Menneskets vei, eller Guds vei? Spør om det før du i det hele tatt tenker på å gå videre! For ikke å tale om, begynner å gå videre! Det er så mange som går bevisstløse i denne sammenheng. Det ville du aldri ha gjort i noen annen sammenheng hvor det sto om livet. Men fordi en har et slikt søvnig og lite våkent forhold til hva dette dreier seg om, går det rimelig greit for mange. Tenker da på mange som bekjenner seg som kristne.
   Men Guds ord taler om sannhets erkjennelse! Om å bli frelst og komme til sannhets erkjennelse! (1 Tim 2:4). Når du er blitt frelst - det vil si, har fått se inn i den frelse som har ligget ferdig for deg fra før verdens grunnvoll ble lagt, var det ikke meningen at du skulle sette deg godt til rette i stolen og være fornøyd med å sløve videre. Det er meningen - ikke at du skal opp og tjene i alle mulige sammenhenger kristen virksomhet vil ha deg til, for det er ikke sikkert at nettopp det er din oppgave her i livet, som de setter deg til - men at du skal vokse i nåde og kjennskap til den Herre Jesus Kristus.

   Du vet vokse, det er noe som pågår det! Det stillestående har jo sluttet å vokse. Dersom du tenkte du var ferdig med voksteren i denne sammenheng, så hør hva Paulus sier: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» (Fil 3:12-14).
   Ser du hva Paulus var opptatt med her på jord? Vi tenker så snart på den ytre gjerning, når vi tenker på Paulus - alt det han gjorde, denne veldige misjonsgjerningen han sto i, men det var sitt forhold til Jesus han var opptatt med fremfor alt annet. Derfor kunne også Herren bruke ham på den måten Han gjorde! Fordi Paulus var opptatt med å vokse i nåde og kjennskap til Jesus!
   Skulle ikke det være det herligste av alt vi kunne sysle med - å vokse i nåde og kjennskap til Ham? Kan et menneske oppleve noe saligere her på jord enn samfunn med Herren!
   Men det som så ofte skjer er at vi blir hengt opp i det ytre - i ytre gjerning. Kristendom blir likesom det vi holder på med - det vi gjør. Vår virksomhet! Det som virkelig er kristendom, det er da gjerne bare en slik lære, som vi ikke riktig forstår oss på, og virksomheten, alt det vi skal - og ikke minst alt det vi burde - ha gjort, sliter så på, at vi heller ikke har videre overskudd til å sette oss ned med Guds ord og bønn.
   Er det noe videre å hente hos Jesus da? Nå står vi jo midt oppe i virksomheten for Ham, Han kan da ikke forlange mer, vi er jo bare mennesker tross alt!
   Men stans nå! Hva sier Jesus selv om dette? Forlanger Han noe av deg? La oss høre bare noe: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28). Og: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.» (Mark 10:45).
   For selv å tjene! Det er jo motsatt av våre naturlige tanker! Han er det som skal tjene! Han må få tjene deg, om det skal bli til noe! Han er kommet for å legge deg på sine skuldre og bære deg helt hjem! Alt det ditt forvente hjerte krever av deg, alt det den arge djevelen krever av deg, alt det andre mennesker krever av deg, alt det selve Guds lov krever av deg - det krevde Han av seg selv i ditt sted, og oppfylte det til fullkommenhet! Han har oppfylt alt for deg! Begynner det å bli litt godt å vokse i nåde til kjennskap til Ham nå?

   Men vi har denne ulykksalige og innbitte tro på oss selv - at vi kan bidra med noe. Iallfall om vi bare får den rette kunnskap, og Guds hjelp!
   Det er dette denne teksten vår handler om - det er læremesteren som tar sin disippel i skole, og lærer ham hva som bor i disippelen selv - for heller ikke det ser disippelen selv - og hva som bor i hans læremester. Og videre: Hvilken gjerning som må til for å ordne denne alvorlige sak som syndefallet er, og hvem som alene kan foreta den. Derfor måtte disiplene igjennom dette som i første omgang kun ser ut som en tragisk hendelse - at de sviktet Jesus og forlot Ham, søkte å berge sitt eget liv osv., men sannheten er at denne erfaring var tvingende nødvendig for dem - uten denne ville de bare fortsatt å fare vill. De gjorde her en grunnleggende erfaring og kom til en erkjennelse som Den Hellige Ånd siden kunne holde levende i dem!
   Er denne erfaring og erkjennelse nødvendig for oss - tvingende nødvendig? Jeg vil bare spørre: Er det mulig å bli værende og bevart i sannheten, uten noensinne å ha erfart og erkjent sannheten? Svaret er jo opplagt!

   Hør Peter: «Men Peter sa til Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det!» Hvem er det Peter tror på her? Og han vil endatil ha Jesus til å tro på seg! Jeg har faktisk hørt det sagt fra talerstol: Gud har ennå tro på deg! Jo takk! Men der får han klar beskjed, vet du: «Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Han får sannheten like ut. Men er han fornøyd med det? Takker han Gud for at Han som er og heter Sannheten, har talt like ut til ham, og opplyst ham?

