Det er et ord som ofte brukes i Skriften, nemlig verdig og verdighet – dette å bli funnet verdig. Dette brukes i to sammenhenger og det er svært så viktig for oss å kunne skjelne i dette. Det ene er å bli funnet verdig for Gud, det andre er å vandre dette verdig – altså å vandre verdig det å ha funnet så stor nåde, å ha blitt og fremdeles være gjenstand for så stor nåde å være Gud verdig.
   Det første du må feste blikket på i denne teksten da, er vers 10b: «For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere.» Dere trodde! - merk deg det!

   Vi kan lese med det samme her et par eksempler på hva det er tale om – først fra Apg 17:10-11: «Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa. Da de kom dit, gikk de til jødenes synagoge. Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.»
   Ser du denne holdningen til Ordet? I Apg 17:13, leser vi om en ganske annen holdning: «Men da jødene i Tessalonika fikk vite at Guds ord ble forkynt av Paulus også i Berøa, kom de dit og hisset opp folket der også.»
   Verdig er altså den som har trodd Gud, det vil si, har tatt imot Hans vitnesbyrd om Sønnen, og dermed stadfestet at Gud er sanndru, som vi kan lese i Joh 3:33.
   Men her er noe som kan fortone seg underlig for vår tanke, og som vi bare må ta imot som det er – ikke verdig fordi du tror – altså som en art utført gjerning fra din side som da lønnes av Gud – men fordi du ved mottakelsen av vitnesbyrdet, har latt deg ikle Kristi verdighet for Gud!
   Vi eier altså ved troen Kristi verdighet for Gud! Som vi leste det i teksten vår: «For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere.» Og hva er så vitnesbyrdet? Jo, som Johannes skriver i sitt brev - 1 Joh 5:11: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv,» - og dermed verdighet for seg - «og dette liv er i Hans Sønn.»
   I møte med slike tekster er det så viktig at vi får holde fast på at troen er en Guds gave, virket ved Åndens lys over evangeliet om Jesus, og ikke en gjerning eller prestasjon fra vår side. Kan tenke på tilfellet med Maria, Jesu mor her – hun var funnet verdig – og hva sies til henne?: «- du har funnet nåde hos Gud.» (Luk 1:30). Funnet nåde! Hun forsto ikke hvordan dette skulle gå til - det var hennes utgangspunkt - men hør hva hun sier - Luk 1:38: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!»
   Her er det mye svakhet ute og går, når det gjelder forkynnelsen i vår tid. Fordi vi ikke holder fast ved grunnsannhetene ender vi opp i forvirring ute på slagmarken, om du vil. For djevelen setter inn på oss på alle vis, for å rive nettopp dette fra oss, nådelivet i Gud, som Jesus kjøpte oss så dyrt.

   Jeg skal lese noen vers fra Skriften nå, som inneholder begrepet verdig – så får du se om du kan skjelne. Først fra Matt 10:11: «Når dere kommer inn i en by eller landsby, så spør etter hvem som der er verdig til det. Der skal dere bli til dere drar bort.»

   Luk 20:35-36: «Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.
   Apg 5:41: «De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.»
   Apg 13:46 «Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.»
   Ef 4:1: «Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med.»
1 Tess 2:4: «- men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.»
   Åp 3:4: «Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det.»

E.K.

   Åp 5:2: «Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?»
   Åp 5:4: «Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.»
   Ingen har noen verdighet for Gud uten ved troen på Jesus! Om oss uten denne troens gave heter det da: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom 3:10-12).
   Ingen verdige der!

   Vi må trekke inn et noe gammelmodig ord her, nemlig from? Det var et ideal for kristne før i tiden det – å være from. Men det var ikke bare et ideal i den forstand at det var noe en forespeilet seg som noe en skulle søke etter å bli, men det var også en virkelighet, en tilstand en var hensatt i som en følge av den uforskyldte nåde en hadde møtt hos Herren! Det arter seg på den måte en møter det i spørsmål som: Hvordan kan jeg gjøre og tillate meg dette, jeg som er en kristen? Hvordan kan jeg leve åpenbart i strid med Guds ord og vilje, jeg som er en kristen? Det er altså noe som følger baketter som en frukt av den rettferdiggjørelse en er gjenstand for, og ikke noe som går foran til rettferdighet. Det er med andre ord frukt og ikke gjerning! Du har altså en fromhet som er opparbeidet under loven, og som derfor er aldeles forkastelig for Gud, og så har du en fromhet, gudfryktighet, som er en direkte frukt av evangeliet.

   Tenk nå på tolleren i templet, det er et veldig godt bilde – han fant Gud verdig, så han gikk ifølge Jesu ord rettferdiggjort hjem til sitt hus. Alt han hadde gjort var å påkalle Guds nåde i det hus hvor offeret ble brakt til alteret. Tenk på Maria Magdalena en prostituert som Jesus hadde drevet sju onde ånder ut av – hun var funnet verdig for Gud! Hva hadde hun gjort? Hun hadde bare søkt hjelp for sine plager, og en dømt samvittighet, hos Herren!
   Hva har du gjort? Har du ikke bare søkt nåde?

   Men disse skjøgene, horkarlene, tyvene og røverne Jesus satte fri – tror du de fortsatte som skjøger, tyver osv.? Nei, du vet, selv om de fant dette totalt ødelagte og onde i sitt gamle menneske fremdeles, så ønsket de jo ikke å leve etter det lenger – det var nå blitt deres plage. «Kjære Gud, om jeg kunne vært fri dette!» - det er et fromt menneskes bønn! Ja, inderlige bønn! Dette som vil formørke samvittigheten igjen og drive dem tilbake under loven for å ordne sin sak selv. Det som bare lyset fra evangeliet kan sette fri ifra.

   Det første er å være verdig, det annet er å vandre verdig! Og det er jo klart, skal du vandre noe verdig, så må du jo først ha del i det. Det er så viktig å kunne skjelne her – det første er du frelst ved, det annet er fordi du er frelst! Er frelst!

   Men kan hende sier du: Men preker! - jeg faller så ofte! Ja vel! Hva vil du med det? Vil du at jeg skal rettferdiggjøre det og si: Ja, du er jo bare en synder, så det får du nå bare fortsette med, du kan jo ikke annet! Nei, omvend deg hver gang! Det vil si, gå til Jesus med det! Og gå gjerne på det ordet du finner hos profeten Sakarja – i Sak 13:1: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» Gå dit! Det er Jesu vunder og sår! - Det er Jesu Kristi Guds Sønns blod det som renser fra all – all - synd!
   Lever du som er en kristen i noe forhold som Guds Ånd ikke kan sanksjonere, så omvend deg! - Det vil si, gå til Jesus med det og be Ham sette deg fri! Med andre ord: Vandre verdig! Men merk deg det – for å kunne vandre verdig, må du være verdig, og det er du ved den Kristi rettferdighetsdrakt Herren ikler enhver som ber Ham om det! Den som er vunnet deg i Jesus Kristus fra evighet av!