Tilbake            
                                               10 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 



  Han må vende seg fra det onde el. Frukt av ...

1 Pet 3:8 - 13

   8 Til slutt: Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, 9 så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse. 10 For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. 11 Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den. 12 For Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er vendt til deres bønn. Men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt. 13 Og hvem kan gjøre dere ondt, hvis dere legger vinn på det gode?
 

   På alle ting følger det en frukt. Det blir altså alltid en følge av dine valg og dine handlinger. Det er det som kalles årsak og virkning. Og var vi virkelig fullt og helt på det rene med det i vårt daglige liv, så ble vi nok også mer påpasselige med hvordan vi tedde oss, både i tale og gjerning. Det du sier og det du gjør vil uunngåelig få følger. Det er i tilfelle bare Herren selv som kan bryte det. Som sagt – var vi mer på det rene med det, da ble nok også mer forsiktige.
   Hør nå bare hva som kommer frem i denne teksten: «For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den.» (v.10-11). Ser du? En klar opplysning om dette tilfelle.
   Men det som så ofte skjer i dette forhold, er at du blander dette inn i frelsesspørsmålet, og din eventuelle gunst hos Gud. Dette skjer jo nærmest automatisk, fordi synd og dårlig adferd skaper en sår samvittighet. Det kommer altså inn på det feltet som forstyrrende elementer, slik at det blir særdeles vanskelig å fastholde trøsten i evangeliet. Og dersom dette får bore seg stadig dypere inn der det intet har å bestille – ja, så begynner du så smått å ville blidgjøre Gud ved egne gjerninger. For et dårlig ord gir du hundre kroner mer i kollekten, for syndige og urene tanker leser du et kapittel mer i Skriften osv., og så – uten at du er deg det riktig bevisst – har du begynt å leve ditt liv under loven, og vil tekkes Gud på lovens vilkår. Ikke minst derfor er synden særdeles farlig i en kristens liv - den kverver synet, som det heter. Tør jeg tro, slik som jeg er? Eller: Kan jeg som er slik i det hele tatt være, og altså kalle meg en kristen? Dette er syndens bitre og giftige frukt i en troendes sinn.
   Men hva leser vi vel ikke om dette i Hebr 11:6a: Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud.»
   Vel, da er det mange som straks tenker – å, jeg må ha tro! Og så er også troen blitt en lovgjerning. Det har sin grunn i den samme loviske tendens, som kan spores tilbake til det gamle, falne mennesket i deg. Men det som sies deg her, er nettopp dette at vi tekkes Gud ved tro på Hans miskunn, grunnet i åpenbaringen av Hans frelsesverk ved Jesus Kristus, sin Sønn, og ikke ved lovgjerninger.

   Det Peter vil ha frem i denne sin formaning er nettopp dette at dersom du ikke vokter deg for det og søker det gode i livet ditt her på jord, så vil du få et slitsomt og tungt kristenliv. Du får ikke se gode dager, som apostelen kaller det her. Og det alvorlige: Det kan rokke ved ditt forhold til Gud! Men hør nå endelig!: Det kan ikke rokke ved Guds forhold til deg! Det er nemlig grunnet på noe langt bedre enn hva som eventuelt lykkes eller mislykkes i ditt liv her på jord – det er grunnet på en annens rettferdighet, Guds egen. Og den smittes slett ikke det minste av ditt fall. Den er nemlig evig bestandig!
   Altså, så lenge det som uroer din samvittighet, og som du ut fra Skriftens vitnesbyrd må erkjenne som synd og dårlig ferd, får drive deg til Ham – skal du høre hva Ordet sier her: «For Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er vendt til deres bønn.» (v.12a).
   Hvem er den rettferdige? Hvem er den som gjør godt? Jo, det er den som flyr til Herren med sin synd, i tro og tillit til Ordet om Jesus – Ordet om korset – Ordet om blodet!
   Når et menneske har fått se og erfare riktig dypt i dette, da flyr det til Jesus med hele seg – fordi det erkjenner at det ikke er noe som helst der som kan bestå for den Hellige. Som David ber i Sal 19:13: «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!» «Forlat mig mine lønnlige synder!» var dette oversatt tidligere.

   Det er mitt håp at Den Hellige Ånd – Sannhetens Ånd – kan få skjelne rett for oss her, så vi ikke slår inn på, eller frelses fra en vei som ikke fører frem.

