|
Det er en ting
vi nok kan slå temmelig ettertrykkelig fast i vår tid, dessverre -
Skriftkunnskapen er liten blant troens folk. Derom kan det vel ikke
herske noen tvil. Det er likesom ikke så nødvendig det. Og dermed
så hekter de seg så snart på både det ene og det andre som blir presentert
for dem. Og spesielt da det som klør det gamle menneske i oss, i øret.
Apostelen viser noe ganske annet, blant annet i denne
teksten vi har for oss, og i Ef 1:17, skriver han til menigheten:
«Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi
dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg.» Å jo da, det
er nødvendig å vokse i nåde og kjennskap.
Du kan bli frelst med liten kunnskap - du trenger ikke
være noen Luther i kunnskap - men er i særlig stor fare for å gå deg
vill under vandringen.
Paulus hadde
en veldig kamp å stå i, helt fra møtet med Jesus ute på Damaskusveien,
der alt hans eget verk gikk under i ett nu - til han forlot denne
verden som martyr.
Og da tenkes ikke på den kamp som enhver kristen kjenner
godt til - kampen med disse motkreftene i en selv, synden som henger
så fast ved en. Men det tenkes på kampen for evangeliet - at
det ikke måtte forkludres. Han hadde nemlig egen erfaring av hvor
det førte mennesker hen - han hadde selv vært til stede da Stefanus,
den første kristne martyr, stupte under steinregnet fra de religiøse
vranglærere - og han hadde selv støttet det. Videre, da Jesus stanset
ham der ute på Damaskusveien, var han ute i det ærend, å føre de troende
han kom over, i lenker til Jerusalem. Han ville legge de frie - de
frigjorte - i lenker igjen. Føre dem i lenker til Jerusalem, står
det. Det er svært så symbolsk, for hør hva han skriver om det Jerusalem
som er her nede i Gal 4:25: «Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer
til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn.»
Det er i trelldom! Og så skriver han videre om disse denne
ihuga fariseeren var på jakt etter - ja, hvor hørte de hjemme? Jo,
hør!: «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår
mor.»
All annen vei til Gud, enn denne ene
- evangeliets vei - fører til en forblindet gudsdyrkelse. -
Den må ta seg så åndelig og fin ut den bare vil. Så dette var alvor
for Paulus, for han visste, at dersom folket ikke får åpnet øynene
ved evangeliet, er de fortapt. Så skriver han også dette - som vi
leste her - med tanke på menighetens ve og vel: «Og dette ber jeg
om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt,
slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål,
for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds
frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.» (v.9-11).
Er du og jeg like opptatt av dette? - Å vokse i nåde
og kjennskap til vår Herre og frelser, Jesus Kristus? - Å ta til oss
nådens ord på en slik måte, at vi øker vår innsikt og blir grunnfestet
i den hemmelighet som evangeliet nå engang er for kjød og blod? Eller
sluker du alt som lyder til deg fra bøker og talerstoler, bare Jesu
navn blir nevnt? - Iallfall hvis det er en øvrighetsperson som uttaler
seg?
Det svære her
- og det vet Paulus - det er at hvert enkelt menneske er personlig
ansvarlig, fordi Jesus har kalt på, og lovt den nødvendige opplysning
til den enkelte. Han har sagt til deg - «Kom til meg!»
- og «den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livsens
lys.» (Joh 8:12). Hvordan skal du da kunne forklare, på den siste
dag, at du fòr vill? Det er bare én forklaring på det - du ga ikke
virkelig akt på Guds ord, og kom dermed ikke til Ham! - Du
slo deg til ro med noe ytre - visse læresetninger, som du fikk
på plass, en bestemt livsstil, en kristendomsform, som gjerne inkluderer
Bibel og bønn, kristen virksomhet, kristen barneoppdragelse og kristent
samfunnsengasjement - ja, det kan nå høyt og langt slikt noe - og
det er slett ikke å klandre noe av dette, men det er ikke å komme
til Jesus!
Nei, jeg forstår
at det er viktig, det som det tales om nå, og som lå Paulus så alvorlig
på hjerte - og jeg skulle så gjerne hatt mer av dette, men, å du,
så engstelig jeg blir, når jeg hører at jeg er ansvarlig! -
Jeg som er så treg til å fatte og forstå, i åndelig sammenheng, og
kjenner meg så hjelpeløs. Du skal høre, du som har det slik - du er
kommet mye lenger på denne veien, enn du selv er klar over! - Du ser
jo ingen annen løsning enn å legge deg i Jesu hender, gi deg over
på Hans nåde med alt ditt, ikke sant? Men var det ikke nettopp de
som kom til Ham, Han gav løftet da?
Å, denne engstelsen, den er gull
verd - ja, mer enn gull, for det er en engstelse som er grunnet på sann selvinnsikt.
Den som er lært av Ånden, han blir alltid engstelig når noe blir lagt på ham,
for han kjenner seg selv.
