Tilbake            
                                               Juledag

 

 

 




Visdommen og bygningsmannen

Ordsp. 1, 1 - 2. 22 - 31

   1. Ordspråk av Salomo, Davids sønn, Israels konge. 2. Av dem kan en lære visdom og tukt og skjønne forstandige ord.
   22. Hvor lenge vil dere uforstandige elske uforstand, og spotterne ha lyst til spott og dårene hate kunnskap? 23. Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle frem for dere, jeg vil kunngjøre dere mine ord. 24. Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, 25. fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, 26. så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for, 27. når det dere gruer for, kommer som et uvær, og deres ulykke farer frem som en stormvind, når trengsel og nød kommer over dere. 28. Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg. 29. Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren, 30. fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, 31. derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde planer skal de mettes.

 

   Her møter vi alvoret i - å ikke bare spotte Gud - men i å ignorere Ham. Dette å ikke gi akt på kallet fra Ham.
   Det er kan hende dem som vil hevde at de aldri har fått noe kall, men med dette menes da - ha følt noe kall. Vi kan jo spørre: Er ikke teksten du nettopp hørte et kall til deg? Er ikke alt Guds ord du har hørt nettopp et kall til deg? Er ikke budskapet hver jul, og hver påske du har opplevd i livet nettopp et kall til deg? Kan du en dag stå for Gud og si: Jeg fikk ikke noe kall? Kan du si det nå i denne stund?
   Hør nå hvorfor disse menneskene er kommet i denne forferdelige situasjon: «Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren, fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning.» (v.29-30).
   Ikke fordi de hatet kunnskap generelt, men fordi de hatet kunnskapen om Gud! De ville ikke vite av Hans råd, og foraktet Hans tilrettevisning - ja, all Hans tilrettevisning, leser vi her. (v.30). Det er mennesket som har tatt «skjeen» fullstendig i sin egen hånd - opphøyd seg selv til den øverste, som ikke trenger noen Guds hjelp, i noen som helst sammenheng. Derfor - når ulykken rammer, og det de gruer for kommer over dem som et uvær, svarer Han ikke på deres rop. Da er de nettopp overlatt til seg selv - til å mestre situasjonen selv.

   Vi ser ofte, selv de mest ihuga ateister og gudsfornektere i kirken, når ulykken har rammet. Hører Gud da? Det er det ikke gitt noe menneske å svare på, når det gjelder det enkelte gitte tilfelle, men denne teksten burde rope langt inn i din sjel: «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter -!» (Hebr 3,7). Hørte du det? I dag! Du burde iallfall legge øret til det, for som det står - det er Den Hellige Ånd som sier deg det!
   Du ser, Gud vil gjerne høre. Det er jo derfor Han i det hele kaller på deg gjennom sitt ord. Han vil din frelse, fra den ulykke som kommer. For den kommer, i den enkeltes liv, og endelig i den kommende dom over denne verden - det Skriften betegner som Dommedag!

   Også i 2 Tess. 2,9-12, leser vi en lignende advarsel fra Herren: «Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»
   Når denne urettferdighetens forførelse fra Satan selv kommer, tror og omfavner de den. De tror løgnen, leser vi. Om denne onde åndsmakt/fyrste sier Jesus selv: «Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8,44).
   Er det ikke konkret nok for deg? «Det er ikke sannhet i ham,» og «han er en løgner og løgnens far.» Hva leste vi om disse menneskene, Paulus skriver om?: «De tror løgnen.» De tror djevelens løgn og bedrag, men hater altså kunnskapen om Gud og forakter Hans råd og tilrettevisning. Som vi også hørte - grunnen til at Herren lar dette komme over dem: «- fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten!»
   Det er alltid det samme - i sin uendelige kjærlighet og nåde, som vi fremfor alt annet får åpenbart på Golgata, hvor Guds Sønn og Guds Lam, Jesus Kristus, villig bærer vår dom og straff til en evig redning for oss, sender Gud oss sannheten til redning. Det er Hans kall til oss, om å vende seg til Ham for frelse. Men forkastes det, da har mennesket valgt løgnen fremfor sannheten, og blir overlatt til den.
   Denne villfarelse blir så dyp, at de er overbevist om at løgnen er sannheten! Derfor er det ingen frykt for Gud hos disse.

