|
Her møter vi alvoret i - å ikke bare spotte Gud - men i å
ignorere Ham. Dette å ikke gi akt på kallet fra Ham.
Det er kan hende dem som vil hevde at de aldri har fått noe kall,
men med dette menes da - ha følt noe kall. Vi kan jo spørre: Er
ikke teksten du nettopp hørte et kall til deg? Er ikke alt Guds ord du har
hørt nettopp et kall til deg? Er ikke budskapet hver jul, og hver påske du
har opplevd i livet nettopp et kall til deg? Kan du en dag stå for Gud og
si: Jeg fikk ikke noe kall? Kan du si det nå i denne stund?
Hør nå hvorfor disse menneskene er kommet i denne forferdelige
situasjon: «Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren, fordi de
ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning.»
(v.29-30).
Ikke fordi de hatet kunnskap generelt, men fordi de hatet
kunnskapen om Gud! De ville ikke vite av Hans råd, og foraktet Hans
tilrettevisning - ja, all Hans tilrettevisning, leser vi her.
(v.30). Det er mennesket som har tatt «skjeen» fullstendig i sin egen hånd
- opphøyd seg selv til den øverste, som ikke trenger noen Guds hjelp, i
noen som helst sammenheng. Derfor - når ulykken rammer, og det de gruer
for kommer over dem som et uvær, svarer Han ikke på deres rop. Da er de
nettopp overlatt til seg selv - til å mestre situasjonen selv.
Vi ser ofte, selv de mest ihuga ateister og gudsfornektere
i kirken, når ulykken har rammet. Hører Gud da? Det er det ikke gitt
noe menneske å svare på, når det gjelder det enkelte gitte tilfelle,
men denne teksten burde rope langt inn i din sjel: «I dag, om dere
hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter -!» (Hebr 3:7). Hørte
du det? I dag! Du burde iallfall legge øret til det, for som
det står - det er Den Hellige Ånd som sier deg det!
Du ser, Gud vil gjerne høre. Det er jo derfor Han i det hele kaller
på deg gjennom sitt ord. Han vil din frelse, fra den ulykke som kommer.
For den kommer, i den enkeltes liv, og endelig i den kommende dom over
denne verden - det Skriften betegner som Dommedag!
Også i 2 Tess
2:9-12, leser vi en lignende advarsel fra Herren: «Den lovløse kommer
etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det
skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt,
fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst.
Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for
at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde
sitt behag i urettferdigheten.»
Når denne urettferdighetens forførelse fra Satan selv
kommer, tror og omfavner de den. De tror løgnen, leser vi.
Om denne onde åndsmakt/fyrste sier Jesus selv: «Han var en drapsmann
fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet
i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner
og løgnens far.» (Joh 8:44).
Er det ikke konkret nok for deg? «Det er ikke sannhet i ham,» og
«han er en løgner og løgnens far.» Hva leste vi om disse menneskene,
Paulus skriver om?: «De tror løgnen.» De tror djevelens løgn og
bedrag, men hater altså kunnskapen om Gud og forakter Hans råd og
tilrettevisning. Som vi også hørte - grunnen til at Herren lar dette komme
over dem: «- fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten!»
Det er alltid det samme - i sin uendelige kjærlighet og nåde, som
vi fremfor alt annet får åpenbart på Golgata, hvor Guds Sønn og Guds Lam,
Jesus Kristus, villig bærer vår dom og straff til en evig redning for oss,
sender Gud oss sannheten til redning. Det er Hans kall til oss, om å vende
seg til Ham for frelse. Men forkastes det, da har mennesket valgt løgnen
fremfor sannheten, og blir overlatt til den.
Denne villfarelse blir så dyp, at de er overbevist om at løgnen er
sannheten! Derfor er det ingen frykt for Gud hos disse.
Mennesket tror seg ikke utsatt for åndsmakter. Det tror
at det selv er den øverste. Men slik er det altså ikke i følge Guds
ord - mennesket er konstant utsatt for krefter som er større og mektigere
enn det selv. Og det den forførende åndsmakt alltid kjennes på, er
forførelsen bort fra det verk som skjedde - og måtte skje -
ved Jesus Kristus, til vår frelse. Som Jesus sier til sine disipler
på veien til Emmaus, etter sin oppstandelse fra de døde: «Måtte
ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (Luk 24:26).
|
Jo, Han måtte! Det måtte
gjøres soning for oss, om vi ikke skulle gå evig fortapt! For vi har
syndet imot Gud, og er syndere i bunn og grunn! «For så har Gud elsket
verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror
på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16). Ikke skal
fortapes! Hørte du det?
