|
«Men før de var kommet sammen.» (v.18). Det var en jomfrufødsel.
Som det også fremgår klart av engelens samtale med Maria i Luk 1:34-35:
«Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke
vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal
komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor
skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.»
Det står om de troende i Joh 1:13: «De er ikke født av
blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men
av Gud.» Så også med den førstefødte blant mange brødre. (Rom
8:29).
Som vi også hører det fra Job 14:4: «Kunne det bare komme
en ren av en uren! Ikke én!» Skal det være rent, da må det være av
Gud alene!
Josef var rettferdig, heter det her. (v.19). Det vil
også si - som vi ser av hans forsett - at han var en god mann. Men
dermed er man ikke en åndelig seende. Det måtte komme en engel med
budskap for at han skulle se hva som nå skjedde.
«Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som
Herren hadde sagt ved profeten: 23. Se, jomfruen skal bli med barn
og føde en sønn, og de skal gi Ham navnet Immanuel – det betyr: Med
oss er Gud.» (v.22-23). Dette er hentet fra Jes 7:14: «Derfor skal
Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun
skal føde en sønn og gi Ham navnet Immanuel.»
I nyeste oversettelse av Bibelen til norsk, har de klart
å erstatte jomfru med ung kvinne/pike! Men sa ikke Herren her at Han
skulle gi dem et tegn? Og vi må jo da spørre: Hva tegn
er det at en ung kvinne blir med barn? Og hvilken agenda kan slike
folk ha, egentlig? Hele historien om Maria - som vi også ser av vår
tekst - åpenbarer jo at hun faktisk var en jomfru.
Josef så riktignok ikke hva som skjedde før han fikk
budskap fra Herren, men da var han også lydig mot det. Han «tuklet»
med andre ord ikke med Guds ord, men fulgte det: «Da Josef var våknet
av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og han førte
sin hustru hjem til seg. Men han levde ikke med henne før hun hadde
født sin sønn. Og han gav Ham navnet Jesus.» (v.24-25).
Det
er i dag hva vi kaller Jesu navnedag. Dagen da vi minnes om hvorfor
Han - «det lille barn i Betlehem,» som nettopp har blitt feiret,
egentlig kom til verden, og hvorfor Han fikk nettopp navnet
Jesus.
Det var ikke for at vi midt i mørketiden skulle få ha
en gledelig fest, selv om vi setter stor pris på den, men for at vi
skulle få holde «jul i himmelby,» som det heter i julesangen.
Og dette skulle la seg gjøre på ett eneste vis - Han
skulle frelse meg fra mine synder. (v.21). Derfor kom Han til
verden - og som vi blir opplyst om det her - derfor het Han Jesus.
Dette navnet betyr rett og slett så, og er dermed den garanti vi har
fra Gud om at dette står fast. Så lenge Jesu navn står fast, står
også våre synders forlatelse fast. Også i dag altså!
Hvordan er det
stelt med oss som kaller oss kristne i dag? Stiller vi noen
gang dette spørsmål: Hvordan skal jeg arme, syndige menneske våge
å nærme meg den levende, hellige Gud? - Eller: Hvordan skal jeg i
det hele tatt våge å henvende meg til Ham? Han er jo en fortærende
ild imot all synd! (Hebr 12:29).
Se tolleren (Luk
18:9ff) som står i sannheten - hvordan han nede ved templets dør slår
seg for sitt bryst og ber: «Gud, vær meg arme synder nådig!» Finnes
det noen slike i dag? Finnes det i det hele tatt noen, som dem i menigheten
apostelen Johannes i sin tid gledet seg meget over?: «Jeg har
funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet.» (2
Joh 4). Også den gang - i den tid vi ser på som menighetens glanstid
- fant altså apostelen bare noen av den sorten! Og vi
må jo da spørre: Hva vandret resten av menigheten i, når det ikke
var sannheten?
Denne menigheten, som i menneskers øyne muligens så både
stor og omfattende ut, besto i virkeligheten bare av noen.
Se så - etter å ha tatt tolleren vel og lenge i øyensyn
- fariseeren, der fremst i templet, hvor han brisker seg for Gud:
«Takk Gud for at jeg ikke er som andre mennesker!» Ligner vi ham i
dag? Ikke gå så snart forbi det. Stopp og se, og tenk etter! Han takker
Gud - og ikke seg selv - for at han ikke er som andre mennesker.
|
Med andre mennesker, mener han jo da for eksempel tolleren der
nede ved døren og hans like. Vi kunne si: Kriminelle, prostituerte, narkomane,
alkoholikere og - ja, du kan selv fortsette listen. Spørsmålet var: Hvem
av disse to ligner du?
