Tilbake            
                                               Julenatt / ottesang

 

 

 




 

Fredsfyrsten fra Betlehem

Mika 5, 1 - 4a

   1. Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. 2. Derfor skal Han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde*, har født. De som blir igjen av Hans brødre, skal vende tilbake sammen med Israels barn. 3. Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet. De skal sitte i ro, for nå skal Han være stor like til jordens ender. 4. Han skal være fred.
* Messias' mor.
 

   Her er flere ting som kommer klart frem i denne teksten, og vi skal, ved Guds nåde og lys forsøke å stanse for det.
   Guds ord er vårt lys - vender du deg det aller minste bort fra det er det straks blitt noe mørkere, og fortsetter du den dreiningen ender du opp med Guds ord bak din rygg, og da er det bare mørke tilbake. Slik taler Guds eget ord
om det: «De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer. 8,9).
   Du ser det er flere ting som følger av forkastelsen av Guds ord: De blir stående uten visdom, overgitt til et udugelig sinn, så de gjør det som ikke sømmer seg, som det står. (Rom. 1,28). - Du kan tenke på de ting som har steget inn først og fremst i Den Norske Kirke i dag, og som forsvares fra høyeste hold.
   Videre: De blir til skamme. Det vil altså si at de ikke når de mål de har satt seg, det blir ikke slik de hadde ønsket og håpet.
   De blir forferdet. De vil i stedet møte skremmende ting - som det også står: «Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde!» (Rom. 2,9). - Og mennesket kan ikke gjøre noe mer ondt i Guds øyne enn å forakte og forkaste Hans ord.
   Videre: De rammes av ulykke!
   Det er ikke små og ubetydelige ting dette! Det er bedre å få mennesker imot seg enn Gud!
   Igjen - Guds ord er vårt lys! Den som ikke vil vandre i mørket må altså vokte seg for hvordan han stiller seg i forhold til lyset.

   Så taler Guds ord en sannhet her, som du møter igjen gjennom hele Skriften, nemlig den regel at Han har utvalgt det som ingenting er, det som er ringeaktet i verden, i menneskers øyne, slik som Han her har utvalgt den lille og uanselige byen Betlehem til fødested for sin Sønn.
   Du og jeg har gjerne et glansbilde av Betlehem, vi ser for oss dette bilde fra julehistorien - men slik var det ikke for jødefolket på den tid det skjedde, det var en liten og uanselig landsby som knapt noen regnet med. Den valgte Gud seg! Der lot Han seg føde som menneske. - Men Han stanset heller ikke der, Han førte det videre inn i noe enda mer anstøtelig for den religiøse jøden og den vise grekeren - Han førte Ham til Nasaret til hedningenes Galilea!
   Hvordan dette ble sett på det hører vi blant annet når Filip kaller på Natanael - da får han spørsmålet: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?»
   Dette er altså Guds vis. Og det gjelder også deg - Han ser ikke etter fine og flotte ting hos deg, ting som Han kan bruke, Han leter ikke etter gode emner - men tvert imot, des
s verre det er fatt dess større ære til Ham som likevel fører det i land! Og det er alltid verre fatt enn noen av oss kan fatte. Det ser du etter som kristenlivet ditt skrider frem, dersom du virkelig lever i lyset.
   Var ikke det godt å høre? - Da er det jo håp for deg allikevel da! Han tar seg av det forkomne!
   Liten og uanselig, men utvalgt av Gud - ikke dog utvalgt, men nettopp derfor!
   Gud kaller høye folk også, men hvordan går det da? Da bygger Han vel videre på det de har? Han hadde utvalgt den kloke og lærde Saulus fra Tarsus, til å bli forkynneren og misjonæren Paulus, og hør hvordan vitnesbyrdet lyder fra den mannen etter at Gud har fått tak i ham: «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.
» (Fil. 3,7-9).
   Hvor var nå alt det menneskelig sett fine? På skraphaugen! Dette er Guds ord til oss! Dette er altså lyset!

   Videre møter vi tidspunktet her - dette som viser at alt som skjer det skjer i samsvar med en plan, en plan som også har en helt bestemt tidsramme: «Derfor skal Han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født.» (v.2a). Slike uttrykk møter vi i Skriften, som for eksempel: «- da tidens fylde kom» (Gal. 4,4) - og om Jesus selv heter ved flere tilfelle slikt som: «Men Hans time var ennå ikke kommet!» (Joh. 7,30; 8,20; 13,1), og Jesus sier selv i bryllupet i Kana: «Min time er ennå ikke kommet!» (Joh. 2,4).
   Det var med andre ord fastsatt timer for de forskjellige hendelser i historien og i Jesu liv! Det er ikke planløst det som skjer - de mange ting som kan uroe oss i vår tid er ikke vitnesbyrd om at Han som sitter på tronen har mistet tømmene, men tvert imot, dette kan bare skje fordi nettopp Han tillater kaoskreftene å slippe til, for å prøve dem som bor på jorden, sies det. Men altså, alt har sin tid!

   Det andre som kommer frem her er dette med Guds forhold til kjønnene. Han har bestemt oss til forskjellige oppgaver også ut ifra kjønn, og i særdeleshet i sin menighet som jo ifølge Hans eget ord er «sannhetens støtte og grunnvoll!» (1 Tim. 3,15).

   En kvinne skulle føde Ham! Ja, selvfølgelig! - Det skulle da bare mangle om en mann skulle gjøre det. Men hvorfor tenker vi nå slik? - Hvorfor er det så selvfølgelig? - Jo, fordi det stemmer med alt vi er vant til! Og det passer inn i Guds skaperordning. Han skapte det slik.

