Tilbake            
                                               1 søndag i advent

 




 

 

 

Timen er kommet, våkn opp

Rom 13, 11 - 12

   11. Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. 12. Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen.
 

   Vi tar med oss et par vers til her: «La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesu Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!»

   Mange tenker de har gjort en stor og gledelig oppdagelse, når det går opp for dem, at det Gud vil ha av oss, og i oss, er kjærlighet. Ja men da er det jo ikke så strengt! Vi skal «bare» elske hverandre!

   Jesus sier at summen av loven, er kjærlighet. De to store bud, som hele loven hviler på - som Han sier - heter: Du skal elske! «- du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» (Matt 22,37).
   Det er det ene - og som du hører, så slås det ikke av på noe her. - Her heter det: Hele og all. Fyller du et glass til randen - ja så er det jo fullt. Det vil si, at det ikke er plass til noe annet! Les Jesu ord igjen, og se hva som virkelig sies!

   «Du skal elske din neste, som deg selv!» (Matt 22,39).
   Det er det andre - og som du hører, så slås det heller ikke her av på noe. - Her heter det: Som deg selv! - Aldri noe mindre.
   I det øyeblikk du ikke har elsket et annet menneske - og det et hvilket som helst annet menneske - som deg selv, har du brutt det bud hele loven hviler på!

   Vi tenker på drap, tyveri, hor og lignende som store og grove synder - det er jo gjerne disse ting det blir pekt på, når man skal beskrive store synder - og det er det jo også, men dette vi nå har vært inne på ofres ofte ikke en tanke i denne sammenheng. Men dette er altså ikke noe lite, som vi hørte, men et brudd på selve grunnloven i Guds rike, som er kjærligheten. Og slik er det fordi Gud er kjærlighet. (1 Joh 4,8 og 4,16).

   Er du like opptatt av din nabos ve og vel, som ditt eget? Er du like opptatt av din fiendes ve og vel, som ditt eget? Svar nå sant på det, så vet du om du er under dommen eller ikke. Guds ord er klart nok, som du ser både i lov og evangelium. Det er så klart, at du like ut kan si - vet.

   Fariseerne og de skriftlærde - disse lovlærde - støtte selvfølgelig på dette som vi nå er inne på, under sin granskning av Skriftene - og hva gjorde de med dette? Jo, i forhold til det første, sa de: Gud tar den gode vilje i oppfyllelsens sted. Og når det gjaldt det andre, lærte de: «Du skal elske din neste og hate din fiende.» (Matt 5,43). Dermed hadde de sikret seg et smutthull i forhold til begge. Da var vurderingen av deres kjærlighet til Gud, overgitt til deres eget skjønn, og det var også vurderingen av hvem som da var ens neste. Da kunne de dele opp menneskene, i hvem som var verd kjærlighet, og hvem som ikke var det.
   Gud kunne da ikke mene, at vi skulle elske fiender og onde mennesker? - Til og med de som forfulgte oss for vår tros skyld!
   Men hva gjør Han selv? Har du ikke hørt Hans bønn på korset?
   Det er dette Jesus rører ved, når Han sier: «Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?» (Matt 5,46-47). Det var altså bare en naturlig selvisk holdning og handling.
   Jesus stengte dette hullet igjen for dem, idet Han sier: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.» (Matt 5,44). Dermed registrerte de, at dersom denne Jesus virkelig var en Guds utsending, en sannhetens forkynner - ja så var de fortapt.
   Hva ser du? Har du oppfylt dette i dag? Og om du ikke har det, hvor vil du hen med det? Synd forlates jo ikke uten at blod blir utgytt. (Hebr 9,22). Ser du dette? Er det noen gang blitt dødsens virkelighet for deg, at du er et fortapt menneske innfor Gud? Det nytter ikke å kaste smuler til Ham, for å få passere. «Du skal elske!» sier Han, av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Det er - og være drivkraften bak det vi hører i denne Guds formaning til oss ved apostelen her: «La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse.» (v.12b-13).
   Dersom det ikke er den fullkomne kjærlighet til Gud og mennesker som er drivkraften, er det helt fånyttes å skulle gå i gang med disse ting. Da blir det jo bare et skuespill - noe som hjertet ikke er helt og fullt med i. En spiller bare en rolle en har studert - noe som egentlig ikke er en selv.
   Det er dette Jesus viser til, når Han så ofte sa: «Hyklere!» - i møte med disse «fromme» i Israel.

   Det er altså vårt store problem, det er den egentlige synd i oss, at vi ikke elsker, slik som Gud gjør.
   Men vi kan da vel ikke elske som Gud, sier vi gjerne da. Hvorfor ikke? svarer Han da. - Jeg skapte dere jo opprinnelig i mitt bilde. Hva er så årsaken?

