|
Jeg vet ikke om du la spesielt merke til uttrykket
som ble brukt her: Evangeliet om fred! (v.17).
Budskapet om fred! Og så står det om Jesus her, at Han kom for å forkynne
det! - Og da ikke lenger bare et budskap til et bestemt folk slik
som det hadde vært under den gamle pakt, men til alle! - For dere
som var langt borte og for dem som var nær ved, står det her. Og da var det altså ikke tale om en hvilken som helst fred - det var ikke bare slik at du skulle få gå omkring med en fredsfølelse og ha det godt her på jord, men det handler om virkelige ting, om en reell situasjon, det handler om noe som var gått i stykker, var ødelagt, og som måtte rettes opp igjen - og hør: - om ikke dette ble rettet opp, hadde du ikke noe annet å se frem til som menneske enn en evig fortapelse! Så det har i høyeste grad aktualitet for deg å høre dette. Guds ord fremstiller situasjonen slik et sted: «Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører.» (Jes 59:2). Dette er jo en i utgangspunktet helt håpløs situasjon, for hvordan kan vel den skape fred som bare fortsetter å synde! Er det ikke slik du har opplevd det, at du gjerne vil la være å synde, la være å feile og falle, men så opplever du at det jo skjer likevel? Du kommer likesom aldri et skritt videre på denne veien. Du kan synes det en tid, men så skjer det plutselig ting som setter deg i en situasjon, hvor du ser deg så mye verre enn før. Ikke bare er du tilbake på startstreken igjen, men det er så mye verre enn noen gang før! Og så er jo fremdeles skilsmissen et faktum da. Det er hedningens forferdelige situasjon. Det er situasjonen for hver den som ikke har hørt og fått ta til seg fredsfyrstens budskap - Hans budskap som kom og forkynte fred! Kanskje er det situasjonen til en og annen i denne forsamling også - at vedkommende har hørt og hørt, men likevel går omkring med ufred, på grunn av at vantroen får eie overhånd! Denne situasjonen er så forferdelig, fordi mennesket i utgangspunktet ikke vet seg eller kan tenke seg noen annen vei til frelse, enn å ordne det selv! Og synderen kan jo aldri forsone Gud, så lenge han er en synder! Skal du nå frem på den veien, er det ikke bare tale om å legge av seg en eller annen synd, men du må bli syndefri, hellig og rettferdig som Gud er hellig og rettferdig! Når det gjelder den vei som virkelig fører frem for mennesket - for den finnes takk og lov! - heter det nettopp: «Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte.» (1 Kor 2:9). Altså det mennesket aldri selv hadde kunnet tenkt seg til. Nå har jeg hørt dette brukt om det som er himmelen, så dette er noe vi først får se da - men det er ikke hva det er tale om her - apostelen fortsetter nemlig med å si: «Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.» (v.10). Hva var det da som intet øye har sett og som ikke oppkom i noe menneskes hjerte? - Jo, det evangelium om fred som Han kom og forkynte oss! Jesu Kristi evangelium, det er hva mennesket aldri kunne tenkt seg frem til på egenhånd. - Det må forkynnes oss! - Og det er hva Han alt har gjort! Og hvilken og hva slags fred det er tale om, det fremgår av teksten her, når det heter: «Gjennom Ham (Jesus) har vi begge adgang til Faderen i én Ånd!» - Altså både jøde og hedning. Det er med andre ord fred med Gud det er tale om. Den fred jeg aldri kan skape. Det har jeg både lest i Guds ord, og erfart i livet! Denne for meg uoppnåelige fred, den har jeg nå blitt forkynt! - Og det er ikke hvem som helst som har forkynt meg det, det er ikke Rosenius eller Luther eller noe annet menneske - de har bare pekt på at også de har fått det forkynt for seg - nei, det er Jesus selv, Guds egen Sønn! Og da ligger det noe salig gjemt i dette - jeg må jo nødvendigvis da ha oppnådd denne fred med Gud, som synder! Mens jeg ennå er en synder! |
Det er vel her du sliter, ikke sant? Det er så vanskelig å tro at
det gjelder deg, for du er jo slik og slik og blir aldri noe bedre
osv. Det du ikke ser da, når du blir trukket inn i den tåka, det er at det er egenrettferdighet! Du vil først virkelig tro når du ikke lenger finner noe å anklage hos deg selv! - Altså når du selv er blitt rettferdig! Men hva skal du da med evangeliet! Da kan du jo gå inn i himmelen på egen regning! Måtte du få se dette i dag! Ingen har noe til adgang utenfor Ham, verken jøde eller hedning, men «gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen.» (v.18). Da er det jo bare spørsmål om én ting - er det nok! - Er Han nok! Det er denne før nevnte egenrettferdigheten en sann troende blir så inderlig lei av etter hvert! Den blander seg inn i alt, og vil alltid dra meg bort fra troen på Jesus alene! - Den fred som Han kom og forkynte meg! «Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk.» (v.19). - Ved den adgang som vi har fått gjennom Ham. Og så står det andre ting i denne teksten som det er viktig for oss å få med oss, så vi ikke skal rote det til for oss selv og andre, ved vår egenvirksomhet: «Bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.» (v.20). - Altså på det skrevne ord, og den som det skrevne ord dreier seg om og forkynner, selve hjørnesteinen, det er Kristus Jesus selv! Altså kan du si at denne boka, Bibelen, det er en bok om Jesus, det er et vitnesbyrd om Ham! Videre er det to ting det har vært balet mye med gjennom den siste tid - i liberale og reformerte kretser særlig, har det vært mye oppmerksomhet rundt, og mye virksomhet omkring dette med Guds barns enhet. At vi må gå mer sammen osv., - ja, du kjenner til dette, du som følger med på hva som skjer. Og i dag, hvor trykket utenfra bare øker, vil dette bare bli mer og mer aktuelt også fra politisk hold. Men det finnes ikke noen sann enhet, som mennesker kan organisere på plass. Den sanne enhet, enten er den der eller så er den ikke - og den sanne enhet blir fremstilt for oss her: «I Ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.» (v.21-22). Den andre ting som har vært mye fremme i den senere tid, men da mer i den konservative leiren, det er helliggjørelsen! - Noe det da fokuseres på som en mulig motvekt til utglidningen - den etiske/moralske utglidning. Men i stedet for å oppnå det man ønsker, ender man i en vel så alvorlig grøft, nemlig loviskheten - at mennesket påtar seg å selv gjøre den gjerning som bare er mulig ved evangeliet og Den Hellige Ånd! Vi skal ikke gå nærmere inn på det nå, men bare peke på det som forkynnes oss her i teksten om det: «I Ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren!» (v.21). Et hellig tempel i Herren! I Ham vokser dere til det, sier Ordet her! I Ham som kom og forkynte fred! Han kom inn blant sine sviktende disipler den gang, de som sviktet Ham midt i Hans hardeste kamp på jord, og forkynte: Fred være med dere! Og Han kommer inn blant sine sviktende disipler her i dag, med det samme budskap: Fred være med deg! Med deg som ikke vet deg noen annen løsning nå heller, enn å måtte ta din tilflukt til Jesus - Hans vunder og sår! |
|
E.K. |
Pinseaften
