|
Menneskets naturlige forhold til lovens ord - altså når det hører
det forkynt - er, at dette kan vi naturligvis også gjøre. Hvorfor
skulle Herren ellers legge det på oss, om vi ikke også kan gjøre det!
Det blir likesom meningsløst det hele, om Han skulle legge på oss
noe som Han vet på forhånd, at vi ikke kan.
Slik tenker vi, fordi vi ikke vet hva hensikt Gud hadde
med å gi oss sin lov.
Vi kan jo spørre: Dersom vi måtte leve etter, og holde
loven, for å stå rettferdige for Gud - hvordan ble da Abraham erklært
rettferdig for Gud, han som levde 430 år før loven
kom ved Moses, som Skriften vitner? Dette bruker jo Paulus som et
særlig argument overfor galatermenigheten, som nettopp hadde slått
inn på lovgjerningenes vei til frelse. (Gal 3:17).
Nei, Guds ord sier oss så klart vi bare måtte kunne ønske
oss det, hvorfor loven ble gitt ved Moses: «Ved budet skulle synden
bli overmåte syndig.» (Rom 7:13). Men skulle ikke jeg bli stadig mer
rettferdig for Gud ved å etterleve budet? La oss høre Paulus' erfaring
med det: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede
til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider
mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov,
som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra
dette dødens legeme!» (Rom 7:22-24). Han sank som i et dynd! Han gikk
under! Lovens ord og lovens etterfølgelse viste seg å
være en plattform som ikke holdt i møte med Gud!
Du ser, han endte opp med et rop etter redning! At noen
måtte berge ham fra det som bodde i ham, og som han erkjente aldri
kunne bestå for en hellig Gud. Jeg kan da ikke møte Gud med det som
bor i meg! Eller som vi kanskje heller ville si: «Jeg kan da ikke
være noen kristen, slik som jeg er!» Og det er jo nettopp sant: Du
kan ikke være en kristen slik som du er. Du kan ikke
være en kristen ved hva som bor i deg. Det er da heller ikke den grunnvoll
Gud har lagt for deg!
La oss nå bare stanse litt for denne tungen vår, dette
lille lemmet, som Skriften sier: «Slik er det også med tungen. Den
er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor
stor en skog den setter i brann! Også tungen er en ild. Som en verden
av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele
legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann
av helvete.» (Jak 3:5-6).
Han er ikke nådig med deg apostelen her - du som måtte
tro og håpe på noe hos deg selv, i møte med Herren. Når jeg leser
noe av denne teksten igjen, så se det på den bakgrunn at det tungen
taler - og tankene dine også, som jo er ord du taler inne i deg -
stammer fra hjertet: En verden av urettferdighet! Smitter hele legemet
og setter livshjulet i brann! Satt i brann av helvete! Av helvete
- min via vårt hjerte!
Er det virkelig slik det er fatt her inne? Er det virkelig
dette som bor her! Dersom du og jeg blir stående ved hva vi er i oss
selv, da går vi fortapt, forkynner Ordet oss. Altså vi ender i helvete!
Det må jo da ha sin årsak i, at det er der vi etter vår natur hører
hjemme, ikke sant? Ellers hadde vi endt et annet sted. Gud er da ikke
urettferdig!
Hvordan skal du noen sinne kunne finne fred, dersom du
ikke er klar over dette? Da blir du jo nettopp gående - som så mange
også gjør - å vente deg noe godt ut av dette som allerede er dømt
og forkastet av Herren selv. Det Han naglet til Golgata kors, det
går du og venter deg noe godt av!
Det er ikke dette Herren har grunnet din frelse på -
hva Han kunne få ut av deg. Han har lagt grunnen et annet sted. Som
Paulus vitner om det: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn
den som er lagt, det er Jesus Kristus.» (1 Kor 3:11).
Ingen kan legge en annen grunnvoll! Ingen kan!
Men så er det dette vi så snart forsøker på! Grunnvollen er lagt,
sier apostelen - og hør det igjen og igjen: Det er Jesus Kristus!
Din frelse har ene og alene sin grunn i Ham! Hva skulle da hindre
deg i å bli frelst?
Etter dette fortvilte utropet vi hørte fra Paulus, da
han hadde sett inn i hva som bodde i ham - nemlig intet godt
(Rom 7:18) - hører vi en helt annen tone: «Gud være takk, ved Jesus
Kristus, vår Herre!» (Rom 7:25). Du ser, han hadde fått øynene
åpnet for grunnvollen! Den grunnvoll som Gud har lagt!
Men tilbake til denne tanken vår om, at når Gud har sagt
det og bedt oss om det, så kan vi vel også gjøre det! Hva skrev Jakob
til oss her, etter å ha pekt på tungens synd: «Mine brødre, det må
ikke være slik!» (v.2).
Når apostelen sier det, da må det vel også være mulig
for oss å forandre dette!
Men la du ikke merke til hvordan teksten vår begynte:
«Men tungen kan ikke noe menneske temme!» (v.1).
Kan ikke! Hvem er det som ikke kan? Ikke noe menneske! Heller ikke du altså!
Men likevel står det jo, at det ikke må være slik - for Gud kan aldri
forsone seg med synd. Han er tvert imot en fortærende ild imot den!
(Hebr 12:29).
