Gud gav dette barnet i krybben et helt bestemt vitnesbyrd - sa noe helt bestemt om det.  Dette er det viktig å få tak i, høre og forstå: «Han er Kristus, Herren!» (Luk 2:11). Han er Gud!

   Mange tenker og tror som så, at Jesus kom til julenatt på samme vis som når vi slår våre øyne opp i denne verden. At Han altså ikke var til før Han ble født inn i verden av Maria, sin mor. Men hør hva profeten Mika vitner om Ham: «Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager.» (Mika 5:1b).
   Han hadde alltid vært til! Men det nye var dette som kalles inkarnasjonen - Gud ble menneske - Ordet ble kjød.

   Her i teksten kalles Han Ordet. Det som var i begynnelsen. (v.1). Det er et uttrykk for å være fra evighet av, uten begynnelse. - I begynnelsen var allerede Ordet. Slik som Mika ved Guds Ånds opplysning forkynte.

   Videre forkynnes det om Ham: «Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» (v.3).
   Ved Ham og av Ham og til Ham er alle ting skapt. Det er med andre ord Skaperen selv som ligger svøpt i denne krybben! Forstår du det? Kan du fatte det?

   Nå er det umulig å utlegge dette i en kort preken - ja, det er umulig om en hadde all verdens tid, for det vi leser om her er i grunn noe helt ufattelig.

   Mange kan lese igjennom disse vers eller høre juleevangeliet forkynt, og mene at dette har de da forstått. Men når viten skal bli til tro, så ser du at det er helt ufattelige ting det står skrevet om her. Ordet ble kjød! Kjød - det er rett og slett ment: Ble menneske. 
   Du er kjød. Og nå leser du altså her at Gud ble kjød. Han ble som deg, for ved det å frelse deg. «For alt kjød var blitt fordervet på jorden,» som det står om mennesket i tiden før syndfloden, «og deres hjertes tanker var onde den hele dag.»

   Så også nå! (1 Joh 5:19). Det er ingen god attest dette, men slik ser altså det hele ut i Guds øyne.

   Noe skjedde med Guds ypperste skapning. Mennesket falt bort ifra Ham som alene kan kalles god. (Mrk. 10.18). Og ingen kan gjøre opp for seg - ingen kan betale den gjeld det har medført. Skal et menneske svare for seg selv for Gud, da går det fortapt. Du som er uten Jesus, du er fortapt. Du er skilt fra Livet! Det er ikke bare visse feil og mangler ved oss, som kan rettes opp igjen, for eksempel ved Guds hjelp, Guds kraft e.l. Nei - det er selve livet du mangler! Og du kan ikke gi deg selv liv.
   Å bli en kristen er ikke å forandre livsstil. Det er ikke å gjøre noe annet, men det er å bli noe annet. Bli noe i Ham, i stedet for hva du er i deg selv. Det er å bli født av Gud. Det er å ha fått rett til å bli Guds barn. (v.12). 
   Legg merke til at det er en rett som gis en. Og det skjer ikke ved noe et menneske gjør, ikke ved at et menneske bestemmer seg for å bli, og kaller seg en kristen, men ved tro på Hans navn. (v.12b). Og det igjen skjer ifølge blant annet apostelen Jakob, ved et bestemt ord: Sannhetens ord! (Jak 1:18).
   Det er når Kristus i Ordet åpenbarer seg for en synder som den Han i virkeligheten er: Jesus = Guds frelse.
   Det er mye tale i vår tid om Guds kraft. Og da forestilt som en upersonlig kraft som inngis en. Men Ånden kom for å herliggjøre Jesus, for at vi skulle stå ikledd Ham. Den kraft vi kjenner - og er lovt - er evangeliet som frigjør og gir frimodighet innfor Gud. Guds kraft til frelse! (Rom. 1,16).
   Det er hva du leser om her i teksten. Gud fant bare en vei til frelse for oss, og det var at Han selv steg ned og ble kjød, i vårt sted, for å gjøre opp for oss i dette sitt rene og fullkomne kjød. Derfor var også navnet Han fikk hos profeten - Immanuel - «Gud med oss!»