Så har du da disse,
som går omkring og ikke engster seg for noe overhodet - de har etter
hvert fått allting så greit på plass, at de ikke synes de har noe
å engste seg for. De har gått på de beste - for ikke å si, den
beste bibelskole, blant de mest bibeltro organisasjoner eller kirkesamfunn
og lignende, og så setter de lit til det. De ser ikke at dette
som er bra, blir en snare for dem, for med alt dette er det ikke sikkert
du kommer til Jesus. Du er blitt for rik i deg selv til det.
|
Det er mangel
på selvinnsikt som er årsaken - de er langt borte fra lyset - de roper
gjerne høyt om Jesus, og nødvendigheten av å komme til Ham, men selv
kommer de ikke! Nei, hva skal de der å gjøre i grunn - hos
en frelser og forsoner! Nei, de kommer og sier til Ham: Huff Herre!
- hvor mye fælt det er blant menneskene, og i din menighet, men det
er godt at du har oss! Det sies ikke med rene ord riktignok,
men prøv deg selv!
Paulus sier noe veldig viktig, der han ønsker mer kunnskap
og innsikt hos de troende - han skriver: «Og dette ber jeg om, at
deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt.»
(v.9).
Det var en forutsetning, at de hadde kjærligheten.
Ikke en hvilken som helst kjærlighet, men Kjærligheten! - Den
som bare en troende kan ha - Kristi kjærlighet. Og Jesus sier
hvordan et menneske får del i den: «Den som er mange synder forlatt,
elsker mye!» (Luk 7:47). Det var slike folk han skrev dette
til, Paulus.
Igjen, la oss prøve oss selv, for rett lære i et kjærlighetsløst
hjerte, det slår i hjel, og bringer så visst ikke liv med seg.
«Og jeg er
fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere, vil
fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (v.6).
Det er et slikt «godt» ord, som man gjerne hilser hverandre med. Men
det man gjerne ikke stanser for i dette verset, det er at det forutsetter en begynnelse.
«Han som begynte den gode gjerning i dere.»
Har du måttet komme til Golgata, som den usleste av alle?
Og enda mer: Har du funnet fred for ditt arme hjerte, ved det du der
ser? Han er jo død i ditt sted!
Stans nå for det! - Han er altså ikke en som bare står der, tar imot deg, og sier:
Ja, jeg tilgir deg ennå en gang! - Nei, Han er en som er naglet til korset, og
soner dine synder med sitt blod og sin død, for at du skulle ha en fast grunn
under deg, en grunn som ikke kan svikte. - For, det er skjedd en død
til forløsning! Og Gud, da Han advarte de første mennesker mot synd - sa Han
ikke: Dersom du eter av det treet, så skal du dø to ganger! - Nei, Han
sa rett og slett: Dø! Men nå er én død for synden! - Å, om du kunne
se dette nå! - Og jeg spør: Er det dette som er din grunn? Har Han begynt
den gode gjerning i deg nå? Er det så du må kysse disse naglemerkede hendene i
ren glede? - De som har grepet deg og frelst deg. -Å, tenk at det var for meg!
Paulus hadde ett
mål for sin tjeneste - og øye for dette mål, det hadde Herren
selv gitt ham. - Og han åpenbarer hva dette målet var, idet han skriver
til kolosserne: «Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske
og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske
fullkomment i Kristus.» (Kol 1:28).
Og vi vet jo, at det ikke er noe annet grunnlag for samfunn
med Kristus, enn nåden i Guds hjerte, den som har åpenbart seg for
oss, nettopp i at Han gav sin Sønn, den enbårne, Jesus Kristus, for
oss. Derfor peker også Paulus på dette i teksten her: «... for dere
står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer
og stadfester evangeliet.» (v.7b). «... i nåden!» Står du
sammen med Paulus, i nåden?
Kanskje er du en av dem som virkelig strever med ditt
liv? - Du vil gjerne leve som en kristen - det er forresten ikke så
mange av den sorten lenger, dessverre - men da får du gjerne pekt
ut mange veier å gå - alt fra alvorlig gudsfrykt og redelighet i alle
ting til det mest enkle - å prise og love Herren mer, å være mer glad
og positiv og lignende - ja, du kjenner vel til det. Men vender du
deg derimot til Skriften, så kommer den ut med ett svar: Nåden!
Den fordømmer ikke det andre i seg selv, men den peker det ikke ut
som veien å gå. Nei, veien både til rettferdiggjørelse og helliggjørelse
- et hellig liv - det er nåden!
Hør nå:
«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på
kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de
forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi
dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.» (v.9-11).
Det er altså denne innsikt i «hva som er rett,» som Paulus
uttrykker det her, som skal gjøre det hele. Det forutsetter altså
et ståsted - og ståstedet er et annet sted uttrykt slik: «Ved
Ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde som vi står
i.» (Rom 5:2). Altså, ikke engang bare står på - men i!
- Omsluttet av nåde på alle kanter! Det er alltid en kristens
utgangspunkt, for Han lyver ikke Han som har kalt oss! - Han er trofast!
(1 Tess 5:24 og Hebr 10:23). Det er i tro til Ham, vi lever!
|
15 søndag
i treenighetstiden
