Guds gaver til Israel el. Ved Hans rettferdighet!

Rom 9:2 - 5; 10:1 - 4

   Vi skal ta med oss det første vers her også: 9:1:

   1. Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke – min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,

   2. at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte. 3. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet. 4. De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. 5. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.
   1. Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. 2. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. 3. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. 4. For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.
 

   Her står vi overfor et folk som har fått alt av Gud, til og med Kristus har de fått - det vil si, en hel og full frelse, som en Guds gave - og så er de blinde for det. De ser det ikke, og når noen - Paulus eller andre - forsøker å åpne øynene deres, forfølger de dem og står dem etter livet.
   Det er det tragiske og farlige ved religiøsiteten, man får en skatt - ikke i himmelen (Matt 19:21), men i seg selv, og dess mer denne religiøsiteten får bemektige seg deg, dess flere religiøse læresetninger som får hjertets tilslutning, dess verre blir det. For alt dette er jo noe som må brytes ned og bli til intet, før du kan tro og ta imot frelsen av nåde alene. Du blir nemlig rik i deg selv, og hva forhold skal du da få til Ham som er kommet for det som ingenting er - ja, for det som var fortapt!
   Den som har fått grunnet noe eget, han er ikke fortapt i sine egne øyne. Og det behøver ikke å være tale om nidkjære fariseere, men snart hvem som helst. Tal til dem om Jesus, om nødvendigheten av omvendelse og frelse, om Jesu dyrebare blod, utøst til våre synders forlatelse som eneste mulighet for redning og lignende, så er det ikke lenge før de kneiser med nakken, og det kommer frem i dagen, det som bor skjult i hjertet - selv om munnen bekjenner seg som synder under gudstjenesten. Og hva er det som tales i hjertet?: «Jeg er da ikke verre enn de fleste! - ja, jeg vet til og med om folk som går på bedehuset og er ivrige i virksomheten der, som ikke er det grann bedre enn meg.» Ser du grunnen de bygger på? - Nå ligger det plutselig i dagen, og det var ordet om korset som fikk det frem. Dette har de altså tenkt å møte Den Hellige med en dag!

   Tenk deg et skipbrudd - en har kommet seg opp i en livbåt, og dermed anser han seg som berget, iallfall at han har en god sjanse. En annen ligger i åpent vann, uten noe å gripe fatt i – han vet at han er fortapt! Men det er han i livbåten også, og det ville han ha visst, om han hadde kunnet se noen timer frem i tiden, og for det første, sett at avstanden til det han trenger til livets opphold, er altfor stor til at han kan nå det, og for det annet, om han hadde kunnet sett orkanen som er på vei, den som vil knuse livbåten til pinneved. Men han tror den (livbåten) kan redde ham, fordi den bærer slik som situasjonen er akkurat nå.
   Gud er på vei med sin dom, sier Ordet - og det finnes ikke den ting i denne verden som ikke vil bli knust. Det finnes ikke redning i noe her!

   Vi blir jo ofte gjennom hendelser i livet også minnet om det, at grunnen under oss - under vårt liv - ikke er så fast som vi i gode dager kan komme til å tro. Det må bare skje visse ting for å åpenbare det for oss.
   Men fortapt! - det er jo den ytterste nød! Men nå forkynner altså Guds ord, at det er det vi alle er, høy og lav, liten og stor. Det må bare bli åpenbart for oss.
   For noen er det blitt det, og de har fått gripe redningen - eller de er blitt satt inn i den «livbåten,» som bærer gjennom enhver orkan, som seiler uforstyrret like igjennom Guds vredesdom (1 Tess 1:10) - skjult med Kristus i Gud (Kol 3:3) - andre går fremdeles i dette åndelige mørke.

   «Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke – min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte» (v.1-2).
   Han så, at hans folk befant seg i det samme mørke som han selv hadde befunnet seg i. Og det som fremfor noe annet, hindret dem i å se, det var dette, at de søkte å grunne sin egen rettferdighet. Og du vet, dess ivrigere du går inn for en ting og er konsentrert på det, dess mindre enser du av det som er omkring deg. Du vet, noen kan være så fordypet i noe at du må rope til vedkommende flere ganger, før de registrerer at du er der. Og dess mer du har ofret og arbeidet, og dess mer fornøyd du selv er med resultatet, dess mer sint og krenket vil du bli, om noen trår det ned og sier, at det ingenting er verd.
   Paulus trår ikke brutalt på dem, idet han sier: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud» (v.2a) - men det er et kraftig slag han setter inn allikevel: «-men uten den rette forstand» (v.2b).
   Det er ikke hyggelig å høre det, om noe du har arbeidet flittig med i årevis - at du ikke har den rette forstand på det. Men ærlig talt, har du det? Hvordan har du tenkt å komme deg fra din fortapte tilstand her, til himmelen blant de frelste og hellige? Synes du at du passer inn der, hvor ikke noe urent har sluppet gjennom? Begynner du å bygge en stige? Det er høyt opp!
   Å ja, vi bygger oss stiger av alle slag, den ene slik og den andre slik - helt fra de som ivrer med alt hva de er og har, og deltar i all slags kristen virksomhet, ber og gir osv., til disse før nevnte, som ikke anser seg verre enn andre folk, og disse som nok skal bli tatt imot, for Gud er jo kjærlig og nådig osv. - det skal nok bli en råd med det.

