Mennesket tenker slik, at det å ha med Guds ord å gjøre, ta imot det og følge Herren - det er farlig, det får slike veldige konsekvenser og kostnader. Og det er jo også mer sant enn et verdslig menneske kan forstå - det koster det gamle menneske i oss, det som Skriften omtaler som kjødet - livet!
   Du hører også israelsfolket her: «Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt?... Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.» (v.11-12).
   Du ser, de så på det som kunne berge deres liv, nemlig å tjene egypterne! - Å følge Herren ville ende i død i ørkenen.

   Mang en som har lagt ut på veien til himmelen, kan komme på den tanke: Å hvor godt det ville vært å bare drive med verden, spise av alt det den har å by på, og slippe all den møye som følger med en kristen bekjennelse! - Det er jo ofte som selve døden.
   Du kjenner til denne stadige kamp inne i deg, kampen mellom kjød og ånd, som Skriften taler om, dette inderlige avhengighetsforholdet til Jesus, for i det hele tatt å bestå. - Og dersom du virkelig lever med Ham, så møter du også stadig denne forakt og hån fra verdens side, å bli miskjent, å ikke bli regnet med i det gode lag, å måtte stille sist i køen osv. - Det er ikke bra for karrieren å ha en klar kristen bekjennelse. Ikke nødvendigvis i kristen sammenheng heller, dessverre.
   Og så er det mange da, som vil vende tilbake til «Egypt,» om ikke helt og fullt så iallfall dette å komme på godfot med dem.
   Det er en farlig tanke for en kristen, for verden forsoner seg nemlig ikke med deg, uten at du gir den noe!
   Egypterne kunne aldri komme på godfot med israelsfolket så lenge de vandret rakt mot Kana'ans land - nei, de var etter dem, for å føre dem tilbake til Egypt! - Tilbake til tjenesten i Egypt! Til å tjene Egypt! - og ikke Gud! Kan du ikke tjene både Gud og Egypt da? - får du gjerne høre.
   Verden verken kan eller vil akseptere deg, så lenge du bekjenner deg som en som er på vandring mot himmelen - for det innebærer også en dom over verden.
   Når jeg bekjenner meg som en kristen, så feller jeg samtidig dom over denne verden. - Jeg sier da, at denne verden ikke har og ikke kan gi meg det jeg virkelig trenger - det er ikke noe her som kan berge meg, tvert imot, verdens skikkelse forgår - ikke engang det beste den kan varte opp med av åndelighet og religiøsitet holder - jeg tror på frelse i Jesus Kristus alene!
   En slik bekjennelse vil alltid koste, også her i Norge!

   Saken er den at vi har et forkjært syn på dette, så lenge vi ikke er opplyst ved Den Hellige Ånd! Det er ikke det å ta imot Guds ord som er farlig for oss, men å stå det imot!
   Skal jeg våge å ta imot Guds ord?
   En burde heller spørre: Våger du å la være? Ja, våger du å gå så mye som et skritt lenger? - Våger du å la klokka tikke minutt etter minutt, uten å være overbevist om, at din sak med Gud er i orden?
   Guds ord fremstiller jo dette så klart - den ene vandrer med Guds beskyttelse omkring seg, og en åpnet himmel over seg - den andre vandrer ubeskyttet mot alle farer omkring seg, og Guds vrede over seg!
   Om en vandrer med Gud, så er en ikke nødvendigvis beskyttet mot all ulykke som kan ramme her i verden - nei, ikke engang mot fysisk død - men mot det som vil rive deg bort fra den åpnede himmel, og målet for vandringen.
   Det er som med Israel og Egypt her i teksten. Israelsfolket hadde gått ut av Egypt på Herrens ord - i virkeligheten var det bare et fåtall av dem som hadde gjort det, de fleste av dem hadde bare latt seg lede ut - men likevel, Guds velsignelse var over dette folket for de få troendes skyld - og så var det altså en hel del av dem som ville vende tilbake til det land og det folk som hadde Guds dom og forbannelse over seg!
   Har du ikke lest hva Skriften forkynner om verden?
   Vi ser her det fryktelige resultat av å stå Guds ord imot: «Jeg vil forherde Faraos hjerte!» (v.4a).
   Det var også en i Jesu disippelflokk som sto Hans ord imot, ikke tok imot det og ikke bøyde seg for det - og så leser vi om Judas: «Da fòr Satan inn i Judas!» (Luk 22:3; Joh 13:27).
   Det er forherdelsen - enden på det å stå Guds ord imot.
   Farao måtte da gjøre det som Satan ville, og det ender alltid med døden. - Han er dødens fyrste, og har følgelig ikke noe annet å gi enn døden! Slik endte det jo også med Judas!

