Tilbake            
                                               15 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Kjærlighet rik på dømmekraft

Fil 1:9 - 11

   Vi skal også ta med oss de tre forutgående vers:

   6. Og jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. 7. Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. 8. For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag.
   9. Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, 10. slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, 11. fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.
 

   Det er en ting vi nok kan slå temmelig ettertrykkelig fast i vår tid, dessverre - Skriftkunnskapen er liten blant troens folk. Derom kan det vel ikke herske noen tvil. Det er likesom ikke så nødvendig det. Og dermed så hekter de seg så snart på både det ene og det andre som blir presentert for dem. Og spesielt da det som klør det gamle menneske i oss, i øret.
   Apostelen viser noe ganske annet, blant annet i denne teksten vi har for oss, og i Ef 1:17, skriver han til menigheten: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg.» Å jo da, det er nødvendig å vokse i nåde og kjennskap.
   Du kan bli frelst med liten kunnskap - du trenger ikke være noen Luther i kunnskap - men er i særlig stor fare for å gå deg vill under vandringen.

  
Paulus hadde en veldig kamp å stå i, helt fra møtet med Jesus ute på Damaskusveien, der alt hans eget verk gikk under i ett nu - til han forlot denne verden som martyr.
   Og da tenkes ikke på den kamp som enhver kristen kjenner godt til - kampen med disse motkreftene i en selv, synden som henger så fast ved en. Men det tenkes på kampen for evangeliet - at det ikke måtte forkludres. Han hadde nemlig egen erfaring av hvor det førte mennesker hen - han hadde selv vært til stede da Stefanus, den første kristne martyr, stupte under steinregnet fra de religiøse vranglærere - og han hadde selv støttet det. Videre, da Jesus stanset ham der ute på Damaskusveien, var han ute i det ærend, å føre de troende han kom over, i lenker til Jerusalem. Han ville legge de frie - de frigjorte - i lenker igjen. Føre dem i lenker til Jerusalem, står det. Det er svært så symbolsk, for hør hva han skriver om det Jerusalem som er her nede i Gal 4:25: «Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn.» Det er i trelldom! Og så skriver han videre om disse denne ihuga fariseeren var på jakt etter - ja, hvor hørte de hjemme? Jo, hør!: «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.»

  
All annen vei til Gud, enn denne ene - evangeliets vei - fører til en forblindet gudsdyrkelse. - Den må ta seg så åndelig og fin ut den bare vil. Så dette var alvor for Paulus, for han visste, at dersom folket ikke får åpnet øynene ved evangeliet, er de fortapt. Så skriver han også dette - som vi leste her - med tanke på menighetens ve og vel: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.» (v.9-11).
   Er du og jeg like opptatt av dette? - Å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser, Jesus Kristus? - Å ta til oss nådens ord på en slik måte, at vi øker vår innsikt og blir grunnfestet i den hemmelighet som evangeliet nå engang er for kjød og blod? Eller sluker du alt som lyder til deg fra bøker og talerstoler, bare Jesu navn blir nevnt? - Iallfall hvis det er en øvrighetsperson som uttaler seg?

   Det svære her - og det vet Paulus - det er at hvert enkelt menneske er personlig ansvarlig, fordi Jesus har kalt på, og lovt den nødvendige opplysning til den enkelte. Han har sagt til deg - «Kom til meg!» - og «den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» (Joh 8:12). Hvordan skal du da kunne forklare, på den siste dag, at du fòr vill? Det er bare én forklaring på det - du ga ikke virkelig akt på Guds ord, og kom dermed ikke til Ham! - Du slo deg til ro med noe ytre - visse læresetninger, som du fikk på plass, en bestemt livsstil, en kristendomsform, som gjerne inkluderer Bibel og bønn, kristen virksomhet, kristen barneoppdragelse og kristent samfunnsengasjement - ja, det kan nå høyt og langt slikt noe - og det er slett ikke å klandre noe av dette, men det er ikke å komme til Jesus!

   Nei, jeg forstår at det er viktig, det som det tales om nå, og som lå Paulus så alvorlig på hjerte - og jeg skulle så gjerne hatt mer av dette, men, å du, så engstelig jeg blir, når jeg hører at jeg er ansvarlig! - Jeg som er så treg til å fatte og forstå, i åndelig sammenheng, og kjenner meg så hjelpeløs. Du skal høre, du som har det slik - du er kommet mye lenger på denne veien, enn du selv er klar over! - Du ser jo ingen annen løsning enn å legge deg i Jesu hender, gi deg over på Hans nåde med alt ditt, ikke sant? Men var det ikke nettopp de som kom til Ham, Han gav løftet da?
   Å, denne engstelsen, den er gull verd - ja, mer enn gull, for det er en engstelse som er grunnet på sann selvinnsikt. Den som er lært av Ånden, han blir alltid engstelig når noe blir lagt på ham, for han kjenner seg selv.

