19 søndag i treenighetstiden

   Det menneske som er drevet av Ånden, vil aldri kunne finne seg til rette med å leve i det som er etter Guds ord er synd. Det vil rett og slett ikke være mulig, uten å ta skade på sin samvittighet, som Guds ord taler om. Ordet taler også om «falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet.» (1 Tim 4:2).
   Det må jo da være mennesker som vet at de holder på med noe, som ikke tåler lyset. Som ikke tåler Guds lys. Da blir du gående i et slikt motsetningsforhold til Gud. Du finner ikke fred og ro i ditt forhold til Ham. For du prøver å få noe godkjent, som Han har fordømt.

   I vår tid er det jo snart ikke noe som er synd lenger. Men her får du en lang liste presentert fra Guds eget ord: «- utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse» – som blant annet er pengekjærhet, kan vi lese et annet sted (Kol 3:5) - «trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt.» (v.20-21). Kjødets gjerninger kalles dette.
   Jeg savner en ting i denne listen som det er mye av blant oss, dessverre – nemlig baktalelse. Dette er i andre tekster i Skriften omtalt som en synd, som stenger vedkommende ute fra samfunn med Gud, og dermed ute fra Guds rike.

   En annen ting er, at nå er ikke dette nødvendigvis så enkelt som det kan se ut for å være. Står du Guds ord imot, så sløves din samvittighet ned, slik at du til sist ikke reagerer – den er døv og blind for Guds tale. Men så taler Skriften også om sterke og svake samvittigheter.
   Og den svake samvittighet vil straks ta dommen inn over seg, når en finner at en stadig faller for disse synder som er omtalt her. Om ikke for alle, så kanskje bare for en bestemt. Det henger likesom så fast ved deg. Og så blir dette menneske gående med en konstant dårlig samvittighet. Kristenlivet har likesom ikke lykkes. Og så ser du ikke klart i dette, at du skal ikke til himmel og salighet fordi ditt kristenliv lykkes, du skal ikke få leve i et fortrolig samfunn med Gud fordi ditt kristenliv lykkes – men fordi det lyktes for Jesus, og du tar din tilflukt til Ham. Hvorfor tilflukt til Ham? Jo, nettopp fordi det ikke lykkes for deg!
   Jeg vil spørre det menneske som stadig går knuget ned fordi det ikke lykkes: Hvor er det blitt av nåden? «Dere er ikke under loven, men under nåden,» skriver apostelen i Rom 6:14. Ja men, da skal jo ikke synden herske over meg, sier du da – og så er blikket straks rettet inn på deg selv igjen, og ikke på nåden. Ser du det? Det er nåden i Jesus Kristus du skal ha ditt blikk rette på, midt i all din skrøpelighet. Alt annet er nettopp å være under loven – og det er vi jo ikke, vi som har sett nødvendigheten av å ta vår tilflukt til Jesus.
   Det er nå engang slik, at en går på denne veien med ganske faste skritt, en annen snubler i vei, men begge er på vei til himmelen, begge har Guds fulle velbehag over seg, fordi det er Jesus begge har sitt håp og sin tro knyttet til. Å, at du kunne se det! Nåden fordømmer deg ikke, forstår du! Det trenger du å se stadig dypere inn i. Det er eneste mulighet for at dine trinn kan bli fastere – men igjen, du skal ikke til himmelen fordi dine trinn er faste, du skal dit ene og alene fordi Jesus sonte dine synder her på denne vår jord.

   Vi er kalt til å forkynne – enhver kristen er det – at den som vil leve i og praktisere det som er synd, har ingen del i Gud, og står ikke i nåde hos Ham, men har åpenbart valgt noe annet enn Ham, nemlig synden. Men vi er også kalt til å drive sjelesorg overfor den svake samvittighet. Sørge for at ingen gir opp – for det er ingen grunn til å gi opp, så lenge Herren er til. Din synd har ikke lenger makt til å fordømme deg, du som nettopp på grunn av den, tar din tilflukt til Jesus.

E.K.

   Hvordan kan du få hjelp, så lenge du ikke vil høre nåden som blir forkynt deg, men stadig har loven som den endelige målestokk?
   Kanskje du faller under dommen for flere av disse synder som nevnes i teksten her? Ja, det ville ikke være noe underlig ved det – det er kjødets gjerninger, står det, og også du har dette kjødet. Men hvor går du hen med det?

   Og så står det også om noen fine ting her i teksten: «- kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» (v.22-23). Men så skal du merke deg – det er ikke kjødets gjerninger! Det er heller ikke kjødets frukt, om du så har vært en kristen i 70 år eller mer. Det kan ikke komme fra kjødet – men hør!: Åndens frukt er osv. En frukt av Ånden! Disse ting kommer ikke fra deg overhodet – de kommer fra Ånden! De kommer etter i hvilken grad Ånden får rom og styring. Og hvor får Ånden rom og styring? Jo, der hvor vedkommende mer og mer har gitt opp alt håp knyttet til kjødet.
   Her – og andre steder – kalles dette å være drevet av Ånden. Det kan vi jo prøve å si en del om, men jeg synes fortellingen om Simeon i templet er så illustrerende, når det gjelder dette. Da Jesu foreldre tok Ham til templet for å stille Ham frem for Herren, kom han til templet drevet av Ånden kan vi lese i Luk 2:27a. Det står om ham at han var en rettferdig og gudfryktig mann. Ingen dårlig attest i denne sammenheng. Men så står det at han ventet på Israels trøst! Det vil jo da si, at han ikke hadde sin trøst i sin rettferdighet og gudfryktighet – for da ville han jo ikke ventet en annen trøst, ikke sant? I tillegg står det at Den Hellige Ånd var over ham. Heller ikke det hadde han sin trøst i altså. Men i hva Den Hellige Ånd hadde åpenbart ham – nemlig «at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.»
   Så ser du vel hva det vil si å være drevet av Ånden? «Han kom til templet, drevet av Ånden.» Det vil si, dit hvor Jesus var! Ånden driver deg til Ham – igjen og igjen inntil du ikke har noe annet håp eller noen annen åndelig trøst, enn hva Faderen har gitt deg i Ham.
   Og jeg skal si han fikk trøst, Simeon – bare hør!: «Simeon tok Ham i armene sine og lovet Gud, og sa: Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn.»
   Det var alt Simeon trengte for å dø salig og gå hjem til himmelen – denne han holdt i sine armer her, og så med sine øyne.
   Men så sier han noe mer her, Simeon, som vi skal ta med nå til slutt. Denne han holder i sine armer, er ikke bare Simeons trøst, det er ikke bare han som kan dø rolig forvisset om himmel og salighet på grunn av dette barnets komme til verden, og heller ikke bare Israel, men alle folk!
   Hører du det? I Ham har Gud gitt deg sin frelse! Er Han da blitt din trøst? Din eneste trøst, i denne sammenheng?

   «Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.» (v.25-26).
   Ja, dette er også svært så utbredt blant oss, dessverre – misunnelsen. Det har sin årsak i jaget etter tom ære, ser vi her. Vi vil bli æret for hva vi er! Vi vil til og med bli æret for hva Gud i sin nåde måtte ha brukt oss til. Det er ille! Det er all grunn til å søke syndenes forlatelse, ja. Og nådens dør er ennå åpen!