   Men du som opplever kampen som en kristen, som må rope til Jesus, over deg selv - din synd og svikt, kanskje fiendtlige omgivelser fordi du vil følge Ham, nød for ufrelste i familien din, alt det skremmende som du ser i verden omkring deg i dag osv. - hør hva som står her, hør hva Han sier til sin tjener Moses: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (v.14).
   Og så ser du hvordan Gud drar omsorg for dem, og sørger for dem: «Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke,» - det er hva verden ser i sann kristendom - «på den andre siden lyste den opp natten.» - Det er hva deb sanne troende ser i det samme. «Og den ene leir kom ikke innpå den andre hele natten.» (v.19-20). Nei, mørke og lys kan ikke forenes!
   Og så fører Han dem like i redningen, på en vei ingen kunne ha tenkt - det var jo nettopp det som tilskyndet Farao til å dra ut etter dem, leser vi - han trodde de hadde fart vill i ørkenen! Altså, Herrens vei så for dem ut som en villfarelse!
   Det kan det snart se ut som for deg også, om du begynner å anvende dine egne tanker på det.
   Vi er kalt til å følge Ham, stole på Ham! - Da skal også vi se, at Han har vei der ingen veier finnes.
   Se på Farao og hans hær som famler der bak i blinde, og vet ikke at det som hindrer utsynet for dem er en Herrens engel. (v.19-20). Men Israel gikk tørrskodd gjennom havet!
   - Og du og jeg, vi blir urolige kanskje, bare fordi en fattig politiker ønsker å gjøre det vanskeligere for de kristne i landet.
   Det er underlig hvordan små detaljer - om en kan kalle det så - i Guds ord, ofte sier en hel del meget viktig for oss å kjenne til og erkjenne. Her i teksten leser vi først i v.16: «Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen.» Og i v.22: «Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side.»
   På tørr bunn! Kan hende har du sett for deg at folket likesom vasset over på en sølet grunn. Pytter her og der osv., men se dette som et bilde - for det er slik Guds ord taler til oss, når det åpner seg - ikke noe, ikke det minste, av det som i utgangspunktet hindret deres overgang, det vil si, vannet, var tilbake. Nei, tørr bunn! Som vi synger i en kjent sang: «Alt - ALT - som var meg imot, Ble utslettet med blod. Det ble naglet til korset med Ham!» Alt som hindrer overgangen har Han tatt bort!
   Hør et spørsmål fra Herren her: «Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress.» (Jes 51:12).
   Hørte du hvordan spørsmålet begynte? «Hvem er du?» Altså, er du et Guds barn? - Er du en av dem som har tatt din tilflukt til Jesus? - Hvorfor frykter du da? Det blir ofte for en, som sangeren sier: «Jeg står for Ham som allting vet, Og slår mitt øye skamfull ned!»
   Hva var det som ble redningen for israelsfolket her? - Hva var det Gud førte dem gjennom? - Jo, det Røde hav! Blodet! - Jesu Kristi dyre blod, det er det hav Han har kastet- og druknet all vår synd i! Dette hav kan ikke noe menneske ta seg gjennom - det blir som med egypterne, det ble deres bane.
   For Israel ble det åpnet og de ble ført igjennom!
   Slik må det også være for oss - det må bli oss åpenbart, hvor veien går!: Verdien av Jesu Kristi blod, av Jesu Kristi verk, ved hvilket Gud er forsonet med alle mennesker - også med deg!
   Men så lenge du ikke ser dette, gagner det deg ikke! Du går fortapt selv om alt var ferdig - alt var fullbrakt, for å bruke Jesu egne ord.
   Du må høre ordet om Jesus, ordet om korset, ordet om blodet, den kostbare pris som alene har åpnet et stengt Paradis.
   Som Gud ville frelse Israel ut av trelldommen i Egypt og føre dem til løfteslandet Kana'an, så vil Han også frelse oss. Og Han kom selv for å føre oss ut!
   Så la oss høre ordet også til oss, når det gjelder vår frelse: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (v.14).

   Vi må videre frem,
Her er ikke vårt hjem,
Vi er gjester på fremmede strand,
Og vårt jordiske hus
Snart skal legges i grus,
Vi må flytte fra skyggenes land.

E.K.