   «Til slutt: Ha alle ett sinn,» skriver apostelen her. Hvilket sinn er det? Er det bare dette at vi er enige om visse trossannheter? Kanskje det blir noe lettere å svare på, om vi leser resten: «- vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner.» Hvems sinn er dette?  Apostelen Paulus skriver i Fil 2:5: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus!»


E.K.

   Hør nå! En kristen står i en strid - og spesielt den som har en eller annen fremskutt posisjon. Det er mange som strider mot oss, men vi strider ikke - vi tilgir. Ser du det?
   Men du kan bare ikke fornekte det du har fått se - og det holdes for å være stridighet av mang en. Ikke minst den religiøse åndsmakt vil ha deg til å «jenke deg,» som vi sier.
   Dette livet også i det ytre her i verden, skal jo ikke være noe trelleliv – nei, da er det rett og slett ikke kristenliv.  Det har da altså ikke sin grunn i at Kristus har vunnet skikkelse i det menneske, men i at det gamle menneske vil oppnå rettferdighet ut fra egne premisser.
   Hva er da dette kristenlivet for noe? Det er at Kristi sinn vokser frem i deg! Du synes kanskje det lykkes dårlig? En dråpe av dette sinn er likevel himmelhøyt mer verd, enn et langt fariseerliv under loven. Det kan ikke sammenlignes engang, for det har totalt fordkjellig rot, utspring. Men hør igjen – for det er virkelig viktig!: Du skal ikke komme inn i Guds rike på grunn av dette sinn – men du eier nå, og har videre fri tilgang på dette sinn, fordi du er kommet inn i Guds rike! Og denne din inngang i Guds rike skjedde kun ved Guds nåde i Jesus Kristus, ikke sant?

   Hva er det som skaper dette sinn i deg? At du får nåde til å tro evangeliet for egen del. At du får tro dette som apostelen skriver her: «For dere er selv kalt til å arve velsignelse.» Når du får nåde til å la denne drakten få senke seg ned over deg og alt ditt: Jeg er kalt av Gud til å arve velsignelse! Og det av nåde blott!
   Si nå med sangeren – til glede både for Gud og Hans engler, og ditt eget arme hjerte: Frelst av nåde jeg salig står, Midt i all min nød!

   «Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er vendt til deres bønn.» (v.12). Å du, hvor salig er det ikke å lese slike ord, når du vet at det er tale om rettferdiggjort av tro! Grunnet i en annens fullkomne og fullbrakte verk! Hans ører er vendt til deg, og Han hører din bønn! Det er for Jesu skyld alene, forstå du!

   En har det innenfor katolisismen, og også innen haugianismen og lignende bevegelser i Norden og ellers – at det er formastelig å bare tro og klynge seg til evangeliet, slik uten videre. Men du, la oss snu det mot dem, så denne pilen kan ramme deres eget hjerte og samvittighet: Hvor formastelig er det ikke av et menneskekryp på jord, et støvkorn i Herrens øyne, å ikke tro dette Hans så klare ord, umiddelbart? Det er jo det som er selve grunnsynden - at de ikke tror på meg, sier Jesus. (Joh 16:9). Jeg som har åpenbart min frelse for dem i konkrete handlinger.
   Og denne vantro holder de i sin åndelige blindhet for en særlig form for gudsfrykt. Og angriper derfor den som lar seg flytte inn i nåden, på for lettvint vis, etter deres begreper.
   De vil i virkeligheten heller ha sitt eget, og tror seg å være noe - men både Guds sanne barn og Herren selv vemmes ved dem. Han vil utspy dem av sin munn - om det da ikke kommer til omvendelse. Det vil si, tilflukt til Jesu verk alene!
   Nei, hør du som for Jesu skyld våger deg frem for Herren, så ofte med sukk og klage over deg selv: Hans ører er vendt til deg, og Han hører din bønn! Vær du viss på det, «for Han er trofast som gav løftet.» Der har du grunnen!  Derfor - som vi også leser fra dette verset i Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp!»

  Så skal jeg søke å gjøre det som er rett her på jord, etter i høyeste grad fattig evne, men Gud skje lov! min frelse er ikke grunnet på et så elendig grunnlag – men på den fullkomne og hellige selv!

Der har jeg funnet livet,
Selv er jeg intet verd,
Hva Jesus meg har givet
Gjør meg for Gud så kjær.