Tilbake            
                                               18 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 


 

En barmhjertig yppersteprest

Hebr. 2, 10 - 18

   10 Da Han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for Ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. 11 For både Han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer Han seg ikke ved å kalle dem brødre. 12 Han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg. 13 Og igjen: Jeg vil sette min lit til Ham. Og igjen: Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg. 14 Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også Han på samme vis del i det, for at Han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, 15 og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid. 16 For det er jo ikke engler Han tar seg av, men Abrahams ætt tar Han seg av. 17 Derfor måtte Han i alle ting bli sine brødre lik, for at Han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. 18 For ved at Han selv har lidt og er blitt fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet.
 

   Når Herren får føre deg inn i Ordet, får du etter hvert se mer og mer av de fine sammenhenger i hele Skriften – ja, alt henger sammen. Det er ikke noe i Skriften som er løsrevet – som ikke er en del av sammenhengen. Du ser det ikke uten videre, selv om det ofte er like opp i dagen, som vi sier – men Herrens Ånd kan åpenbare deg det, så du ser. Da ser du at noe som er sagt eller skrevet, gjerne får sin oppfyllelse flere tusen år etter at det er skrevet. Da får du også forståelsen av at du har med den evig levende å gjøre.
   En slik ting ser vi i teksten vår, hvor vi får høre denne Guds vilje uttrykt: «Da Han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for Ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.» (v.10). Gjennom lidelser!
   Denne Kristi – vår utfriers – lidelser, er forutsagt allerede på fallets dag, da Herren selv profeterer om det som nå skal bli menneskets historie på jord, frem til utfrieren kommer og det hele avsluttes, for så å begynne helt på ny igjen – på de nye himler og nye jord, hvor rettferdighet bor, som vi kan lese om i 2 Pet. 3,13.
   På fallets dag profeterer Herren om den såkalte kvinnens og slangens ætt, som det skal være et grunnleggende fiendskap mellom: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl.» (1 Mos. 3,15).
   Ser du den lidende Messias her? «- du skal knuse Hans hæl.» Det skal koste Ham lidelse å få oss fri igjen, med andre ord. Det er hva som sies her. Men vi skal merke oss med glede, at Han som står frem på vegne av kvinnens ætt, Han får kun knust sin hæl, mens han som står frem som hode for slangens ætt, han får knust sitt hode. Det er forskjell på det.
   Men det kostet Ham altså smerte – ja, det kostet Ham livet, som vi jo vet, men som Han sier i Joh. 10,18: «Ingen tar det (livet) fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far.» Dette bud fikk jeg av min Far! Altså, derfor var Han i denne verden, etter bud fra sin Far, at Han skulle gi livet for oss . Og ved nettopp det knuste Han denne slangens hode.
   Vi kan lese i Kol. 2,15: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» Da Han viste seg som seierherre over dem på korset! På korset! Det må du merke deg nøye, og aldri glemme – ja, be om at du aldri må glemme det! Det var der Han seiret!
   Det er dem, vet du, som tror de kan ta opp kampen med djevelen ut fra seg selv, bare en bruker Jesu navn rett kraftig iallfall. Her for noen år siden var det så mye tale om såkalte krigstunger – det vil si, en særegen slags tungetale, hvor en skulle drive både djevelen og hans hær av ånder på flukt. En skulle nærmest trampe hardt i gulvet og skremme dem. Ifølge Guds ord, en åndelig galskap. Han bryr seg ikke det minste om din mer eller mindre høylydte roping. Nå skal du høre fra Ordet, hva du står overfor da – det kan vi lese i Judas' brev, vers 8-9, hvor han taler om disse som spotter høye åndemakter: «Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses' legeme, men sa: Må Herren straffe deg!» Hørte du det?
   Men nå skal du høre hva du kan gjøre – og du behøver ikke ta hardt i engang – vis ham stille og rolig hen til det som skjedde på et bestemt kors der nede på Golgata en gang. Det må han vike for, for som vi jo leste her: «Han viste seg som seierherre over dem på korset
   Du og jeg er ikke i stand til å ta opp den kampen – det blir som når Herren taler om kampen med Leviatan i Jobs bok kap. 40 «Prøv å legge hånd på den! Den striden skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen! Nei, den som våger slikt, blir skuffet i sitt håp! Han styrter til jorden bare han får se den. Ingen er så djerv at han tør tirre den.»
   Gud gav oss «krafts og kjærlighets og sindighets ånd,» kan vi lese i 2 Tim. 1,7. Ikke minst bør du merke deg begrepet, sindighets ånd!
   Nei, vis vår motstander til det vi synger i en sang: «Min Frelser Han sparte seg ei, Men allting Han ofret for meg!»
   Vi har i virkeligheten bare en anelse om den betydning det har hatt, det som skjedde der på korset den bestemte dagen i historien. Blant annet så var det nok for at du skulle nå himmel og salighet. Du behøver ikke noe mer enn det som skjer der. Hør det igjen, min venn!: Du behøver ikke noe mer! Og dessuten seiret Han – som vi alt har hørt – over alle de makter, både i deg og omkring, som vil hindre nettopp det, at du når himmel og salighet.

