|
På alle ting følger
det en frukt. Det blir altså alltid en følge av dine valg og dine
handlinger. Det er det som kalles årsak og virkning. Og var vi virkelig
fullt og helt på det rene med det i vårt daglige liv, så ble vi nok
også mer påpasselige med hvordan vi tedde oss, både i tale og gjerning.
Det du sier og det du gjør vil uunngåelig få følger. Det er i tilfelle
bare Herren selv som kan bryte det. Som sagt – var vi mer på det rene
med det, da ble nok også mer forsiktige.
Hør nå bare hva som kommer frem i denne teksten: «For
den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge
fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. Han skal gå av veien for
ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den.» (v.10-11).
Ser du? En klar opplysning om dette tilfelle.
Men det som så ofte skjer i dette forhold, er at du blander
dette inn i frelsesspørsmålet, og din eventuelle gunst hos Gud. Dette
skjer jo nærmest automatisk, fordi synd og dårlig adferd skaper en
sår samvittighet. Det kommer altså inn på det feltet som forstyrrende
elementer, slik at det blir særdeles vanskelig å fastholde trøsten
i evangeliet. Og dersom dette får bore seg stadig dypere inn der det
intet har å bestille – ja, så begynner du så smått å ville blidgjøre
Gud ved egne gjerninger. For et dårlig ord gir du hundre kroner mer
i kollekten, for syndige og urene tanker leser du et kapittel mer
i Skriften osv., og så – uten at du er deg det riktig bevisst – har
du begynt å leve ditt liv under loven, og vil tekkes Gud på lovens
vilkår. Ikke minst derfor er synden særdeles farlig i en kristens
liv - den kverver synet, som det heter. Tør jeg tro, slik som
jeg er? Eller: Kan jeg som er slik i det hele tatt være, og
altså kalle meg en kristen? Dette er syndens bitre og giftige
frukt i en troendes sinn.
Men hva leser vi vel ikke om dette i Hebr 11:6a: Men
uten tro er det umulig å være til behag for Gud.»
Vel, da er det mange som straks tenker – å, jeg må ha
tro! Og så er også troen blitt en lovgjerning. Det har sin grunn i
den samme loviske tendens, som kan spores tilbake til det gamle, falne
mennesket i deg. Men det som sies deg her, er nettopp dette at vi
tekkes Gud ved tro på Hans miskunn, grunnet i åpenbaringen av Hans
frelsesverk ved Jesus Kristus, sin Sønn, og ikke ved lovgjerninger.
Det Peter vil ha frem i denne sin formaning er nettopp
dette at dersom du ikke vokter deg for det og søker det gode i livet
ditt her på jord, så vil du få et slitsomt og tungt kristenliv. Du
får ikke se gode dager, som apostelen kaller det her. Og det
alvorlige: Det kan rokke ved ditt forhold til Gud! Men hør nå endelig!:
Det kan ikke rokke ved Guds forhold til deg! Det er nemlig grunnet
på noe langt bedre enn hva som eventuelt lykkes eller mislykkes i
ditt liv her på jord – det er grunnet på en annens rettferdighet,
Guds egen. Og den smittes slett ikke det minste av ditt fall. Den
er nemlig evig bestandig!
Altså, så lenge det som uroer din samvittighet, og som
du ut fra Skriftens vitnesbyrd må erkjenne som synd og dårlig ferd,
får drive deg til Ham – skal du høre hva Ordet sier her: «For Herrens
øyne er over de rettferdige, og Hans ører er vendt til deres bønn.»
(v.12a).
Hvem er den rettferdige? Hvem er den som gjør godt? Jo,
det er den som flyr til Herren med sin synd, i tro og tillit til Ordet
om Jesus – Ordet om korset – Ordet om blodet!
Når et menneske har fått se og erfare riktig dypt i dette,
da flyr det til Jesus med hele seg – fordi det erkjenner at det ikke
er noe som helst der som kan bestå for den Hellige. Som David ber
i Sal 19:13: «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver
ubevisst synd!» «Forlat mig mine lønnlige synder!» var dette oversatt
tidligere.
Det er mitt håp at Den Hellige Ånd – Sannhetens Ånd – kan få skjelne
rett for oss her, så vi ikke slår inn på, eller frelses fra en vei
som ikke fører frem.
«Til slutt: Ha alle ett sinn,» skriver apostelen her.
Hvilket sinn er det? Er det bare dette at vi er enige om visse trossannheter?
