|
Folket sa noe veldig farlig for dem selv her. Jeg vet ikke om du la
merke til det? De nevnte det to ganger i denne teksten – og så får
vi bare håpe at ingen her i denne forsamling også lever i denne åndelighet,
eller mangel på åndelig erkjennelse.
Den erkjennelse Gud bringer et menneske inn i, den bærer
navnet sannhets erkjennelse – som vi også kan lese det i 1 Tim 2:4:
«Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets
erkjennelse.» Han som vil! Det er altså dette Han vil, at du skal
komme til denne sannhets erkjennelse.
Og vi leser i 2 Tim 3, blant annet om noen kvinner som
omtales på denne måten: «- som alltid vil lære, men aldri kan komme
til sannhets erkjennelse.» (3:7).
Dette er altså noe uhyre viktig – det vil si, absolutt
nødvendig til frelse, og til å bli værende i Guds frelse: Sannhets
erkjennelse!
Nå er situasjonene den, at ikke noe menneske kan komme
til sannhets erkjennelse, det vil si, lære sannheten å kjenne, uten
ved Guds Ånd, Han som også heter Sannhetens Ånd. Gud var her
i teksten i ferd med å forberede Moses på å ta imot loven – budene.
Og i disse bud, denne lov, åpenbarer Gud sin hellighet for mennesket.
Og stilt overfor denne hellighet, denne brennende vrede og totale
uforsonlighet overfor all synd, lærer mennesket seg selv å kjenne.
Altså målt på denne Guds egenskap som er helt urokkelig: hellighet.
Her er ingen pruting mulig, her gis ikke ved dørene som
det heter, gjør det og gjør det fullkomment så høster du velsignelse
av det, men gjør du det ikke og det fullkomment – noe som jo krever
et rent hjerte – så høster du forbannelsen og undergang av det. Mennesket
bringes altså til den sannhets erkjennelse at det i sannhet er fortapt.
Målt på dette ser du at disse jødene ikke eide denne
sannhets erkjennelse. Hva ser du det på? Jo hør hva de sa, da de ble
stilt overfor Guds krav: «Alle de ord Herren har talt, vil vi holde
oss etter.» (v.3). «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde.»
(v.7).
Det var ikke småtteri heller! Du kan likesom ikke spore
så mye som et snev av tvil i dette. De står der med rak rygg overfor
Herren, og det er likesom ikke noen mistenksomhet overfor dem selv:
Skal undre meg på om vi makter dette nå da? Neida, Alle de
ord – Alt Han har sagt – det vil vi – vi – gjøre!
Her er med andre ord ingen sannhets erkjennelse å spore.
Slik er mennesket i sin egenrettferdighet inntil Herrens lys får falle
inn over det, og opplyse det.
Din kristendom skulle vel ikke i virkeligheten være egenrettferdighet?
Hvor snart kan du svare på et slikt spørsmål? Er det ingen mistenksomhet
overfor egen person hos deg heller?
Jesus stilte sine disipler overfor denne forferdelige
virkelighet at en av dem skulle komme til å forråde Ham. (Matt 26:21).
Hva gjorde disiplene da? Hva tenkte de og hva sa de? Tenkte Johannes:
Det er nok Peter. Eller Tomas: Det er nok Filip osv.? Nei, høre!:
«De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si
til ham: Det er vel ikke meg, Herre?» (Matt 26:22; Mark 14:19).
Det er vel ikke meg? Meg! Ser du? De var
ennå skrøpelige og langt fra den åndelige modenhet de siden hadde
som apostler, men her sporer du likevel denne omtalte sannhets erkjennelse
– den som er av Gud.
Hør noe som er veldig alvorlig for oss alle sammen: Gir du Gud noe
løfte, så er du også 100% forpliktet på å holde det. Du er kommet
under et krav som er helt ufravikelig! Derfor er det heller ikke anbefalt
å gjøre det – og den som er kommet til sannhets erkjennelse gjør det
da heller ikke.
Mange år senere står dette folket i ferd med å gå over
Jordan inn i løftets land under ledelse av Josva. Da gir de nøyaktig
de samme løfter stilt overfor Guds krav. Da sier Josva like ut til
dem: «Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en hellig Gud.
En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres overtredelser
og synder.»
