Reformasjonsdagen

Først av alt skal vi stille spørsmålet: Hvem er disse «alle,» som har fått av Hans fylde - og det nåde over nåde? (v.16). Er det bare de kristne? Helt klart, nei! For denne nåde er jo gitt oss i og ved Jesus, og hva sier Guds ord om det: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne ...» (Joh 3:16).
Denne nåde har virkelig alle fått! Men de kristne skilles ut på dette at de har mottatt denne nåde. De lever og ånder i denne nåde. De lever i Gud ved denne nåde. Det gjør ikke verden. Men den (de) står likevel under denne nåde i Jesus Kristus, «så Han ikke tilregner dem deres synder.» (2 Kor 5:19).

Det er nettopp dette budskap Guds menighet har fått å gå til verden med. Det budskap de selv ble frelst ved - nåden i Jesus Kristus! Så underlig da at det så sjelden lyder rent. Så sjelden man hører det, uten at det er oppblandet med en hel masse lovprek og tilleggstanker. Det står ikke noe tilbake for mennesket å utføre, det har allerede fått av Hans fylde, og det nåde over nåde, i sin uomvendte tilstand. Måtte de også høre og tro det av hjertet, så vil de også eie det fullt ut, i en omvendt tilstand. Eie det, fortsatt uten å ha gjort noe for det. Hvordan kan man gjøre noe for en gave som allerede er gitt? Hva du siden gjør, er i tilfelle gjort i takknemlighet, og ikke for å oppnå noe.

   Legg merke til hva Johannes forkynner her i vers 17. Det er nyttig å slå opp på ordet - lov - i en bibelordbok, og så lese hva Paulus på så mange steder taler om det. At for eksempel troen ikke har noe med loven å gjøre (Gal 3:12), overhode intet! Troen er født av, næres ved og er derfor rettet mot evangeliet, nådebudskapet om Jesus Kristus, og det alene. - Loven taler om våre gjerninger og hva vi skylder å gjøre. Er ikke det to forskjellige ting?
   Om Gud nå sa at du skulle få alt for intet (som Han jo sier i evangeliets ord), men ikke uten at du gjorde noe for det - da slo jo det siste i hjel det første, og det første det siste, og det ville ikke bli verken det ene eller det andre. Som du ser, det lar seg ikke forene - lov og tro, nåde og gjerninger!
   Som det står i Ef 2:15, så avskaffet Han ved sitt kjød, den lov som kom med bud og forskrifter. Det vil altså si at der hvor Hans kjød er, der er ingen lov. Den som har tatt sin tilflukt til dette kjød, skal bli frelst ved dets verd, og ikke ved noen lov om gjerninger.
   Dette er altså noe vi må merke oss nøye, at det er i Ham denne lov om gjerninger er opphevet, fordi den av Ham er oppfylt.

Når jeg da står i Ham ved troen, så har jeg jo også den oppfylte lov. Den lov som Moses bare kunne opplyse meg om, men ikke gi meg kraft til å oppfylle, den har jeg nå oppfylt i Ham.

Tenk om verden nå kunne få se det! Det er drivkraften i all sann vitnetjeneste! Det er budskapet selv som trenger seg frem! Det er budskapet selv som vitner!
Tenk om verden nå kunne få se det - ja tenk om nå du endelig kunne få se det, du som strever og har tungt å bære, fordi du tror at det å være en kristen det er noe som hviler på dine skuldre!

Det er «kristne» som verken tør å tro, eller å forkynne dette, og som endatil forfølger den som tør, fordi de tror dette er noe farlig - noe som fratar menneskene deres «ansvar.» Det er bare det at den som virkelig har tatt dette sitt ansvar innfor Gud på alvor, og ikke som disse hyklerne, bare i tanke og munn og til selvros, de har måttet utbryte med Paulus: «Det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.» (Rom 7:10).
Men da fikk jeg også vist den bedre vei - alt dette jeg strevde etter å oppnå, det har Gud allerede gitt meg i Jesus Kristus. «Av Hans fylde har jeg fått, og det nåde over nåde.» (v.16).

Men ærlige sjeler uroes så ofte i sin enfoldige tro på Jesus, ved alt dette som Guds ord taler om gjerninger, og ser ikke at alt dette er oppfylt i Kristus, og at alle Herrens formaninger til de troende er rettet til dem nettopp fordi de er troende, og ikke for at de ved det skal bli det.

Hva er så loven god for? Først av alt å lære deg, deg selv sant å kjenne, så du må ta din tilflukt til nåden i Jesus Kristus, både hva din frelse- og alt samfunn med Gud angår. Loven skal gi deg en åpenbaring - der du under Herrens lys går inn for den - så du ikke skal gjøre deg større tanker om deg selv, og ditt eget enn du bør, og frelse deg fra hykleriet.
Dessuten er den de aller beste leveregler for den troende.

   Den som får leve i dette, blir liksom aldri mett av å dreie omkring det. Det blir hjertets mat og glede - Jesus Kristus selv!
   Selv når apostelen Judas måtte tale formaninger, på grunn av den uholdbare situasjon i menigheten, gir han klart uttrykk for at det ikke var dette han av hjertet helst ville, men han «var ivrig opptatt med å skrive til dem om deres felles frelse!» (Jud v.3a).
   «Hjertetrangen anfører sangen, emnet er Jesu Kristi blod.»

   Ja hvem er Han da, denne som henger der i sitt blod? Han som gikk omkring og gjorde vel? Han som gråt med de gråtende? Han som helbredet de syke, drev ut den onde og altså kjempet inntil døden på et kors, for oss?
   I vers 18, her i teksten vår, fremstilles Han som den som forklarer Gud. Og det er en underlig forklarelse! Det er ikke som når en lærer i Guds ord søker å forklare Gud! Han er selv den som forklares. Slik at du ser den som skal forklares, ved å se på Ham. Han er Guds bilde. I og ved Ham stråler Gud frem for oss.
   Når en lærer i Guds ord skal søke å forklare Gud, er han i seg selv helt ute av stand til det. Han må ha en nådegave holdt i virksomhet ved Den Hellige Ånd. Og hvordan forklarer så den Hellige Ånd Gud, slik at vi kan se Ham? Jo, det har Jesus sagt oss: «Han (Den Hellige Ånd) skal herliggjøre meg!» (Joh 16:14).
   Kan du tenke deg at Den Hellige Ånd skulle herliggjøre noen annen, enn Gud selv?
   Skal du se det, må du ned på kne - åndelig talt - og rope til Gud om syn. Dette sagt til deg som holder deg til din forstand. Den som lik Maria lever ved Jesu føtter, han kommer til å få alt slikt forklart for seg.

«Ingen har noensinne sett Gud,» sier apostelen her. Nei, åpenbarte Han seg i sin majestet så ville alt skapt forgå. Israel var i nærheten av dette (2 Mos 19-20), og folket bad «Tal du (Moses) til oss, så vil vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø!» (2 Mos. 20:19). «Ingen kan se Gud og leve!» (2 Mos 33:20).

Likevel er det nettopp hva folk i sin åndelige blindhet, ber om. «Hvorfor viser Han seg ikke for oss, så vi kan tro på Ham!»
Så er det også nettopp hva Han har gjort. Han har åpenbart seg i en skikkelse, og på en måte, så vi kan tåle det - men likevel tror vi ikke på Ham.

Dette gjenstridige folk er det altså Han fremdeles rekker sine hender ut i mot: «Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» (v.16).