|
Guds ord taler og forkynner at de troende har mange fiender
på sin vandring her i verden, og dette Jakob peker på her er en av
de virkelig store og mektige: Synden!
En hører stadig mindre tale om denne fiende også i kristen
sammenheng i dag - som om han likesom ikke eksisterte lenger, eller
ikke var like farlig lenger. Jeg er redd det tvert imot er slik fatt,
at han har seiret over dem. Enten har han fått et slik tak i deres
eget liv, eller i deres nærmestes liv, at de har begynt å forsone
seg med ham. Men Guds ord roper til oss også i dag, at han er Guds
fiende og din fiende, han er den som skiller deg fra Gud som er livets
kilde! Guds ord kan ikke gjøres ugyldig! Og hverken du eller dine
kommer inn i himmelen ved å forlate og svekke Guds ord. Nei, det skjer
tvert imot nettopp ved Guds ord - at vi får ta imot det slik som det
står.
Når du leser denne teksten - hvordan Jakob beskriver
det her - så er det om det er en slange som ligger klar til hugg,
og er du ikke obs da, så hugger den, og har den først hugget, så henger
den fast og sprøyter mer og mer av gifta si inn i deg, inntil døden.
For det er slik ennå i dag, i vår liberale tid, at syndens lønn er
døden! (Rom 6:23).
Så mektig er denne fiende, forkynner Guds ord, at det er aldeles fåfengt
av meg og deg å ta kampen opp imot den. Her i teksten tales det om
lysten, og lysten den finner du jo i ditt eget bryst. Det vil
si at den er på innsiden! Den bemektiget seg deg allerede
på fallets dag! Allerede på fallets dag ble du det som Paulus beskriver
i Rom 7: En syndens trell! Vi er altså fanget av dette! «Men det som
går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som
gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor,
utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør
mennesket urent.» (Matt 15:18-20).
Slik taler Jesus om denne saken. Fra hjertet kommer
det som gjør deg urent! Og hvor har du så ditt hjerte? Det er jo på
innsiden - ja, det er senteret! Altså er selve kilden uren - derfor
gjør den også alt annet urent. Til og med det beste vi gjør, er smittet
av denne kilden! Hvordan kan du da kjempe deg fri? En fange kan vel
ligge å kjempe i sine lenker, men han kommer ikke fri dem for det!
«Ble min iver aldri matt, Gråt jeg både dag og natt,
Syndens flekker er dog der,» sier sangeren.
Du fristes altså innenfra: Lysten! Lysten er der
- begjæret - og så dukker det opp noe i det ytre, altså noe som faller
deg øye, som samsvarer med lysten som allerede er i hjertet, og så
griper du etter det, slik som Eva grep etter frukten. Og resultatet?
Død!
Og så oppdager du det forferdelige - at du ikke ved noe
som helst makter å komme fri dette som binder deg borte fra Gud. Så
prøver da mennesket ved alle mulige og umulige religiøse øvelser,
fra å gå i kloster og foreta pilegrimsreiser, ned til de mer enkle
ting, å komme fri fra dette - kanskje hvis jeg gjør slik eller slik,
så skal vel endelig seieren være der!
Det som ligger bak dette strevet er ofte noe helt bestemt
- vi kan kalle det synden i sin reneste form. Måtte Gud i sin nåde
gi oss å peke på det og trekke det frem i lystet - for da kan vi bli
frelst!
Dette vi kaller for åpenbare synder - når et menneske
i det hele tatt begynner å bry seg med disse ting, fordi det har fått
et snev av Guds lovs lys inn i sjelens mørke, da er det nettopp dette
det begynner å arbeide med og streve med - de åpenbare synder!
Det kan være slike ting som røyking, alkoholbruk, narkotika,
banning, lyve, jukse og bedra - og dette som kanskje overgår alt dette:
Urene tanker! Hor! Utukt!
