Tilbake            
                                               Juledag

 

 

 




Utstrålingen av Guds herlighet

Hebr. 1, 1 - 6

   1. Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, 2. har Han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Han innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt verden. 3. Han er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen, og Han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. 4. Og Han er blitt så meget større enn englene, som Han har arvet et herligere navn framfor dem. 5. For til hvem av englene har Han noen gang sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag! 6. Og når Han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier Han: Og alle Guds engler skal tilbe Ham!
 

   Du ser hvordan det er én ting som er i sentrum i Guds hjerte, én ting alt dreier seg om, én ting som fyller hele hjertet og bryter ut i vitnesbyrd - det er Sønnen! Når Gud i fordums tid talte gjennom profetene mange ganger og på mange måter, så var det om Sønnen Han vitnet. Og nå i de siste tider taler Han altså like ut, idet Han sendte sin Sønn i egen person.
   På dette kjenner du igjen den eneste sanne Gud, og der hvor dette ikke er, der er heller ikke den sanne Gud, men Antikrist. Det er jo de som til og med hevder, at Allah og Bibelens Gud er den samme! Har du noensinne hørt Allah, Koranen eller hans tilhengere opphøye Jesus fra Nasaret på denne måten? Nei, det er som nevnt dette den sanne og eneste Gud kjennes på, at Han vitner om og opphøyer Sønnen - ja, er selv åpenbart i og ved Ham. Den eneste sanne Gud, det er Ham som har talt til oss gjennom Sønnen! - Som det står her: «Han (Jesus) er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen.» (v.3a).
   Det gjelder i våre sammenhenger også dette - der hvor noe som helst annet kommer i sentrum, det være seg Åndens gaver, rett lære eller hva annet godt og tjenlig det nå måtte være, der er vi ikke lenger på bølgelengde med Guds hjerte. Det kan fremdeles være viktige ting vi holder på med i og for seg, men når Guds hjertesak ikke lenger er vår hjertesak, da forstår vi at det går mot undergang, uansett hvor viktig saken ellers måtte være. Ta for deg brevene til menighetene i Åpenbaringsboken og bli overbevist - ja, hellig overbevist - om det jeg nå sa til deg.

   Det er av en uendelig betydning for meg og deg, at vi i det minste begynner å fatte dette Guds vitnesbyrd - dette Guds inderlige og brennende vitnesbyrd om Sønnen. For idet du begynner å fatte hvilken grunnvoll dette er for Faderen, til frelse for deg, da begynner du også å fatte, hvilken grunn du har til frimodighet, du som ikke vet deg noe annet til frelse enn nettopp Guds Sønn. Da vokser det frem, det som kalles frelsesvisshet. Skal du noen gang få frelsesvisshet, må du jo ikke se på deg selv og din evne til å tro og opphøye og glede deg i dette evangelium om Sønnen, for det kan jo sannelig variere - men du må høre Faderens vitnesbyrd om Ham! - Du må høre hvordan Faderen priser og opphøyer Ham - og når det da demrer for deg, at denne som Faderen opphøyer så grenseløst, det er Han som Han har gitt deg til frelse - ja, se da - da begynner du å se utover de «sollyse sletter.»