   Derfor kom Han - som det blant annet heter to steder om dette: «For å (i tidens fylde) samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.» (Ef 1:10). Og: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra dere synder.» (Matt 1:21). 
   I begynnelsen hørte vi - var alt i Kristus. (v.1).

   Han er altså - som vi leste det her: «Lyset som skinner i mørket.» (v.5a).
   «Jeg er Veien,» som Han sier. Veien tilbake til Faderen. Tilbake til enheten mellom Faderen og Hans skapning, mellom himmelen og jorden. (jmf. Ef 1:10). Og dette lyset skinte i mørket. Han steg ned i mørket. Mitt og ditt mørke.
   Vi mennesker som tilba stokk og stein, satte vår lit til gode gjerninger eller hva som helst annet - som du ser ute blant verdens folkeslag - for å bli godtatt på den siste dag.
   Mørket tok ikke imot det (lyset), forkynner Skriften. (v.5b). 
   De fleste tok ikke imot Ham som er lyset, og som Gud selv har gitt vitnesbyrd, men ble i djevelens bedrag - det som inntok mennesket på fallets dag (les 1 Mos 3:5), og foretrakk det. For - som det står - der kunne man skjule sin synd, sine onde gjerninger. (Joh. 3,19-20). Og dermed gikk man inn i den evige død. Inn under Guds dom.

   Det er også denne vrangforestilling og vantro som er virksom der hvor det i dag kjempes for å vinne hel og full seier - som det kalles - ved en tenkt Guds kraft som skal støtte opp om vårt egenrettferdighetsstrev.
   Den troende derimot ser at seieren allerede er vunnet. «Jesus vant, og jeg har vunnet,» som det heter i påskesalmen.
   «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr 10:14).
   Les gjerne det verset gjentatte ganger. Det er her kampen står for den troende - å ikke miste dette - denne seier - av syne. Dette er det han roper til Gud om å bli bevart i.

   Veien kjente altså ingen av oss, før vi fikk den forkynt: «Så har Gud elsket verden» - deg og meg - «at Han osv.» Og stans nå for ordet - elsket. Det gjelder jo deg dette.

   Men det står noe bestemt om dette mørket Jesus (lyset) kom til: «Og mørket tok ikke imot det.» (v.5b). 
   De fleste som møtte det, avviste det, og gikk dermed inn i evigheten uten å vite hvor de gikk hen. Situasjonen er jo den samme i dag. Nå er Jesus - denne Gud i kjød - deg nær i sitt ord. Han vil inn og opplyse ditt mørke. (v.9). Hva sier så du? Har du ikke bruk for det?
   Jødene - sammen med de hedenske romerne - korsfestet Ham. Skal du og jeg gjøre den samme synd? Eller skal vi denne julen be Faderen som åpenbart elsker oss så høyt om, at Han vil gi oss lys over juleevangeliet. At vi må se innholdet i denne Guds julegave. Hva det betyr for oss, så langt vi kan se!

   Tenk å ha himmel og salighet i vente. Det er mitt personlige vitnesbyrd til dere, at jeg har fått se innholdet i denne gaven, og det har gjort alle ting nye for meg. Et helt nytt liv som ingen kan ta fra meg - det evige liv. Det kan ikke uttrykkes i ord. «Det kan ei forklares, det kan blott erfares, hvor salig det er hos Jesus.» For, det er av nåde! Alt! Som vi leser av vers 13 i teksten. Ikke kjøds eller manns vilje. Ikke kløkt og menneskelig evne. Nei! - Alene av Gud!

   «Å dype fred og stille ro, Gud selv vil i mitt hjerte bo.» Skulle jeg nekte Ham bolig? Hvem - eller hva - vil jeg heller huse?

   Det er julebudskapet: Det er fred og fryd og glede - og det er alvor!

E.K.