Hvorfor tror du Paulus ropte ut i fortvilelse? Har du
ikke vært her du? I dette håpløse, hvor du så gjerne vil være slik
som Ordet forkynner deg at et rettferdig og godt menneske skal være,
men så finner du det motsatte hos deg? Og det lar seg ikke forandre!
Du vet, bare du forakter et menneske, så sier du jo noe om det
mennesket inne i deg. Kanskje du forakter en nabo, en kollega, en
du arbeider sammen med, kanskje forakter du din ektefelle nå
og da, for ett eller annet osv.
E.K.
|
Josva sto en dag med det oppdrag fra Gud, å skulle føre folket inn
i det lovede land - Moses var død, og Gud selv hadde gravlagt ham
- nå var det Josva (forbildet på Jesus) som skulle overta. Han taler
lovens ord til folket, han stiller dem overfor sannheten - og det
er en tragisk historie dette: «Men synes dere ikke om å tjene Herren,
så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de guder deres fedre dyrket
på den andre siden av elven, eller de guder amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i!
Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. Da svarte folket og sa:
Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder!»
Hører du hva de sier? Hører du hvem de vitner om, og har tro på?:
«Vi vil aldri ...» Vi vil ikke engang tenke på det!
Langt mindre gjøre det! Men så kjenner vi jo jødefolkets historie.
Ser du ikke Peter, der han står for Jesus og lover Ham troskap til
døden, nå? Samme historien.
Og så leser vi videre: «For Herren vår Gud, Han var det som førte
oss og våre fedre opp av landet Egypt, av trellehuset. Det var Han
som gjorde disse store tegn for våre øyne og voktet oss på hele den
veien vi gikk, og blant folkene i de land vi drog igjennom. Og Herren
drev ut for oss alle disse folk og de amorittene
som bodde i landet.» Også vi vil tjene Herren, for Han er vår Gud,»
- sier de videre.
Høres det ikke fint ut dette? Tenk om det var det norske
folk som talte slik nå - da ville vi vel blitt glade! Men så er det
noe som skurrer for den som har fått ører å høre med - også her kom
dette vi'et inn: «Også vi vil tjene Herren!» Og
nå må du merke deg nøye det vi leser videre, for klarere kan det ikke
sies: «Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren» -
klar tale dette - «for Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han,
Han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. Når dere
forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil Han vende seg bort
og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, enda Han før har gjort
vel mot dere.»
Ble
de skremt nå? Oppsto det noe spørsmål hos dem, om det kunne finnes
noen annen løsning enn den de hadde tenkt seg selv? Nei, bare hør:
«Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! Da sa Josva til
folket: Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren
og vil tjene Ham. De sa: Ja, det er vi vitner på!» (Jos 24:15-22).
Vitner mot dere selv! Da Jesus sa like ut til Peter:
Du kommer til å fornekte meg! Da tok bare Peter enda sterkere i!
Tenk
om folket hadde sagt: Herre, du ser at det ikke er stoff i oss til
å holde disse våre løfter til deg! Vi er hjelpeløst fortapte syndere
i oss selv! Det er ikke noe å bygge på der! Men den erkjennelse hadde
de ikke - derfor kom ikke dette nødropet til Herren.
Hva med deg som sitter her i kveld - tror du det skal
gå bedre i ditt tilfelle, enn det gikk med dem? Vil du gi deg ut på
å gi løfter til en hellig Gud?
Nå forkynner Ordet deg, at nettopp denne hellige Gud,
har lagt en annen grunnvoll for deg, så Han kan få deg frelst hjem
til himmelen. Ja, for at Han kan leve i fortrolig samfunn med deg
her og nå! For denne hellige Gud er også kjærlighet helt igjennom
- ja, Han er kjærligheten, vitner Ordet. Dette budskapet lyder slik:
«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle!» (Rom
8:32). Han som ikke sparte sin egen Sønn, for din - nettopp for din
- skyld! Vil du ikke heller ha med Ham å gjøre? Han kaller ennå på
deg, og alle mennesker, fra Golgata:
De
røde blodsdråper,
Fra Golgata roper,
Om nåde og frelse for deg!
Herren
sier: «For det hjertet flyter over av, det taler munnen.» (Matt 12:34;
Luk 6:45).
Det er på denne bakgrunn du må se Jakobs ord, her i teksten:
«En kilde lar det vel ikke strømme frem både friskt vann og bittert
vann av samme oppkomme? Mine brødre, kan vel et fikentre bære oliven,
eller et vintre fiken? Like lite kan en salt kilde gi ferskt vann!»
(v.11-12).
Vi venter oss friskt og ferskt vann fra den gamle kilde!
Det er der vi tar så feil ofte! Og så blir vi engstelige, når det
stiger opp salt og bittert vann! Men vårt gamle menneske har ikke
annet å gi! Det friske og ferske vann, stiger opp av den nye kilde
- Jesus Kristus, vårt nye liv! Det er to helt forskjellige kilder,
med to helt forskjellige utspring. Begge vil du finne hos en troende,
til den dag han eller hun trekker sitt siste sukk i denne verden.
Men fra det øyeblikk av er også alt forandret - bare en kilde
blir med inn i den nye tilværelse, som Paulus kaller: «Borte fra legemet
og hjemme hos Herren!» (2 Kor 5:8).
Men
inntil da vandrer vi gjennom denne verden med to naturer - så
fest ditt øye på Jesus!
|
22 søndag
i treenighetstiden