   Men så er det noen som har måttet rope med Peter, der han sank ute i sjøen, og med disiplene i stormen på Genesaretsjøen: «Herre frels! jeg/vi går under!» (Matt 8:25 og 14:30).
   Det uttrykker en dyp erkjennelse det: Jeg går under! Da ser du at det ikke er noe i deg eller ved deg, som kan berge deg i den situasjonen du er. Du er med andre ord, fortapt! Og den som er fortapt, må nødvendigvis bli berget, da han ikke har noe å sette inn selv.
   Det er her Ordet blir til frelse - Ordet som kan saliggjøre.
   I dette tilfelle lyder det til oss slik: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror» (v.4). Det vil si, at den veien som fører helt frem - den som du har sunket igjennom på, og går under - den har en annen gått for deg, helt frem: Jesus!
   Her kaller Paulus denne grunnen - frelsesgrunnen – for Guds rettferdighet (v.3). Det er altså ikke noe mindre Gud gir de fortapte: Sin egen rettferdighet! Og det burde jo være klart nok, at Guds rettferdighet kan du ikke gjøre deg fortjent til, for da ville du jo ikke ha bruk for den, da ville du jo selv hatt den! - Det var nettopp hva jødene strebet etter. Nei, Guds rettferdighet, det er altså den kappe Gud kler og skjuler synderen i. Som også nevnt tidligere: «Skjult med Kristus i Gud!» - Hvilket igjen forteller oss, at denne rettferdighets kappe, nettopp er Kristus selv. Han er lovens endemål!
   Det er de som selv ikke har noen grunn å stå på, som ikke har noen egne klær å kle seg i - åndelig talt - som lar seg «skjule.»

   Men så kommer vi til det som er så vanskelig for oss som kristne, dette at det aldri blir noen annen vei! - vi må alltid stå ikledd denne rettferdighet. Som Han sier til menigheten i Sardes, at «du har noen få navn, som ikke har sølt til klærne sine.» (Åp 3:4).
   Vi står altså i fare for å ville bygge videre på en annen grunnvoll, enn den som er lagt, nemlig Jesus Kristus. I stedet for å bygge på den, begynner vi nå å bygge på vårt eget, for vi er jo kristne, må vite!
   Det er ikke åpent og likefrem vi gjør dette, men det sniker seg noe inn, som viser seg i dette, at vi så smått begynner å regne med forskjellige ting. Nærmest helt ubemerket begynner vi så smått å føre det opp på en egen konto.
   Det er bare den hake ved det, at det ikke er «valuta» som duger innfor Gud: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet» (v.2-3).
   Fallet er stort, ser du. Du er nå uten den rette forstand, slik du er av naturen, noe som viser seg i, at du søker å grunnlegge din egen rettferdighet. Og frukten av dette er, at du ikke gir deg inn under Guds rettferdighet. Så du ser, at det som umiddelbart synes godt - nemlig å ville være rettferdig i seg selv - det viser seg å ha sin grunn i det/den onde. Det er selve fallet som åpenbarer seg i dette!
   Får du fortsette på denne veien, blir det verre og verre dess mer det lykkes.
   Du kan stå noe på avstand og betrakte en irrgrønn plen om våren - alt ser vel ut og noe ugress ser du ikke - så kommer du igjen en måneds tid senere, og plenen er overstrødd med gule løvetannsblomster - som ganske snart vil sette frø, og spre seg i store mengder, om ikke noe blir gjort umiddelbart. De var der første gangen du betraktet plenen også, men du sto på avstand. Hadde du gått nær, ville du ha sett dem, før de slo ut i blomst. Og det er her folket ofte ikke vil tro Ordet, når det kommer til dem og taler om faren og skaden, før det er slått ut i blomst, og dermed er blitt synlig for alle, som har øyne å se med. Dette er profetens store bøyge!
   Vi er ikke kalt til å leve på avstand, vi er kalt til å leve nær til, i fortrolig samfunn med Herren. Da blir vi også i stand til å se de fine trådene djevelen spinner til å fange oss med. Vi hører de falske toner, som vil føre oss bort fra den ene og eneste frelsesvei, i tide: Guds rettferdighet gitt oss av nåde for og i Jesus Kristus alene, i vår fortapte stilling!
   Ved denne rettferdighet står du for Gud her i tiden, og ved denne rettferdighet vil du bestå for Ham i evigheten.

   Se, alt hadde Israel fått, men de forsto ikke, at dette bare kunne skyldes én ting: Nåde! Altså, de var uten den rette forstand! (v.2b).
 

E.K.