E.K.
|
Hør nå, sier han: Dere vil ikke makte dette! Det er sannheten!
Nei, Gud bærer ikke over med synd, Han kan ikke bære
over med det - det er et fullstendig vrangt syn på hvordan Gud etter
sitt vesen er – men hør du!: Han gjør soning for det! Vi er etter
vår falne tilstand fortapt, og Menneskesønnen kommer til denne jord
for å søke og frelse det som er fortapt. (Matt 18:11; Luk 19:10).
Det er noe helt annet!
Gud elsker virkelig mennesket - hvor underlig det enn
kan synes, når du ser hva mennesket i virkeligheten er for noe – og
dersom Han i sin kjærlighet skulle kunne berge oss, uten å gå på akkord
med sin hellighet, da måtte Han selv gjøre soning for oss. Og det
er nettopp hva evangeliet forkynner oss: Han gjorde soning! Det er
hva som berger deg her og nå også – ikke hva du har gjort for Ham,
ikke dine mer eller mindre fromme forsetter og lignende, men hva Han
har gjort for deg. Hva Han har gjort for deg – ikke noe mer! Det er
frelsen og frelsens grunn!
«Så kom Moses og forkynte folket alle Herrens ord
og alle lovene.» «- alle Herrens ord og alle lovene!»
Og så står det: «Og hele folket svarte med én røst: Alle de ord Herren
har talt, vil vi holde oss etter.» Hele folket svarte med én røst!
De var alle skjønt enige altså!
Å du, hvor elendig det sto til med dette folket! Mange
ville jo umiddelbart tenke at det sto vel til med dem, som så umiddelbart
og enstemmig gav uttrykk for å ville følge og lyde Herren – men det
er bare fordi du befinner deg i den samme åndelige blindhet i tilfelle.
Nei, det sto bemerkelsesverdig dårlig til med
dem, åndelig sett. En sann troende reagerer fullstendig annerledes
om han blir stående overfor disse Guds krav alene. Han rygger tilbake
for dem. Han blir engstelig, mistrøstig, mister motet, glede, fred,
trøst … dersom han ikke får se på det samme som Per Nordsletten skriver
i en av sine sanger: «Du lov, jeg har deg kjær, for
Jesus deg oppfylte, da
Han på korset
her betalte det jeg skyldte.»
Å ja, Han betalte det jeg skyldte! All min synd,
alle mine brutte løfter, all min falskhet og hykleri – ja, alt jeg
skylder på grunn av den synd som bor i mitt gamle menneske.
Hadde disse jødene vi møter i teksten vår her, hatt et
snev av den sannhets erkjennelse som er av Gud, så hadde de også veket
tilbake, og mistenksomme overfor seg selv ville de tenkt: Er vi i
stand til å oppfylle dette?
Tidligere hadde Moses ført dem ut til et møte med Gud
ved Sinaifjellet – hvor Herren åpenbarte sin hellighet: «Hele folket
så og hørte tordenen og lynene og basunlyden og fjellet i røk. Og
da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte.» Og
hør dem da: «Og de sa til Moses: Tal du til oss, så vil vi høre. Men
la ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø!»
(2 Mos 20:18-19).
Nå gikk det opp for dem hva de sto overfor – og da så de også hvor
små og hjelpeløse de var. Men vi leser om dette folket ikke lenge
etter – Moses forlot dem for å stige opp på fjellet for å motta Guds
bud – så kan vi høre Moses’ klage til Herren over hva som skjedde
i leiren i det tidsrommet: «Så vendte Moses tilbake til Herren og
sa: Å, dette folket har gjort en stor synd, de har gjort seg en gud
av gull.»
(2 Mos 32:31).
De var ikke bare små og hjelpeløse, de var også syndere tvers igjennom!
Og det er også du og jeg! Derfor er det også kun én redning for meg
og deg, og det er ikke løfter til Gud, fromt og kristelig og alvorlig
liv og lignende ting, men den frelse Gud selv har tilveiebrakt for
oss alle, da Han gav seg selv til en soning for oss i sin Sønn, Jesus
Kristus. «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29). Det
er hva vi kan forkynne hverandre: «Se der Guds lam, som bærer din
synd!»
|
Pinseaften