   Så har du da disse, som går omkring og ikke engster seg for noe overhodet - de har etter hvert fått allting så greit på plass, at de ikke synes de har noe å engste seg for. De har gått på de beste - for ikke å si, den beste bibelskole, blant de mest bibeltro organisasjoner eller kirkesamfunn og lignende, og så setter de lit til det. De ser ikke at dette som er bra, blir en snare for dem, for med alt dette er det ikke sikkert du kommer til Jesus. Du er blitt for rik i deg selv til det.

   Det er mangel på selvinnsikt som er årsaken - de er langt borte fra lyset - de roper gjerne høyt om Jesus, og nødvendigheten av å komme til Ham, men selv kommer de ikke! Nei, hva skal de der å gjøre i grunn - hos en frelser og forsoner! Nei, de kommer og sier til Ham: Huff Herre! - hvor mye fælt det er blant menneskene, og i din menighet, men det er godt at du har oss! Det sies ikke med rene ord riktignok, men prøv deg selv!

   Paulus sier noe veldig viktig, der han ønsker mer kunnskap og innsikt hos de troende - han skriver: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt.» (v.9).
   Det var en forutsetning, at de hadde kjærligheten. Ikke en hvilken som helst kjærlighet, men Kjærligheten! - Den som bare en troende kan ha - Kristi kjærlighet. Og Jesus sier hvordan et menneske får del i den: «Den som er mange synder forlatt, elsker mye!» (Luk 7:47). Det var slike folk han skrev dette til, Paulus.
   Igjen, la oss prøve oss selv, for rett lære i et kjærlighetsløst hjerte, det slår i hjel, og bringer så visst ikke liv med seg.

   «Og jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (v.6).
   Det er et slikt «godt» ord, som man gjerne hilser hverandre med. Men det man gjerne ikke stanser for i dette verset, det er at det forutsetter en begynnelse. «Han som begynte den gode gjerning i dere.»
   Har du måttet komme til Golgata, som den usleste av alle? Og enda mer: Har du funnet fred for ditt arme hjerte, ved det du der ser? Han er jo død i ditt sted!
   Stans nå for det! - Han er altså ikke en som bare står der, tar imot deg, og sier: Ja, jeg tilgir deg ennå en gang! - Nei, Han er en som er naglet til korset, og soner dine synder med sitt blod og sin død, for at du skulle ha en fast grunn under deg, en grunn som ikke kan svikte. - For, det er skjedd en død til forløsning! Og Gud, da Han advarte de første mennesker mot synd - sa Han ikke: Dersom du eter av det treet, så skal du dø to ganger! - Nei, Han sa rett og slett: ! Men nå er én død for synden! - Å, om du kunne se dette nå! - Og jeg spør: Er det dette som er din grunn? Har Han begynt den gode gjerning i deg nå? Er det så du må kysse disse naglemerkede hendene i ren glede? - De som har grepet deg og frelst deg. -Å, tenk at det var for meg!

   Paulus hadde ett mål for sin tjeneste - og øye for dette mål, det hadde Herren selv gitt ham. - Og han åpenbarer hva dette målet var, idet han skriver til kolosserne: «Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» (Kol 1:28).
   Og vi vet jo, at det ikke er noe annet grunnlag for samfunn med Kristus, enn nåden i Guds hjerte, den som har åpenbart seg for oss, nettopp i at Han gav sin Sønn, den enbårne, Jesus Kristus, for oss. Derfor peker også Paulus på dette i teksten her: «... for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet.» (v.7b). «... i nåden!» Står du sammen med Paulus, i nåden?
   Kanskje er du en av dem som virkelig strever med ditt liv? - Du vil gjerne leve som en kristen - det er forresten ikke så mange av den sorten lenger, dessverre - men da får du gjerne pekt ut mange veier å gå - alt fra alvorlig gudsfrykt og redelighet i alle ting til det mest enkle - å prise og love Herren mer, å være mer glad og positiv og lignende - ja, du kjenner vel til det. Men vender du deg derimot til Skriften, så kommer den ut med ett svar: Nåden! Den fordømmer ikke det andre i seg selv, men den peker det ikke ut som veien å gå. Nei, veien både til rettferdiggjørelse og helliggjørelse - et hellig liv - det er nåden!

   Hør nå: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.» (v.9-11).
   Det er altså denne innsikt i «hva som er rett,» som Paulus uttrykker det her, som skal gjøre det hele. Det forutsetter altså et ståsted - og ståstedet er et annet sted uttrykt slik: «Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde som vi står i.» (Rom 5:2). Altså, ikke engang bare står - men i! - Omsluttet av nåde på alle kanter! Det er alltid en kristens utgangspunkt, for Han lyver ikke Han som har kalt oss! - Han er trofast! (1 Tess 5:24 og Hebr 10:23). Det er i tro til Ham, vi lever!
 


   Jeg ennå har en bønn:
Gi, nåderike Gud,
At mer jeg ligne må din Sønn,
Som festet meg til b
rud!

E.K.