Har du ikke hørt den røsten, som ofte kommer gjennom
mennesker: Dere må ikke tale om synd! Gud er jo kjærlig - og vi er så
verdifulle! Hvor tror du den røsten kommer fra? Det kan jo ikke være Guds
røst - for du skal ikke ha lest mye i Skriften før du finner en helt annen
fremstilling av mennesket, og menneskets situasjon.
Jesus hadde da ikke behøvd å bære korset, lidelse og
død til soning for en skapning, som var verdifull ved hva den var
i seg selv. Nei, blant annet Rom 5:10 og Kol 1:21, åpenbarer tvert
imot at vi var fiender av Gud, og fremdeles er det etter vårt gamle
menneske. Derfor må ikke det få ta over hos oss igjen. Fine bilder
av engler og andre himmelske ting og vesener kan ikke berge oss -
all tale om Guds veier som går utenom korset, er eventyr. Det er nettopp
forførelsen, og den appelerer ikke til den ånd du nå er av, av Gud,
men til kjødet, ditt gamle naturlige menneske - og hør da!: «For dersom
dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» (Rom 8:13).
Hvordan kom døden første gang inn i verden? Jo, det var jo nettopp
ved at mennesket la øret til, og fulgte forførerens røst.
Hvordan var vi så, da Herren kom til oss med sitt kall
- og hvordan er vi så fremdeles etter vårt gamle menneske?! «For ble
vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal
vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt.»
(Rom 5:10). Fiender - men forlikt! Hold fast på det! På det!
For hvordan skal du ellers bli bevart i frimodighet innfor Gud, når
du ennå i dag finner dette fiendske og opprørske vesen i deg? Du ble
ikke forlikt ved at du forbedret deg, eller at Gud forvandlet ditt
kjød til å bli godt - noe som synes å være en svært så utbredt oppfatning
blant kristne, mer og mindre bevisst - men ved Hans Sønns død!
Og videre, fra Kol 1:21: «Også dere, som før var fremmede
og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger -.»
Ikke så verdifulle, hva? Nei, det verdifulle er den Guds kjærlighet
som brakte Ham ned til oss - tross dette!
Dette er jo
sannheten, slik den kommer frem i Guds ord. Spørsmålet til deg blir jo da:
Tar du imot dette - eller hater du denne kunnskap, og forakter du denne
tilrettevisning?
Den teksten vi har lest sammen nå, står jo der av en grunn!
Hovedgrunnen er denne: La det bli alvor, og vend om! For Gud vil ikke at
du en dag skal befinne deg i denne situasjon - Han vil tvert imot din
frelse, en evig salighet hjemme hos Ham. Derfor skal du la deg advare av
slike ord! Du ser den retning vårt folk har tatt. Du ser den retning våre
styresmakter - ikke bare selv har tatt - men også vil ha folket inn på an
masse, ved hjelp av (u)lover som er et direkte angrep på Herren selv.
Igjen: La da slike ord bli en alvorlig advarsel til deg, om å ikke følge i
de spor - for du ser jo her hvor det ender. Og at det ikke er Gud som er
årsaken til dette, men «de skal ete frukten av sine gjerninger, og
av sine onde planer skal de mettes.» (v.31).
Du hørte ordet
fra kolosserbrevet: «Også dere, som før var fremmede og fiender av
sinnelag, i deres onde gjerninger -.» Det fortsetter slik - og det
må du høre til sist: «- har Gud nå forlikt med seg selv ved Hans kjøds
legeme ved døden, for å stille dere frem hellige og ulastelige og
ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet
og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir.»
(Kol 1:21-23a).
Det kan oppleves galt å tale om noen betingelse, når det er tale om
evangeliet, men forstå det da evangelisk, så skal du bli glad over denne
«betingelsen» - at du «ikke lar deg rokke fra det håp som evangeliet
gir.» Bli i evangeliet! Bli i Jesus! Bli i Hans kjærlighet! Evangeliet er
jo ikke en betingelse - det er en åpnet dør gjennom hvilken Herren kommer
ut til deg, for å hente deg inn! Det er Han som har handlet hele veien -
og så får du hvile i det Han har fullbrakt! Men dette alvor, og denne
virkelighet står der fremdeles:
viker du fra det, er det ingen annen redning å finne!
|
Juledag