Tilbake            
                                               Kyndelsmesse

 

 

 


 

Livets Ord!

1 Joh. 1, 1 - 4

   1. Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord 2. - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - 3. det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus. 4. Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.
 

   «Det som var fra begynnelsen...» - altså Ordet som han skriver i begynnelsen av sitt evangelium, Johannes. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» (Joh. 1,1).
   Og Ordet var Gud! Det er dette Ordet han taler om her, og Han kaller det livets Ord.
   Og så vitner han om dette Ordet, at de hørte det med lydelige ord, de hørte Ordet tale, og de så det med sine øyne, sier han videre: - det som vi betraktet. Det er altså noe du ser nøye på over lengre tid, og ikke bare et syn som snart svinner igjen - nei, de betraktet det over flere år! - Og deres hender rørte ved det. De tok på det med sine hender - ja, om Johannes selv står det et sted at han lå opp til dets bryst.
   Men det han vitner slik om her, det var jo Ordet som var fra begynnelsen, og det Ordet var jo Gud!
   Det var altså den evige Gud selv som var slik iblant dem. Dette er apostelens vitnesbyrd om Jesus! Han er det som var fra begynnelsen! «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss!» (Joh. 1,14).

   Det ville ellers være svært gåtefull tale det Johannes kommer med her - at en kan høre et ord, det forstår vi greit, men å se det! - For ikke å si, røre ved! Men Ordet er en person! Han gikk omkring der med dem, og det føyes gjerne til: - og gjorde tegn og under og alt godt! Og det er jo sant - men hva var det Han i dypeste forstand gjorde der Han vandret omkring blant folket sitt? Jo, Han søkte etter det som var fortapt! Det er hva Han selv vitner om sin oppgave her på jord: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!» (Mt. 18,11; Luk. 19,10).

   Du som kjenner deg så altfor vel hjemme i dette begrepet, fortapt - det er nettopp en eksakt beskrivelse av din person og din stilling - du har prøvd ved egen kraft, men verken vilje eller øvrige krefter strakk til. - Du har søkt å overvinne deg selv ved å gå «helhjertet» inn for, bare for å finne at det ikke er noe helt hjerte der inne, men delt i så mange fraksjoner at du aldri hadde trodd det var mulig. Så har du etter hvert gitt opp den veien, synden viste jo sitt heslige hode i alt du foretok deg. Men nå så du en annen vei - Gud kan jo det jeg ikke kan! - Han kan jo gi meg en slik helstøpt vilje, kraft til å overvinne, styrke til å stå i fristelse - ja, i det hele tatt evne til å bli en skikkelig og god kristen! Det gjelder bare å bli fylt av Ånden - og det skal nok lykkes og skje om vi bare ter oss slik og slik osv., i samme loviske gate.
   Men det er den svake i seg selv som fylles av Ånden! Og jo svakere dess mer får Ånden inngang og rom - Han som herliggjør Jesus! Derfor roser Paulus seg av sin skrøpelighet! For at Kristi kraft kan bo i meg, sier han. (2 Kor. 12,9).
   Det er en hemmelig for veldig mange dette, ikke sant? Ja, det er en hemmelighet for alt kjød! Vi må overbevises om dette igjen og igjen.
   Sett nå at det skjedde her i kveld, at en eller annen i forsamlingen fikk se inn i evangeliets hemmelighet og gikk over fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud, så var jo det Åndens verk, ikke sant? Jeg er jo ikke i stand til å gjøre noe slikt. Det er Åndens verk. Det er Han som gjør det. Derfor er det ikke noe menneske som kan si: Jeg er ikke brukendes for Gud! Jef er for svak! Eller: Jeg er for gammel! Det er Han som skal gjøre det! Ikke du og jeg!
   Når Gud utvalgte seg noen til sitt bruk, så utvalgte Han seg altså det svake - det som ingenting er.
   Men sterke i oss selv, det er oftest det som er tanken som ligger bak.
   Ja, her er det mange som lever - det er hele kirkesamfunn og religiøse bevegelser som er grunnet på dette vi taler om her. Og svært mye av den åndelighet vi ser i dag under logoen kristendom, er nettopp dette satt ut i livet. Men det er bare det ved det at det slett ikke er kristendom dette - sørgelig nok for dem som prøver å sette sin lit til det, men en evig grunn til takksigelse for den som for evig er satt fri fra det! Og forhåpentligvis så er nettopp du som hører nå blant dem!
   Det står i Skriften om dem: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv!» (1 Joh. 5,10).
   De gamle lutheranere, iallfall blant lekfolket, de spurte hverandre om det: Har du vitnesbyrdet?
   Hva er det vitnesbyrd om? Jo, nettopp om dette livets Ord! Apostelen Jakob skriver om de frelste, at de «etter Hans vilje er født ved sannhets ord.» (Jak. 1,18). Det er det samme ord! Det er Ordet om Jesus - Ordet om korset! «Det er Ordet om korset du trenger, min venn, Ordet om korset igjen og igjen. Det Ord fra de lepper som taler din sak, Det er ordet du trenger i dag!» Du kjenner vel sangen.