Kanskje det blir noe lettere å svare på, om vi leser resten: «- vær
medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere
ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men
heller velsigner.» Hvems sinn er dette? Apostelen Paulus skriver
i Fil 2:5: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus!»
E.K.
|
Hør nå!
En kristen står i en strid - og spesielt den som har en eller
annen fremskutt posisjon. Det er mange som strider mot oss, men vi
strider ikke - vi tilgir. Ser du det?
Men du kan bare ikke fornekte det du har fått se
- og det holdes for å være stridighet av mang en. Ikke minst
den religiøse åndsmakt vil ha deg til å «jenke deg,»
som vi sier.
Dette livet også i det ytre her i verden, skal jo ikke
være noe trelleliv – nei, da er det rett og slett ikke kristenliv.
Det har da altså ikke sin grunn i at Kristus har vunnet skikkelse i
det menneske, men i at det gamle menneske vil oppnå rettferdighet ut
fra egne premisser.
Hva er da dette kristenlivet for noe? Det er at Kristi
sinn vokser frem i deg! Du synes kanskje det lykkes dårlig? En dråpe
av dette sinn er likevel himmelhøyt mer verd, enn et langt fariseerliv
under loven. Det kan ikke sammenlignes engang, for det har totalt fordkjellig
rot, utspring. Men hør igjen – for det er virkelig viktig!: Du skal
ikke komme inn i Guds rike på grunn av dette sinn – men du eier nå,
og har videre fri tilgang på dette sinn, fordi du er kommet inn
i Guds rike! Og denne din inngang i Guds rike skjedde kun ved Guds nåde
i Jesus Kristus, ikke sant?
Hva er det som skaper dette sinn i deg? At du får nåde
til å tro evangeliet for egen del. At du får tro dette som apostelen
skriver her: «For dere er selv kalt til å arve velsignelse.» Når du
får nåde til å la denne drakten få senke seg ned over deg og alt ditt:
Jeg er kalt av Gud til å arve velsignelse! Og det av nåde
blott!
Si nå med sangeren – til glede både for Gud og Hans engler,
og ditt eget arme hjerte: Frelst av nåde jeg salig står, Midt i all
min nød!
«Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er vendt
til deres bønn.» (v.12). Å du, hvor salig er det ikke å lese slike ord,
når du vet at det er tale om rettferdiggjort av tro! Grunnet i en annens
fullkomne og fullbrakte verk! Hans ører er vendt til deg, og
Han hører din bønn! Det er for Jesu skyld alene, forstå
du!
En har det innenfor katolisismen, og også innen haugianismen
og lignende bevegelser i Norden og ellers – at det er formastelig
å bare tro og klynge seg til evangeliet, slik uten videre. Men du,
la oss snu det mot dem, så denne pilen kan ramme deres eget hjerte
og samvittighet: Hvor formastelig er det ikke av et menneskekryp på
jord, et støvkorn i Herrens øyne, å ikke tro dette Hans så
klare ord, umiddelbart? Det er jo det som er selve grunnsynden - at
de ikke tror på meg, sier Jesus. (Joh 16:9). Jeg som har åpenbart
min frelse for dem i konkrete handlinger.
Og denne vantro holder de i sin åndelige blindhet
for en særlig form for gudsfrykt. Og angriper derfor den som
lar seg flytte inn i nåden, på for lettvint vis, etter
deres begreper.
De vil i virkeligheten heller ha sitt eget, og tror seg
å være noe - men både Guds sanne barn og Herren
selv vemmes ved dem. Han vil utspy dem av sin munn - om det da ikke
kommer til omvendelse. Det vil si, tilflukt til Jesu verk alene!
Nei, hør du som for Jesu skyld våger deg frem for Herren,
så ofte med sukk og klage over deg selv: Hans ører er vendt til deg,
og Han hører din bønn! Vær du viss på det, «for Han er trofast
som gav løftet.» Der har du grunnen! Derfor - som vi
også leser fra dette verset i Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig
fast ved bekjennelsen av vårt håp!»
Så skal jeg søke å gjøre det som er rett her på jord,
etter i høyeste grad fattig evne, men Gud skje lov! min frelse er
ikke grunnet på et så elendig grunnlag – men på den fullkomne og hellige
selv!
Der har jeg funnet livet,
Selv er jeg intet verd,
Hva Jesus meg har givet
Gjør meg for Gud så kjær.
|
10 søndag
i treenighetstiden