Disse ytre ting de får en gjerne bukt med, man slutter
rett og slett med det, og du kan høre mange vitnesbyrd om at Gud fridde
meg fra trangen til alkohol og lignende. Ja det var fint, og det var jo nødvendig
det, men hva så? Er du rettferdig for Gud, fordi du ikke ligger under
for alkohol? Da er jo storparten av verdens befolkning rettferdige
for Gud!
|
Men så kommer vi
for eksempel til dette med urene tanker -
da blir det verre! Tankelivet - det er det ikke like lett å få styr
på. Og da merker du dette som heter lysten! Lysten til det
onde! De tanker du gjør deg om andre mennesker. De dommer du feller
i ditt hjerte helt automatisk, storhetstanker, hovmod, selvopphøyelse
osv. Da får du en kamp hvor du snart må innse at du er den svake part.
Og da kommer vi inn på dette jeg nevnte: Synden i sin
reneste form. Hvorfor denne kampen? For det er ikke fordi du elsker
Gud og Hans bud over alle ting - det er for å berge deg selv! Du vil
ikke bli stående naken som den fortapte og elendige synder du jo er.
Det vi har med å gjøre her, det er egenrettferdigheten - selvrettferdigheten.
Selvrettferdiggjørelsens ånd - den som er snar til å dømme andre,
og snar til å rettferdiggjøre deg selv! Å, det føles som alt går under,
når vi skal avkles denne kappa! Men her ikke Gud nådig! For det er
umulig selv for Han å få frelse den som fremdeles er innhyllet i denne
kappen! Det er nettopp det som åpenbares i Jesu møte med fariseerne
og de skriftlærde.
Hva vil du gjøre med det? Har du funnet noen vei? Her
hvor Paulus må rope: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra
dette dødens legeme!» (Rom 7:24).
Ja, hvem? Det er her lysten fremfor alt fører til synd,
en synd til døden - nemlig at vi vil berge oss selv. Berge vårt gamle
menneske fra dommen, og begynner å gå krokveier!
Paulus hadde funnet veien ut han - det var en som i sin
nåde hadde åpenbart den for ham - derfor fortsetter han, etter sitt
fortvilte rop: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg,
som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med
mitt kjød.» Rom 7:25
Vi gjør gjerne det motsatte vi - vi vil prøve å tjene
Gud med vårt kjød! Og så får vi alle disse kristelige og religiøse
formene som ingenting er verdt, for Gud. Og det er jo tross alt Han,
og ikke du og jeg som skal ha det avgjørende ord i denne saken.
Strever du med å få dette kjødet til å leve for Gud,
eller er du blant dem som takker og lover og priser Ham - ikke fordi
Han har gjort deg så from og gudfryktig at du ikke lenger er som andre
mennesker, men fordi Han har forlatt deg dine synder, og lar deg få
stå i denne nåde, som Skriften beskriver det? (Rom 5:2). «Så
tjener jeg da Guds lov med mitt sinn!»
En sann troende lever altså med en takk i sitt hjerte
- for Jesus! Midt i kampen, midt i striden, midt i dommen
over alt mitt eget, det beste som det verste, kan jeg takke Gud for
Jesus!
Men du får jo aldri et egenrettferdig menneske med deg
på denne takken! Det vil si et menneske som fremdeles lever i sin
egenrettferdighet! Det menneske vil i beste fall være med på å takke
Gud for hjelp og kraft til selv å bli. At en trenger noe bistand kan
en vel være med på - men å takke for gaven i Jesus alene! -
å, nei. Da har en jo ikke noe selv!
Synden mot evangeliet er langt, langt mer alvorlig enn
synden mot loven! Synden mot loven finnes det frelse og redning fra
- Jesu, Hans Sønns blod renser fra all synd - men hva skal berge deg
om du vender deg bort fra evangeliet, eller blander noe av ditt eget
i det? Da må du jo omvende deg! Og da skjønner vi jo, at omvendelse,
det er å vende seg fra alt annet, til evangeliet! Til Ordet om Jesus!
Ordet om korset! Ordet om blodet!
Han har kjøpt deg fri, fra dette som fører til død -
og som du aldri kan fri deg selv ifra, om du så fikk evigheten til
disposisjon! Men nå skal du altså få lov til å tro, at du er kjøpt
fri! Det vil jo da si, at prisen allerede er betalt! Da kommer du
jo altfor sent dersom du vil betale noe selv. Og du som kjemper med
å holde fast på evangeliet - du skal la det få bekrefte sannheten
for deg enn en gang: Det er nok det som Jesus gjorde! Gjorde
for deg! |
1 søndag
i fastetiden