   Men hva da når Guds ord sier det samme i en sammenheng vi ikke er vant til, og vi må sette våre egne tanker til sides for å følge det? Da begynner det å koste! For da møter du blant annet spotten og hånen fra dem som ikke bryr seg nevneverdig om Guds ord. Og det er en taktikk i dette - en taktikk som har sitt utspring i den onde, Guds motstander: Først blir du holdt frem som litt dum og naiv, med ditt standpunkt i saken, og det liker vi dårlig, derfor faller mange i striden allerede her! - Holder ikke det blir du regelrett latterliggjort, det er enda verre - og mange gir etter der. - Men nytter ikke det heller blir det hardere tak, du opplever direkte fiendtlighet, du blir ikke regnet med og etter hvert utestengt fra det gode selskap, og risikerer å måtte gå resten av veien alene! Kan hende som bygdas original!
   For Gud er nå en mann en mann og en kvinne en kvinne, og det er fra skapelsen av lagt ned i dem hvordan de skulle fungere. Men hele skapningen er forstyrret av syndefallet.
   Men det står noe fint i Skriften om dette: «Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere.» (1 Pet. 4,14).
   «Guds Ånd hviler over dere!» Er ikke det bedre enn menneskers gunst?
   Her er ikke bare tale om dette å tro på Jesus, i den forstand vi gjerne tenker på det - men den som tror på Ham er jo også forpliktet på Hans ord! Du kan ikke ha ett forhold til Jesus, og et annet til Hans ord!
   Noen oppgaver er tiltenkt kvinner fordi Gud vil det slik - andre er tiltenkt menn fordi de skal være bilder på Kristus i den stillingen, og Kristus er mann!

   Videre sto det i teksten vår hva, og hvordan, Han skulle være Han som skal stå frem. Han skal være hersker - altså konge og hyrde!
   Det er mange konger opp igjennom historien som bare har sett på folket sitt som kveg, en kilde til egen berikelse. Og det er også alt de har vært for dem.
   Det er også mang en sauebonde og andre husdyrholdere som aldri har hatt hjerte - ikke det minste - for dyra, men kun har hatt hjerte og øye festet på det økonomiske utbytte han kan ha av dem.
   Hvordan er så denne herskeren og kongen som fødtes i Betlehem? Et sted taler Han til sine disipler og sier: «Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres stormenn bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.» (Mrk. 10,42-45).
   Hva slags hersker er dette? Han vil ta seg av flokken inntil dette å gi seg selv som en løsepenge for dem! En hersker som sier at Han ikke er kommet for å bli tjent, men for selv å tjene!
   En slik hersker har vel ikke verden sett verken før eller siden! Han kaller seg også «den gode hyrde!» (Joh. 10, 11 og 14). Det står også hos apostelen i Rom. 5,21, i samme tråd, at «nåden skal herske!» Tenk, nåden skal herske! Det er et ord å grunne på.

   Men vi må altså ikke tenke at Han har opprettet et lovløst rike, ved at Han har innført et nåderike! Vi begynner jo i vår tid å se klare konturer av et samfunn, og dessverre også en menighet, hvor det ikke lenger er noen regler som gjelder fullt ut - og det er ikke videre hyggelig det vi ser.
   Det er kaoskrefter som overtar, og alt flyter! Og Guds ord taler i 2 Tess. 2,7, om den siste tid og holder da frem for oss et begrep som heter lovløshetens hemmelighet!
   Nei, Han har ikke innført et lovløst rike, Jesus - men et rike hvor vi forholder oss til regler og bud fordi vi er frelst og har gitt dem rett i vårt hjerte, at det er Guds gode vilje - og ikke som før, da vi var i trelldom, strebet etter å holde dem fordi vi ville bli frelst ved det. Gud er ordens Gud, og Han ønsker orden i sin menighet - vår frelse er ikke abhengig av hvorvidt vi evner å leve opp til denne orden, men går vi åpenlyst imot denne orden og setter den til sides, åpenbarer det et hjerte som ikke er rett for Gud! Da omvend deg og tro evangeliet!
   Kristi liv i oss vil gjerne leve etter Guds vilje, men på grunn av vårt falne kjød, kommer vi så uendelig til kort. Derfor kan vi også bare bli frelst ved at nåden hersker! Derfor steg denne fyrsten frem, Han som ble født i Betlehem julenatt, «født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal. 4,4-5).
   Så blir du altså satt fri fra loven i din samvittighet - så får du altså barnekår hos Gud, ved denne frikjøpelse! - Ved Ham som kom i tidens fylde, og ikke ved noe av ditt eget!

   Og så slutter den så fint denne teksten - Han som ifølge vitnesbyrdet her har sitt opphav i evigheten, og nå stiger inn i tiden til oss - Han skal være fred! (v.4a). Altså ikke bare gi fred som noe følbart i oss, men være det! Det er altså tale om en fredspakt!
   «Han er vår fred!» vitner apostelen i Ef. 2,14.
   Vi leter gjerne etter det inne i vårt eget bryst, men der er det jo ofte så urolig, alt annet enn fred - da er det godt å få forkynt fra Guds eget ord: Han er vår fred!
   Pris Ham og takk Ham for det!

   Lov Ham og pris Ham, vår Frelser og venn.
Han som gir synderen livet igjen!

E.K.