   Da du fikk høre det, da berørte dette livets Ord også deg, og du berørte det. Bli i dette formaner Ordet deg! - Ikke hør på dette om å legge dette bak seg og komme videre osv. Hva er dette videre for noe? - Det er å komme ut på viddene, hvor du ikke har noe annet å forholde deg til enn hva du føler og opplever i øyeblikket. Du har forlatt det som bærer navnet: Det evige ord! Med andre ord: Det som ikke forandres!

   Nå skal du høre hva Guds ord selv sier om den saken: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: - det evige liv.» (1 Joh. 2,24-25). Og så føyer han til - og det er ikke noe å undre seg på at det kommer nettopp her: «Dette har jeg skrevet til dere om dem som forfører dere.» (v.26).
   Dette er jo nettopp hva vi leste også i vår tekst - apostelen vitner at livet ble dem åpenbart av Faderen, nettopp i denne person, Jesus, og så sier han - eller skal vi si poengterer han!: «- det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere» - og så kommer dette som vi særlig skal merke oss i denne sammenheng - «for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus.» (v.3).
   Det er altså ikke noe annet grunnlag gitt for dette samfunn enn å ta imot, og bli værende i, deres vitnesbyrd om Jesus! Og da er det ikke slik løselig, at - ja, det er jo selvfølgelig grunnlaget for det hele, men ...! osv.  Nei, det brukes sterke uttrykk om dette: La det bli i dere! - Ta vare på det! - Vern om det! Det er en skatt! - En dyrebar skatt! For, som nevnt, uten dette er det ikke noe grunnlag for samfunn med Gud, og altså ingen frelse mulig!

   Du som altså kjenner deg så altfor vel hjemme i dette begrepet, fortapt - det er deg Han søker! - Du bor på rette adresse, kan vi si.
   Det er absolutt ikke slik du føler det - du føler heller at Han må forkaste deg, slik som du er. Og det er jo klart, det er jo også nettopp hva du er! - Du er forkastet! - Det er der Guds hellige lov, Guds hellige vesen og vilje, har plassert deg. - Det er å være fortapt! Så det er ikke å undres på at du også føler deg forkastet av Gud, med rette! Det er jo sannheten det!
   Men det du må stanse opp for her er spørsmålet, eller heller svaret på spørsmålet: Hva har så denne Menneskesønnen kommet for å gjøre med dette fortapte? - Dette som kjenner så godt denne tonen: «Mon jeg når det skjønne land, Som snåvar gong på gong!» - For Han søker det jo, ifølge sitt eget ord. Jo, hør nå: For å frelse det!
   «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden» - nei, det ville vært helt unødvendig, den var allerede dømt - «men for at verden skulle bli frelst ved Ham!» (Joh. 1,17).
   Det var noe annet det!

   Han kommer altså ikke med sukk og klage og dom over all den elendighet du opplever i livet, din synd og svikt og nederlag - men Han er din lege, sier Ordet! - Og hva slags lege er det som tar fatt i en syk fordi han har tilbakefall! - Nei, han gir ham vel bare mer av den gode pleie som hjelper!

   Vel er det mange som ikke setter synderlig pris på å høre denne beskrivelsen av seg selv, men det skal vi heller ikke bry oss synderlig om - og høre hva Jesus sier i en bestemt situasjon, Han ber og priser sin Far i himmelen, og så hører vi blant annet dette: «- du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige!» (Mt. 11,25).
   De umyndige! Slik beskriver Han altså sine på jord!
   Hva er en umyndig? Jo, det er en som er fratatt styringen over, og dermed ansvaret for, eget liv. Det er andre som har fått ansvaret!
   Så kan det vel være tjenlig med tukt av forskjellig slag, dersom det er til hjelp for vedkommende, men stilles aldri til ansvar! - Kan ikke trekkes for noen domstol! Slik er vi for Herren! Han vet at vi aldri blir så åndelige, så lenge vi er på jord, at vi kan styre med dette på egenhånd. Han er vår formynder! - Han er den som har påtatt seg ansvaret for oss! Ja, «Han er vår sjels hyrde og tilsynsmann,» vitner Ordet. (1 Pet. 2,25).

   Mange tenker at dette er å ta ansvaret fra folk - en kan bare leve som en vil da? Nei, du skal komme til Jesus med livet ditt, det er det Skriften vitner - og så skal du la Han få styre med det, la Han få adgang til alle rom med sitt gjennomtrengende lys. Det blir så visst ikke et liv etter eget tykke! Du skal altså bare vite i alle ting og under alle forhold, om du fant så mørke rom og irrganger i ditt hjerte som du aldri hadde tenkt var mulig, at sin nåde, den tar Han aldri fra deg! Aldri! «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.» (Rom. 11,29).
   Og Hans største nådegave, den skriver Paulus om: «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»
(Rom. 6,23).
   Og Han angrer altså ikke!

   «- og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss.» (v.2).
   Dette livet, det evige, som var hos Faderen - det er nå kommet hit! - Det ble åpenbart for oss! - Derfor forkynner vi dere nå livet i den forkynnelse dere hører! Og hør da til slutt - hvorfor det skrives til deg: «
Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.»


   Kom som du er til din Frelser,
Legg deg til ro ved Hans bryst!
Hør hvor det stormer der ute.
Her er det fredfullt og tyst!

E.K.