Tilbake            
                                               16 søndag i treenighetstiden

 

 

 



 

Håpet om herlighet

Rom. 8, 19 - 23

   19 For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. 20 Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter Hans vilje som la den under forgjengelighet, 21 i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå frem til Guds barns frihet i herligheten. 22 For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. 23 Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.
 

   Vi sier gjerne – å se på den vakre naturen, den minner oss på så mange måter om Guds allmakt og storhet osv. Og det gjør den jo. Men – og det er endatil et stort MEN som alltid bør klinge med her, ellers er det ikke sannheten du møter i denne lovprisningen – hele denne skapningen i sin nåværende form, i sin nåværende tilstand  sukker og stønner – sterke uttrykk ikke sant? - under forgjengeligheten, det vil si, døden. Dødens krefter. At man altså helt fra unnfangelsen av drives ugjendrivelig mot døden. Og dette igjen skyldes synden som kom inn i verden.
   Dette viser oss på sterk måte, hvor alvorlig dette med synden er – at vi blir klar over at det er Gud som har lagt oss inn under dette. For syndens skyld, min venn!

   Den vakre naturen, ja. Du vet vel det, du som har sett litt nærmere på naturen, at det er full krig i hele skapningen ned til mauren i mold – ja, ned til mikroskapningene. Det er et hav av vold og drap. Også vi mennesker driver jo å jakter på og dreper våre medskapninger her, og eter dem. Slik er det jo – men slik var det ikke til å begynne med. Kanskje jeg risikerer å ta fra noen gleden over naturen her – det er ikke noe poeng i – men om vi ikke ser dette Guds ord forkynner om det, ser vi heller ikke hvilken alvorlig situasjon vi mennesker i virkeligheten er i – underlagt Guds dom. Vi er jo alle dømt til døden!

   Vi kan lese hva Moses forkynner i Slm. 90,3-12: «Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn! For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress, om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt. For vi har gått til grunne ved din vrede, ved din harme har forferdelse grepet oss. Du har satt våre misgjerninger for ditt åsyn, vår skjulte synd i ditt åsyns lys. For alle våre dager er flyktet bort under din vrede, vi har levd våre år til ende som et sukk. Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted. Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever? Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!»
   Det er dette vi skal lære oss ved denne kjennskapen, «å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» Det er visdom i hjertet å være klar over disse ting.
   Men så har vi med en salmist å gjøre som kjenner Gud, Herren – derfor fortsetter salmen slik: «Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager! Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke! La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet for deres barn.» (v.13-16).
   Ser du? Han appellerer til Guds miskunnhet! Hans nåde! Da kjenner du Gud! Denne tolleren vi leser om i evangeliene – han Jesus talte om, som sto dere nede ved døren, våget ikke løfte blikket mot himmelen, slo seg for sitt bryst og ba. «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk. 18,13) – han hadde nok gudskjennskap til at det ble ham til frelse. Og denne kjennskap til frelse var det ingen annen enn Gud selv som hadde gitt ham. Gud hadde gitt ham troen!
   Han sier noe i salmen her, Moses, som vi skal merke oss: «Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke!» Plagen og ulykken var av Gud! Det visste salmisten! Det er visdom! Og det er jo nettopp hva vi leste i teksten vår: « Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter Hans vilje som la den under forgjengelighet.» (v.20). Ser du dette? Jeg sa: Det er visdom å kjenne til dette – men det er ikke visdom om det er alt du kjenner til, i denne sammenheng. Vi leser i Klag. 3,33: «For det er ikke av hjertet Han plager eller bedrøver menneskenes barn.»
   Hvorfor plager og bedrøver Han oss da? Hvorfor har Han lagt hele skapningen under dette? Jo, vi leste det i teksten vår: «-  i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå frem til Guds barns frihet i herligheten.»
   Gud har en plan med det hele! Det var på grunn av menneskets fall – mennesket som var kronen på skaperverket – at skapningen kom inn under forgjengelighet, og det blir ved menneskets oppreisning at den igjen blir frigjort til uforgjengelighet – hvilket er evig liv!
   Hele skapningen skal altså gjenreises ved den frelse Jesus fullbrakte her på jord – den frelse du har fått del, som nå hører Herren til. Hele skapningen skal gjenreises med deg.
   Her får du et glimt av hvor høyt det er å være menneske. Hva denne skapningen opprinnelig var, og dermed også var tiltenkt av Gud, før fallet kom inn. Men nå – i denne stund – er vi i følge Guds ord i en tilstand, hvor vi ikke har noe, ikke det aller minste å rose av innfor Gud, men må frelses av nåde blott! Uten denne kjennskap til fallets følger – ikke bare generelt, men reellt, i min egen person – tar ikke mennesket imot frelsen av nåde blott, men blander sin egen skitne rettferdighet inn i Guds fullkomne frelseverk, og ser derfor ikke Guds vei i sannhet. Man lever i virkeligheten i noe annet. Noe vi faktisk kan kalle en kvasikristendom. Noe som ligner gjerne, men ikke er det samme. Noe som har ditt eget innblandet i seg. Det er ikke Guds frelse!


