Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg? I dette ligger en spott og en forakt for hvem Jesus selv sa at Han var, at det knapt kan måles. Et hvitglødende hat!
   Og så kan en stanse opp og spørre: Hvorfor det? Hvorfor dette hat og denne forakt? Var det noen grunn å finne for det? Han gjorde jo bare vel, mot alle. Men som Han selv sier i profetien, mange steder at Han ble hatet uten grunn. Uten grunn! - merk deg det!
   Menneskets fall er virkelig dypt. Dybden av den ondskapen som fyller menneskehjertet er det i grunnen bare Gud som kjenner. Vi gjør det ikke selv. Og i hjertets dyp sitter gudsfiendskapet! Men det er bare i møte med det sant guddommelige dette blir åpenbart.
   Og her blir dette rikelig åpenbart, hør bare hvordan denne vår tekst begynner – vers 59: «Men yppersteprestene og hele rådet søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus,» - ja, det er jo åpenbart, men hvorfor det spør vi – og det svarer siste del av verset på, og åpenbarer den blodtørst som fylte disse såkalte fromme og religiøse menneskene – ja fromheten var kun et skalkeskjul, som den onde svøpte seg i som et dekke, men religiøsiteten var reell nok – og hør så siste del av verset som åpenbarer dem klart som nevnt: «slik at de kunne få dømt Ham til døden.»
   Til døden! Det var fremfor alt livet Hans de ville slokke! – det budskap Han er i sin egen person - og hvem er en drapsmann fra begynnelsen ifølge Jesu ord i Joh 8:44a?: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten.»
   Denne ånd var det som var virksom i dette – og dette er den ånd som er virksom i all religiøsitet, og inntar enhver som får med det å gjøre!

   Det naturlige menneske kan gjerne forholde seg til allslags bud og religiøse regler - et tvers igjennom strengt levesett, for den saks skyld. Men det sant guddommelige råder det ikke med. Det fører enten til at en forferdes over det som åpenbares i ens eget hjerte og faller ned for Herren, som Peter i Luk 5:8: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann,» eller så reiser det seg motstand mot det som blir åpenbart og ender i forherdelse og et blomstrende gudshat, slik som vi ser det utfolde seg her i teksten!

   Dette Gudsfiendskapet bor altså i menneskehjertet, som en slange i sitt bol. Men så lenge lyset ikke får skinne inn i denne hulen, ligger den og slumrer og sover, og mennesket kan endatil tro at det er godt på bunnen - ja, det er jo faktisk den gjengse tro dette – ja, det er riktignok mye ondt som kan følge menneskene, men de er gode på bunnen! – så gjelder det altså at vi lærer å legge til rette på en slik måte, at dette gode kan vinne frem, og overvinne det som da måtte være dårlig.
   En forskrekkelig løgn ifra avgrunnen egentlig, og dermed fra ham som hører til der, som vi også hører om ham i Jesu utsagn videre i Joh 8:44b: «Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.»
   En bedrager og forfører, full av løgn og kun det!

   I denne beretningen om Jesus for det høye råd, ser vi, som nevnt, dette Gudshatet utfolde seg fritt. Alt hykleriet og løgnen som åpenbarer seg, og den brutale behandlingen av Ham, som disse falske yppersteprestene tillater er et himmelropende vitnesbyrd om dette.

E.K.

   Om det så hadde vært en falsk en de hadde for seg, skulle de jo som Guds representanter, ikke tillatt hopen å behandle ham slik! Men her kommer all forbitrelsen mot Herren til overflaten. «De hater meg uten årsak,» som Jesus vitner profetisk i Sal 69:5.

  Derfor lærer Skriften oss at vi ikke skal vente oss noe sant godt fra det gamle menneske. Bare der hvor du opplever at det naturlige menneske er «brutt» - har fått en «knekk» - der flyter gudsliv.
   Disse har ofte ikke noen «herlig skikkelse» i menneskers øyne, men bare disse er brukelige i Guds rike! Og hele grunnen til dette var rett og slett sannheten, som rev all deres pyntede villfarelse ned til grunnen!
   Det som altså var deres mulighet til sannhets erkjennelse og frelse var det som forårsaket dette!

   Her blir ofte sett etter talegaver, lederegenskaper, administrative evner, et vinnende vesen osv., men hva er dette tjenlig til om det ikke er undergitt Guds Ånd og dermed Guds tukt og veiledning?
   Det er disse ting verden akter på. Men kan du sette en gudsfiende inn i tjeneste for Gud, må vi spørre? Da les igjen om disse «gudstjenere,» i teksten vår, i møte med Jesus.

   Så burde vi alle la oss advare mot denne veien. Et menneske er en gudsfiende, inntil det ligger «brutt» for Herrens føtter og overgis til Jesus. Og det åpenbarer seg der hvor sant gudsliv begynner å flyte. Hvor det sanne lys begynner å skinne.
   Det må avsløres og holdes ned ved sannhets ord, for det vil så gjerne reise seg igjen! Skryt noe av meg! – Gi meg noen ære! – Ros min dyktighet! Og så videre i samme gate. Ja, du kjenner vel til det du også!
   Og så kommer den sanne åndelighet, og spør: Hvor vil du hen med dette? Kan dette hjelpe din sak det minste? Vil du møte Den Hellige med dette? Hva gagner det da at du skinte for mennesker med ditt eget?

   Dette er ikke annerledes i dag, enn det var på Jesu tid. Men ennå lyder Herrens ord til oss - Luk 16:15: «- for det som mennesker akter høyt, er en styggedom - en vederstyggelighet, som det het før - i Guds øyne. Hvordan kan du da tenke å skulle komme inn for Gud med dette?
   Vet du hva Herren ser, når Han ser din religiøsitet og opparbeidede fromhet? Han ser det som slo Ham i hjel denne dagen – det du hørte fra denne teksten – vers 67-68: «Da spyttet de Ham i ansiktet og slo Ham med knyttneven. Andre slo Ham med stokker, og de sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?»

   Vederstyggelighet! Les teksten en gang til med dette ordet for øye! «Mine barn, ta dere i vare for avgudene!» - som han skriver så alvorlig apostelen Johannes i 1 Joh 5:21.