   I verset før vår tekst begynner, leser vi: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» (v.10). Og så: «Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen.» (v.11).
   Ser du ikke her drivkraften, malt ut for dine øyne? Det er kjærligheten, som ikke gjør nesten noe ondt - det er kjærligheten, som ikke vil synde imot Gud, kjærligheten til Gud og nesten, det hele loven hviler på, og som er lovens oppfyllelse.

  
Dette er det de har gitt seg ut på, de som «bare» skal elske hverandre mer! Er vi våkne? - Eller trenger vi til å våkne? Vi er naturlig, så langt fra sannheten - lyset - at vi ikke ser selvopphøyelsen i våre bestrebelser, men holder det for noe godt! Når «teologen» setter seg fore å «trenge» inn i Guds ord, tror han at han gjør noe godt og gudvillet, helt blind for selvopphøyelsen i dette for eksempel, og han ender absolutt ikke opp som noen teolog, men i et åndelig mørke.
   Tenk å gå i en slik døs, hvor ikke noe er helt hvitt, og ikke noe er helt svart, men alt er grått. Og en går der og drømmer om å skulle møte den tre ganger hellige Gud - Han som ikke gjør forskjell på folk (Rom 2,11) - med frimodighet. Det har da vel ingen nød? Og plutselig står en der i evigheten, innfor tronen, hvor endatil de hellige i himmelen kaster seg ned! - Hva skal du da skjule deg i? Når Han spør: Har du gjort alle ting i livet, fordi du elsket meg av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand? Om så var, burde det vel vise seg i ditt forhold til dine medmennesker. Hvorfor har du latt dem gå uten mat og klær, når du har så flust opp av det selv? Hvorfor har du ikke solgt alt det du eier og gitt det til de fattige, som ikke har noe?
   At Gud er nådeløst streng i sin dom - og vred, som en fortærende ild (Hebr 12,29), det er jo nærmest blitt borte for oss i dag. Derfor får vi også denne ublu leflingen med lovens vei, og nærmest totale mangel på frykt for å komme bort fra evangeliets lys, i hjerte og samvittighet. Man håper å oppnå noe ekstra ved gjerninger, om så ikke for evigheten, så iallfall for livet her. Men hør da Paulus' ord: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! – om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør Han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt? Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.» (Gal 3,1-7).

   Men Gud er altså ikke bare hellighet og rettferdighet, Han er også kjærlighet! Derfor vil Han av hele sitt hjerte, at vi skal bli frelst fra denne veien. Derfor tettet også Jesus igjen disse hullene for fariseerne og de skriftlærde. Hør bare hvordan Han klager over dette, hos profeten: «Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette?» (Jes 55,2).
   Ja men, jeg går jo til Jesus, sier mang en. Det er bare det, at en kan ikke fly til Jesus denne veien, en flyr til Jesus fra denne veien - for Jesus er en helt annen vei. Du kan ikke gå på disse to veier til samme tid.

   Men hva skal Herrens formaning til oss, ved Paulus, så tjene til? Er det ikke meningen, at vi faktisk skal gjøre dette? Jo, men Paulus forutsetter da at mottakerne av brevet lever i evangeliets lys, frigjort fra loven i sin samvittighet - frigjort i Kristus. Han regner dem blant sine egne, som har det slik som han selv beskriver det: «Kristi kjærlighet tvinger oss!» (2 Kor 5,14). Kristi kjærlighet. Den veller frem av den Ånd de skulle få, som trodde på Ham. (Joh 7,39). Den er i verden ved Hans Ånd, denne kjærlighet, og denne Ånd er virksom i, og mottas ved evangeliet. «Hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Hebr 9,14). Døde gjerninger! Vår samvittighet renses fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud, ved det offer som Han bar frem! Det er Kristi blod! Der er denne kjærlighet virksom.

   Vet du hva som skjer, der hvor Kristi blod er blitt et menneskes gull? Der blir vedkommende ikke opptatt med gjerninger, i seg selv, men de som gjerningene skal rettes mot. Det blir snudd om, også på dette. Men det skal vi kanskje ikke utdype så mye, for da får vi vel bare enda en ting, vi skal undersøke virkeligheten av i våre egne liv. Se på Jesus! sier Ordet, så skal disse ting ikke utebli. Hør bare hva Jesus selv sier om det: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.» (Joh 7,38-39).

   Når dette er sagt - les Herrens formaninger i teksten vår igjen, og se på deg selv!


   Jeg med alt hva jeg er og har,
Hører deg kun til,
Dann du meg til et ærens kar,
Døp meg med din ild!

E. K.