E.K.

   Nei, han vil ikke gi opp sitt eget og vi leser videre: «Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg.» Enda sterkere!
   Elendige Peter! Tenker du slik? Hva vil du svare om du får spørsmålet nå: Vil du kunne fornekte Jesus noen gang? Sannheten virket bare, at han holdt enda fastere på løgnen! Det er mennesket i sitt fall! Og Peter var ikke alene i dette, men vi leser: «Det samme sa de alle.» (v.29-31). Alle var disipler - alle skulle ha denne erfaring av seg selv!

   Legg da merke til, at Jesus sier ikke mer! Han har sagt sitt, nå skal de erfare sannheten av det! De har fått ordet, nå skal de få erfaringen. Og du vet hvorfor Jesus gjør dette, ikke sant? Han vil ha dem inn på hvilens grunn! Den grunn på hvilken de hviler i Hans hånd, og lar Ham bære seg, både når det gjelder selve tjenesten og alt annet i livet!
   Det er dit Jesus vil ha deg også. Derfor opplever du også så mye underlig, så mye du ikke kan forstå. Bare tenk på alt dette om hvilket vi sier, at vi så gjerne vil! Jeg vil gjerne være en god kristen! Jeg vil gjerne gjøre noe for Jesus! Jeg vil gjerne bli mer nidkjær for ... osv. Hele veien dette, jeg vil! Men så opplever du at det igjen og igjen går i stå for deg - du får det ikke til! Nei, for du går da på den vei Peter gikk før ydmykelsen - oh akkurat som han opplever du at du sovner midt i tjenesten.!

   Du forstår at dersom disse ønskene dine virkelig skal bli oppfylt, så må det gå motsatt til: Han må få være god mot deg! Det vil Han så gjerne! Han må få gjøre noe for deg! Det vil Han så gjerne! osv. Slipper Han til med sin godhet? Får Han tjene deg? Nei, du synes vel det er altfor stort! Ja, det er det jo også, men slik er det altså! Jesus sier til dem ved et tilfelle - og til oss nå: «Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter.» (Joh 13:13-14).

   Du ser, det er alltid Ham først! Vi er så innstilt på hva vi skal gjøre for Ham - det er den alminnelige religiøse tanke i menneskets møte med Gud - men Han vil ha det annerledes! Vi skulle heller be: Hva kan du gjøre for meg i dag, Jesus! For hvis du får gjort det, da skjer også det du vil ved meg! Har du ikke hørt det som står skrevet: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» (Ordsp 10:22). Nei, om en ser på mye av dette som kalles kristen virksomhet, skulle en ikke tro de hadde hørt det, men tvert imot, en skulle tro det var motsatt - eget strev gjør rik! Du har vel også hørt ordtaket: «Herren hjelper den som hjelper seg selv!» Men det er og blir et ordtak, og en ren løgn - for Guds ord sier ikke det, men tvert imot: Gud hjelper den som ikke kan hjelpe seg selv! Han kom for å søke og frelse det som var fortapt! (Matt 18:11; Luk 19:10). Det er hva denne vår tekst handler om - å overbevise disse disiplene om at de var redningsløst fortapt, så Han kunne få ta seg av dem.
   Men du vet, hvis den kristne virksomheten ikke er bygd på dette, hva er det da? Det er iallfall ikke kristen virksomhet! For kristen virksomhet, det er det som er av Gud!
   Det er salig å høre Herren til, når du er blitt rett kjent med Ham, og ikke har fått malt en annerledes Jesus for øynene dine. Den Jesus Paulus malte ut for hedningenes øyne, det var Han som var korsfestet for dem!
   Hør bare til slutt, hva Jesus sier her i tekstens begynnelse: «Og Jesus sa til dem: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spredes. Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» (v.27-28).
   Først sier Han, at de alle skal synde imot Ham - svikte Ham på det groveste, men nærmest i samme åndedrett - det er knapt så det er et punktum imellom - opplyser Han dem om at Han skal gå i forveien for dem til Galilea! Ingen bebreidelse! Nei, det de var å bebreide - all deres synd - den var nå lagt på Ham! Så de kunne ikke bebreides for noe mer!
   Dette gjelder deg, du som har tatt din tilflukt til Jesus! «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1). Det står ikke - så er det ingen synd i dem som er i Kristus Jesus, men ingen fordømmelse! Har du ikke forstått det du leser? Ingen fordømmelse, for alt du kunne fordømmes for, det tok Han på seg! Derfor: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8:36).
   Og denne frigjørelse skjer ved Hans ords forkynnelse! Han kom ikke for å dømme deg for dine synder - og gjør det heller ikke i dag, i denne stund - men for å sone dem! Det er bare det at Han først må få overbevist oss om vår hjelpeløshet overfor den! Først da legger vi oss i Hans hånd, og lar Han ta seg av vår sak.

   Med dette vi har vært samlet om nå, kan du lese teksten igjen hjemme - så ser du vel hva Herren vil også med deg: Ikke mennesket vei, men Guds vei!