Og hør så igjen engelens budskap til Josef:
«For Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (v.21).
Stans virkelig opp for det nå: Har det noen relevans for deg? Noen - kan hende
mange - ville da si: Ja bevares! vi er jo alle syndere!
Hør du! «Tolleren slo seg for sitt bryst!» Han «slo seg
for -,» det er jo uttrykk for anger og forferdelse over
seg selv! Ja, nettopp over seg selv! - Han slo seg for sitt
bryst! Her var ikke noe «alle!» - «Vi er jo alle» og
lignende. Han sammenlignet seg ikke med noen der han sto. - Han sto
alene for Gud, med sitt eget. Og dette sitt eget, det fant
han da ikke mye vakkert. - Det var ikke noe der å takke verken Gud
eller mennesker for, men bare synd. Han hadde en bønn, der han sto:
Tilgi!
Jesus
sier jo om ham, at han gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Og idet han selv
ble klar over det - og det er dit forkynnelsen skal drive slike, til opplysning
om deres sanne stand innfor Gud - så kom naturligvis også takken, den sanne
lovsang, som ikke da ville vært grunnet på stemningsfullhet og suggesjon, men
på Guds reelle handling overfor ham - på Guds ufattelige nåde!
Her ville
det ikke bli mye, «takk for at jeg ikke er som andre mennesker,» men «takk, takk at også
jeg fikk være med!»
Det store under er og blir, at også jeg får være
med! Etter alle disse år, med all denne synd - etter alt dette svik,
sløvhet, likegyldighet og - ja, jeg vet ikke hvordan jeg skal
få endt listen! - Salmisten sier i en lignende erkjennelse: «De (misgjerningene)
er flere enn hårene på mitt hode.» (Sal 40:13).
Hvem er det da så som uttaler seg her? Det er David, «mannen etter Guds hjerte!»
«Våkn opp, du
som sover! stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg!» (Ef
5:14). Dette er sagt nettopp i forbindelse med en formaning, om å
ikke leve i mørkets gjerninger, men nettopp komme til Ham - lyset
- med dem. Ja, nettopp dem! Han er - som vi hørte -
kommet for å frelse oss fra våre synder! (v.21). Han er ikke
kommet for å ta synden ut av oss - slik som enkelte religiøse bevegelser
har forkynt åpent ut, opp igjennom historien, og de mange også forkynner
mer underforstått, dessverre - men for å være en soning for
dem!
Ingen blir frelst ved
syndens avleggelse - som loven krever - men ved syndens forlatelse
- som evangeliet forkynner! Men i enhver som har, og lever i syndenes forlatelse,
vil det også være et inderlig begjær etter å være synden fri. Den forderver alt
for den som lever i sannheten, og han berges kun ved dette ene: «Jesus døde for
syndene mine!» Men
hvor stammer dette begjæret i den sanne troende dypest sett fra? Fra ham selv,
idet han nå er blitt ett så mye bedre menneske (ikke som andre!)? Nei, vi ser
det om vi ser nøyere på teksten vår. Hvem er det som har begjært
oss fri fra synd, og syndens skyld og dom? «For det som er unnfanget i henne,
er av Den Hellige Ånd.» (v.20b).
Og hva var det som var unnfanget i henne? Det var Han, som av en helt bestemt
grunn skulle kalles nettopp Jesus! - Han skulle frelse sitt folk fra deres
synder. Dette var det Den Hellige Ånd hadde plantet i Marias' liv.
Det skulle fødes oss en frelser!
Og hør det igjen, som om det skulle
være den første gang: Din frelse er deg født! Hvordan skal jeg bli frelst?
Hvordan skal jeg få frelsesvisshet? Du har kanskje mang en gang stilt disse og
lignende spørsmål, du for hvem mørkets gjerninger er blitt nettopp mørkets gjerninger.
I Skriften får du det likefremme svaret: Din frelse er deg født, idet din
frelser ble født!
Din frelse er i Ham, den levende Guds Sønn!
Han er
Guds
frelse! Han er unnfanget ved Den Hellige Ånd!
Kan
det tryggere og saligere bli, for den som også i dag, må slå seg for sitt bryst,
og si: «Gud vær meg arme synder nådig?» |
Julenatt
/ ottesang