E.K.

Guds frelse er Jesus alene! Hva Han er, og hva Han har gjort – det er din frelse. Og der må du for all del få nåde til å sette punktum.
   Den salige visshet – eller skal vi nå si: Dette salige punktum, kan ikke du og jeg komme frem til av oss selv. Vi kan nok bestemme oss for det som en ren viljebeslutning, men å få sette dette salige punktum, slik at det bringer trøst til vårt hjerte og vår sjel, det kan vi ikke få til. Det må gis oss av Herren.
  
I Dom. 12,4-6, kan vi lese en spesiell historie om en strid som var oppstått mellom efra'imittene og gileadittene som var ledet av Jefta. Der står det: «Deretter samlet Jefta alle Gileads menn og kjempet mot Efra'im. Og Gileads menn slo Efra'im, for de hadde sagt: Rømlinger fra Efra'im er dere, gileaditter – midt i Efra'im og midt i Manasse! Og gileadittene stengte vadestedene over Jordan for Efra'im. Hver gang det kom en efra'imitt som hadde flyktet fra slaget og sa: La meg slippe over! – da sa Gileads menn til ham: Er du en efra'imitt? Han svarte: Nei. Da sa de til ham: Si sjibbolet*! Men han sa sibbolet, for han kunne ikke uttale ordet riktig. Så grep de ham og slo ham i hjel ved Jordans vadesteder. Det falt den gang førtito tusen av Efra'im.» (*kornaks).
   Ser du? Efra'imittene kunne gi seg ut for å være gileaditter, og ingen kunne se forskjellen i det ytre, men da de ikke var født gileaditter, kunne de ikke språket rett. Det avslørte dem.

   Men da må vi spørre: Hvem var det Herren kom for? Vi skal la Ham selv få svare  på det nå: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt. 9,13).
   «- for å kalle syndere.» Det er et ugjendrivelig faktum, at det kun er syndere som kan bli frelst! Da kan vi jo si: Ja men, vi er jo alle syndere! Ja, vi er det, men det er slett ikke alle som ser det – og særlig få som ser det til en slik grad at de må søke tilflukt i det blødende Guds Lam! Det er de som ser det til en slik grad som blir frelst. Eller vi kan si det slik: Det er de som ser det til en slik grad, som får del i den frelse som er tilveiebrakt for alle.
   Hør nå konsekvensen av det vi leste i teksten vår: «Skapningen ble - lagt under forgjengelighet.» Apostelen Johannes åpenbarer denne sannhet i 1 Joh. 5,19: «- hele verden ligger i det onde

   Men nå skal jeg stille deg overfor noe – du hørte vel hva Jesus sa: «Gå bort og lær hva dette betyr!» Kan du gå bort og lære hva dette betyr, dersom du ikke er blitt overbevist om det selv? Ja, du kan vel si disse læresetningene etter, men du kan ikke forkynne det med overbevisning – for ikke å si: Full overbevisning.
   Ordet og Ånden må få overbevise oss – men det kan aldri skje der et menneske reiser seg mot Ordet. Så la nå Ordet få tale ut med deg nå – du står overfor den Hellige, menneske! En fortærende ild imot all syns – ALL synd! Den minste som den største etter våre mål. Hvor vil du hen da?
   Men hør nå et budskap som setter i fullkommen frihet, der hvor det får tale ut med synderen: «Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.» (Gal. 3,22).
   Ser du? Om du forstår det rett, kan vi si: Det er ikke farlig å være synder, for Jesus er kommet for dem, for å løfte dem opp ved seg – men det er farlig å tro at man er noe annet, noe annet enn en fullkomment fortapt synder i seg, for Jesus er ikke kommet for dem.
   Og så vil jeg spørre deg til slutt: Kan du gå bort og lære hva det betyr?
   Vel, men hør nå iallfall dette salige budskap til slutt igjen – ikke salig for den åndelig blinde, men salig for den som har fått øyne å se med: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter Hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå frem til Guds barns frihet i herligheten.» (v.20-21).
   «- i håp om at,» leser vi her. Tror du det er et håp som blir til skamme? Å nei, Han som har lagt det hele – oss her inkludert – under forgjengelighet, Han skal også vite å forløse det. Ja, det har jo i virkeligheten allerede skjedd ved Guds Sønn, Jesus Kristus, og venter nå bare på sin fullendelse.