En passende tekst og en passende overskrift – Gud er vår faste borg! - da den er satt opp som en av tekstene i kirkeåret på den såkalte Reformasjonsdagen.
   Må tenke da på Luthers kanskje mest kjente salme: Vår Gud Han er så fast en borg!

   Nå dreide jo reformasjonen seg om at evangeliet nærmest ble gjenfunnet – oppdaget på ny. Du kan se det for deg som et klenodie som var lagt på kistebunnen, og så ble det kastet en masse filler og juggel oppå det, så det var aldeles skjult langt der nede, inntil det kom en mann så desperat etter frelse for sin sjel, at han dykket ned mellom alt dette, og fant det der på bunnen, hvor det var blitt skjult. For det var bevisst skjult – den falske kirken hadde sin makt, så lenge det sanne evangelium var skjult for folk. Men midt i alle disse tåkeslør de hadde spunnet, åpenbarte Gud det for Luther, og lyset rant over Europa – og også Norge, som han skriver det i fedrelandssalmen Elias Blix: «Du sende ditt Ord til Noregs fjell, Og ljos over landet strøymde.»
   I dag, når Luthers navn nevnes, vekkes det helst fiendtlighet også blant dem som kaller seg troende, og de har både det ene og det annet å utsette på ham. Ja vel, men det blir jo et vitnesbyrd om Guds godhet det da, at det var ham Han utvalgte til denne gjerning, ikke sant?
   Men slik er det egentlig å være en Herrens tjener. Jesus sier det slik i Matt 10:25 og Joh 15:20: «Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be'elsebul, hvor meget mer da hans husfolk!

 Kom i hu det ord som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt mitt ord, så skal de også holde deres.»
   Slik var det for Luther og de andre reformatorene, og slik har det vært for enhver også siden som står fast på Guds ord. Du blir ikke omsvermet og populær da.

   Men selv om selve reformasjonen dreide seg om en rett lære og en rett forkynnelse av lov og evangelium, så ser vi at den Luthersalmen vi forbinder med reformasjonen handler mer om reformasjonens virkning hos dem som ikke tok imot den og de følger det fikk for reformatorene. Derfor uttrykker den tillit til Gud, Hans makt til å bevare dem for fienden. Og som vi hører ifra en av hans andre salmer, som er inspirert av Salme 24: «Var Gud ei med oss denne tid, det må Guds folk bekjenne, var Gud ei med oss denne tid, da var det blitt vår ende. Vi er en fattig flokk og få til spott for dem som stormer på og vil oss alle felle.»

   Det stemmer så godt med innholdet i den salmen vi har stanset for nå – en kristens kår i verden.

   Du vet, i Norge har vi hatt det så godt som kristne – kristendommen, om ikke nødvendigvis Kristus selv, har blitt akseptert. Forfølgelse og særlige vanskeligheter har bare vært sporadiske i tilfeller hvor det har brutt ut sanne vekkelser, hvor evangeliet igjen har opplyst himmelen for enkelte. Da møter Satan opp, vet du! Men ellers har det vært rolige tider i hundrevis av år, og søvnen har vel vært mer fremtredende blant de troende enn virkelig liv. En må nok si det. Det er som Brorson skriver i sin salme: «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?»
   Og her er ingen forskjell på barnedøpte og voksendøpte i så måte! Og derfor – på grunn av denne fred med verden parret med en stor velstand - er så mange av oss nåtidskristne mer verdslige enn vi liker å tenke på. Fokuset er på det som er i denne verden, de ting som kan kjøpes og brukes, en strand i Syden eller hva det ellers måtte være – det er bare ikke Jesus iallfall!

E.K.

   En farlig tilstand for oss det – mon vi når frem, ikke sant? Verden ligger fortsatt i det onde for Gud, vet du! Og når Johannes skriver dette som Den Hellige Ånd har opplyst ham om, så skriver han: «- hele verden ligger i det onde.» (1 Joh 5:19). Hele! - intet unntatt!
   Vi er så dennesidige folk! Men det er der fremme i evigheten vi har det som er vårt hjemland, vårt fedreland! - så sant vi har Jesus her og nå da! Som skrevet står i 1 Joh 5:12: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.»
   Det står der fremdeles! Skulle ikke det anspore meg til å spørre alvorlig: Har jeg virkelig Sønnen? - og ikke bare gå slik mer eller mindre bevisstløst videre uten klarhet i denne så viktige sak! 
   Guds ord spør ikke om du er med i virksomheten, leser, ber og gir osv., men har du Sønnen? Guds menighet består ikke av medlemmer, men av lemmer! Er du et lem på Hans legeme?

   Men du som vet hva trengsler i denne verden er – hør hva som lyder i denne salmen som har fått sin plass i Guds ord, og derfor altså er Guds ord: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor.» (v.2).
   Funnet – det vil med andre ord, si – erfart overmåte stor! Altså en som virkelig kan hjelpe i trengsler! Han er den som har lovt deg at Han ikke vil slippe deg og ikke forlate deg! Altså er Han der midt i dine trengsler og bekymringer og vanskeligheter, av hva slags de enn måtte være! Det har du løfte om av Ham som bærer navnet Trofast!
   Det er Ham denne salmisten har for øye, likesom reformatorene i sin tid, så han utbryter så frimodig: «Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot.» (v.3-4).
   Dette utbryter han fordi han har fokus på noe helt bestemt, og det er ikke denne verdens gleder, denne verdens fred, denne verdens sikkerhetsnett av noe slag, men hør hva han ser!: «En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig. Gud er midt i den, den skal ikke rokkes. Gud hjelper den når morgenen bryter frem.» (v.5-6).
   Der – i denne Guds stad hører jeg hjemme, og ikke her, hvor jeg opplever disse trengsler!

   Du som er her nå – du vil vel ikke la denne Guds gave, borgerrett i himmelen, gå fra deg, for noe her på jord? - eller vil du det? Tenk deg om før du svarer!
   Men hvordan kan jeg vite om jeg er et lem på Hans legeme? Har du sett den frelse som var beredt nettopp for deg fra evighet av, og ble fullføt ved Jesu Kristi verk? Har du fått nok i det? Er det dette som er blitt din tilflukt fra synd og dom? Se i Ordet! - det er nemlig din frelse det taler om!

   «Folkeslag bruste, riker ble rokket. Han lot sin røst lyde, og jorden smeltet. Herren, hærskarenes Gud er med oss. Jakobs Gud er vår faste borg.» (v.7-8).
   «Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for?» skriver David i Sal 27:1.
Og hør hvordan han avslutter salmen her: «Jakobs Gud er vår faste borg.»
   Ja, hvem skal du da frykte og engstes for, når ikke engang døden kan tilintetgjøre deg, men i tilfelle bare være ferjemann til livets skjønne land?

   Ta det med deg! Jesus løs meg fra denne verdens mange bånd, og la meg nå det skjønne land, hvor trengsler er ei mer!