneskene!»
Gud har ikke bruk for det - og det har heller ikke du, men dine
medmennesker har det!
Det kostet Stefanus livet å
forkynne dette - og det er et sant ord, at det også koster meg og deg
livet å ta imot det - for du får ikke ditt eget inn i himmelen!
|
Stefanusdag
/ 2 Juledag