E.K.

   Men det dreier seg ikke bare om å nå målet en gang – det er også nok, det som skjer der på korsets tre – ja, hele Jesu tilstedeværelse i denne verden, for at du kan leve i et fortrolig samfunn med Gud her og nå. Vi leste det jo også i teksten vår: «For både Han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer Han seg ikke ved å kalle dem brødre.» (v.11). Er alle av én! Det vil si at du og jeg som tar vår tilflukt til Jesus, vi er av samme ånd som Ham. Med andre ord, vi er av Gud! Derfor kaller Jesus oss brødre.
   Jeg sier det vel noe underlig nå, kan hende, men dette er det viktig at du tror! Du går glipp av en stor og herlig sannhet, om du ikke ser dette. Han er din bror! Som hun utbryter i en sang, Lina Sandell: «Gud min broder - under over under! Å, hva større er vel sagt på jord! Skjønt jeg kan ei tro det alle stunder, det er dog Hans eget sanne ord.»
   Ja, det er virkelig Hans eget sanne ord! Det leser vi jo her i teksten vår, blant annet: «For både Han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én.» Og i vers 13b: «Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.»
   Og så leser vi dette – og da må du ha Jesu kors og død for øye: «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også Han på samme vis del i det, for at Han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.»  «- for at Han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Ved døden! Som vi hørte tidligere – Han viste seg som seierherre på korset! Ved døden! Og så videre følgene av denne død og seier: «- og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.» (v.14-15). Det er deg og meg det!
   Nå behøver ikke du og jeg å frykte mer for døden. Den er beseiret, ved Hans død! Ikke at vi ikke kan komme til å frykte – for vi er gjerne ikke så sterke som vi i våre beste stunder kan komme til å tro, men vi behøver ikke å frykte!

   Og så står det så fint: «Han som helliggjør, og de som helliggjøres.» (v.11). Merker du deg hvem som er aktiv her, og hvem som er passiv? Også her er det Han som handler, og jeg som blir handlet med. Han er den som helliggjør, og jeg er den som helliggjøres. Takk Gud! - for jeg får ikke til å bli en millimeter mer helliggjort, om jeg så strever natt og dag. Men også det skal få ligge i Hans hånd, som er kjærlighet over kjærlighet, og nåde over nåde! Vi kan ikke fatte det fullt ut, enn si uttrykke det fullt ut. En sanger har beskrevet det slik: «Om alle hav med blekk ble fylte, var himlens hvelv av pergament, og var en penn hvert strå på jorden, hver mann med skrivekunsten kjent, å skildre rett Guds kjærlighet vil tømme alle hav, og himlens hvelv fra bryn til bryn ei plass til skriften gav.»
   Så kan du jo prøve – men det blir et håpløst prosjekt. Guds kjærlighet og nåde, mot en stymper som meg, slutter aldri å forundre meg.

   «- og utfri alle dem,» leser vi her. Det er hva Han er, en utfrier! Vår utfrier! Også din utfrier, du som er her nå. Du kan vende ryggen til Ham, og gå bort, men i Ham har Gud gitt deg en hel og full utfrielse, det skal du vite.

   La oss høre dette en gang til, til slutt: «For det er jo ikke engler Han tar seg av, men Abrahams ætt tar Han seg av. Derfor måtte Han i alle ting bli sine brødre lik, for at Han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at Han selv har lidt og er blitt fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet.» (v.16-18).
   Og nå skal du høre, du som kanskje er i tvil om din adgang, fordi du ser så mye elendighet og synd i deg – hva slags yppersteprest du har innfor Gud: «For vi har ikke en yppersteprest» – ikke en yppersteprest - «som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Hebr. 4,15-16).
   En slik yppersteprest har du – og en slik yppersteprest måtte du ha! (Hebr. 7,26). Hør det til tro: Gud har i sin Sønn gitt deg det du måtte ha