   Mennesket tror seg ikke utsatt for åndsmakter. Det tror at det selv er den øverste. Men slik er det altså ikke i følge Guds ord - mennesket er konstant utsatt for krefter som er større og mektigere enn det selv. Og det den forførende åndsmakt alltid kjennes på, er forførelsen bort fra det verk som skjedde - og måtte skje - ved Jesus Kristus, til vår frelse. Som Jesus sier til sine disipler på veien til Emmaus, etter sin oppstandelse fra de døde: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (Luk. 24,26).

Jo, Han måtte! Det måtte gjøres soning for oss, om vi ikke skulle gå evig fortapt! For vi har syndet imot Gud, og er syndere i bunn og grunn! «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16). Ikke skal fortapes! Hørte du det?
    Har du ikke hørt den røsten, som ofte kommer gjennom mennesker: Dere må ikke tale om synd! Gud er jo kjærlig - og vi er så verdifulle! Hvor tror du den røsten kommer fra? Det kan jo ikke være Guds røst - for du skal ikke ha lest mye i Skriften før du finner en helt annen fremstilling av mennesket, og menneskets situasjon.
   Jesus hadde da ikke behøvd å bære korset, lidelse og død til soning for en skapning, som var verdifull ved hva den var i seg selv. Nei, blant annet Rom. 5,10 og Kol. 1,21, åpenbarer tvert imot at vi var fiender av Gud, og fremdeles er det etter vårt gamle menneske. Derfor må ikke det få ta over hos oss igjen. Fine bilder av engler og andre himmelske ting og vesener kan ikke berge oss - all tale om Guds veier som går utenom korset, er eventyr. Det er nettopp forførelsen, og den appelerer ikke til den ånd du nå er av, av Gud, men til kjødet, ditt gamle naturlige menneske - og hør da!: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» (Rom. 8,13).
   Hvordan kom døden første gang inn i verden? Jo, det var jo nettopp ved at mennesket la øret til, og fulgte forførerens røst.

   Hvordan var vi så, da Herren kom til oss med sitt kall - og hvordan er vi så fremdeles etter vårt gamle menneske?! «For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» (Rom. 5,10). Fiender - men forlikt! Hold fast på det! På det! For hvordan skal du ellers bli bevart i frimodighet innfor Gud, når du ennå i dag finner dette fiendske og opprørske vesen i deg? Du ble ikke forlikt ved at du forbedret deg, eller at Gud forvandlet ditt kjød til å bli godt - noe som synes å være en svært så utbredt oppfatning blant kristne, mer og mindre bevisst - men ved Hans Sønns død!
   Og videre, fra Kol. 1,21: «Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger -.» Ikke så verdifulle, hva? Nei, det verdifulle er den Guds kjærlighet som brakte Ham ned til oss - tross dette!

   Dette er jo sannheten, slik den kommer frem i Guds ord. Spørsmålet til deg blir jo da: Tar du imot dette - eller hater du denne kunnskap, og forakter du denne tilrettevisning?
   Den teksten vi har lest sammen nå, står jo der av en grunn! Hovedgrunnen er denne: La det bli alvor, og vend om! For Gud vil ikke at du en dag skal befinne deg i denne situasjon - Han vil tvert imot din frelse, en evig salighet hjemme hos Ham. Derfor skal du la deg advare av slike ord! Du ser den retning vårt folk har tatt. Du ser den retning våre styresmakter - ikke bare selv har tatt - men også vil ha folket inn på an masse, ved hjelp av (u)lover som er et direkte angrep på Herren selv. Igjen: La da slike ord bli en alvorlig advarsel til deg, om å ikke følge i de spor - for du ser jo her hvor det ender. Og at det ikke er Gud som er årsaken til dette, men «de skal ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde planer skal de mettes.» (v.31).

   Du hørte ordet fra kolosserbrevet: «Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger -.» Det fortsetter slik - og det må du høre til sist: «- har Gud nå forlikt med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere frem hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir.» (Kol 1,21-23a).
   Det kan oppleves galt å tale om noen betingelse, når det er tale om evangeliet, men forstå det da evangelisk, så skal du bli glad over denne «betingelsen» - at du «ikke lar deg rokke fra det håp som evangeliet gir.» Bli i evangeliet! Bli i Jesus! Bli i Hans kjærlighet! Evangeliet er jo ikke en betingelse - det er en åpnet dør gjennom hvilken Herren kommer ut til deg, for å hente deg inn! Det er Han som har handlet hele veien - og så får du hvile i det Han har fullbrakt! Men dette alvor, og denne virkelighet står der fremdeles: viker du fra det, er det ingen annen redning å finne!


   Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg, Guds lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.

E.K.