   Han har talt til oss gjennom Sønnen, leste vi (v.2a), og hva sier Han så?: «Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye!» (v.3b).
   Hørte du hva Faderen talte nå? Hva sa Han gjennom Sønnen? Sa Han ikke at Han har fullført renselsen for dine synder? Sa Han ikke det? Du skal i så fall få lov til å komme til meg etterpå og vise meg en annen forståelse av det vi nettopp leste. Men kan du ikke det - ja, så er altså renselsen for dine synder skjedd!
   Det er da en fryktelig ting å vandre i et ufullendt verk her på jord, streve og engstes og arbeide, når en faktisk har et fullendt verk i himmelen i Jesus Kristus.
   Du skal ta for deg og lese disse vers i Hebreerbrevet - det er nemlig ikke noe mindre enn Faderens vitneiver du møter, en vitneiver som drev Ham dit hen, at Han selv steg ned hit og ble et menneske som oss, mennesket Jesus fra Nasaret - dog uten synd. Hør! - Han har gitt deg en stedfortreder som er uten synd!
   Ja men jeg, sier du, jeg er så full av synd! - Det henger så mye ved meg og et glimt inn i mitt eget hjerte er nok til å ta motet helt fra meg! Ja, er det ikke typisk for oss dette! Vi taler så høyt om vår egen synd og skrøpelighet, at vi overdøver Herrens ord: «Jeg har gitt deg en stedfortreder uten synd!» Hva er det du er så redd for ved dette? - Det er jo ingen ringere enn Faderen som har gitt deg denne frelse, og åpnet deg denne frelsesvei. Jeg har ikke noen frelse å tilby deg. Det er ingen hjelp i om du ble tusen ganger mer ivrig og virksom som kristen, det er ingen hjelp i hva sammenheng du står i, om den er aldri så rett, eller om du fikk tro og kraft til å flytte fjell, om du ikke hører og eter og lever av dette budskapet om den syndfrie stedfortreder. Det er jo i Ham - og takk Gud! i Ham alene - frelse er gitt deg!
   Nå taler Han til deg om Sønnen som en taler til et lite barn, så får en bare håpe da, at du ikke er blitt for stor til også å høre som et lite barn: «Se her, Sønnen, Stedfortrederen din - Han har jeg gitt deg for at Han nå skal gjelde i ditt sted! Derfor skal du nå ta din tilflukt til Ham!»
   «Vær ikke lik hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med. De vil ikke komme nær til deg» (Slm. 32,9), sier Ordet. Vær ikke slik, sier Han til deg nå.

   At Jesus satte seg ved Majestetens høyre hånd, som vi leser det her - det betyr ikke annet enn at den gjerning Han forut hadde utført, den var også godkjent av Majesteten. Og hva var nå det for gjerning igjen da? Jo, renselsen for dine synder. Den er blitt godkjent! - Jesus har fått sette seg! - Han har inntatt tronen, Han som har arbeidet for deg! Kan du løfte blikket et lite øyeblikk på dette? Han som har ordnet din sak er ingen ringere enn Han som sitter på himmelens trone, altså den høyeste av alle. Hvem skal da kunne stige over Ham og si, at denne Hans gjerning ikke er nok? Si meg det!
   Du kan gå herfra med jubel i hjertet, om du bare vil høre Guds ord til deg! Du kan gå herfra med hjertet fylt av det samme som fyller Guds hjerte, nemlig: Sønnen! - Og om du ikke nettopp føler det slik, kan du iallfall gå herfra med blikket på den samme, som Faderen har blikket på, nemlig: Sønnen! Her kommer nemlig ikke an på hvordan du føler det, kald, tom og øde, eller varm og brennende - det som Faderen har gitt deg i Jesus det står fast om så himmel og jord forgår. Det var det jeg så gjerne ville peke på for deg nå!
   Det har vært en her på jord og arbeidet ferdig en frelse for deg, og om Ham sier Faderen i teksten vår her: «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!» (v.5).
   Kom med din synd, om så for tusende gang, så svart og vemmelig den enn er - det er ikke frelsen, at du får lagt av deg den, men at du har fått en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den Rettferdige, Han er en soning! - For din synd.
   Det skal bli din sanne hjelp i kampen, å få se på Ham midt i din nød, og vite, at så lenge du min frelser åpenbares for himmelens trone, så lenge er også min sak god, tross min store skade. Gud være lovet!

   Gud være lovet, min sjel er frelst
I kraft av blodet, av blodet!
Nå kan du byde meg hva som helst,
Jeg velger blodet.
Min sorte drakt er blitt snehvit skrud,
Og jeg står hellig og ren for Gud
I kraft av blodet, av blodet.

E.K.