Helligtrekongersaften

   Igjen åpenbares Guds forunderlige nåde for oss i Hans ord - i Hans gjerning! Du skal merke deg nøye det som kommer frem i slike tekster – ja, ikke bare nøye, men svært nøye! Du skal be Herren om å åpne dine øyne for det budskap som forkynnes gjennom slike hendelser, for det er nettopp her vi tar så feil så ofte og så snart, fordi vi har skaden fra fallets dag i oss – den som Peter i sitt brev - 1 Pet 1:18b - beskriver som «den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,»
   Når vi tenker på dårlig ferd, så tenker vi gjerne på mennesker som lever i all slags utskeielser og laster, i motsetning til de som lever et ordentlig og rettskaffent liv, som da beskrives som en god ferd – og det er jo rett hva det som kalles den borgerlige eller menneskelige rettferdighet angår, men den dårlige ferd arvet fra fedrene, er noe langt dypere og langt mer alvorlig enn som så. Det er å være inntatt av og gjennomsyret av usannhet! Det vil altså si at man er fremmed for sannheten, og det er den fremste grunn til at Gud ikke får et menneske i tale. Jesus sier noe om dette i Joh 8:45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.» Det var grunnen til at de ikke trodde – fordi Han talte sannheten til dem! I Rom 3:4, skriver Paulus: «La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner.»    En løgner! Er du med på det? Derfor går vi feil i vårt forhold til Gud, om Han ikke får overbevist oss om sannheten ved sitt Ord og Den Hellige Ånd, som er nettopp sannhetens Ånd.

   Hør den gjengse tanke nå, midt i den kristne forsamling! Da jeg ble frelst var jeg 100% synder, 100% sort, men nå da jeg er blitt en kristen er ikke det lenger tilfelle. Altså er forståelsen den at jeg er mindre av en synder nå, enn da jeg ble frelst! Ja vel! – er det sant?
   I sitt brev, skriver apostelen Johannes – først i 1 Joh 1:8: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.»
   For det første skriver han her - har synd! Og hvis vi ikke ser og bekjenner det, da viser det at sannheten ikke er i oss! Hvem er sannheten i uten i dem som er født av Gud ved sannhets ord – ved Ånden? Det er jo disse, sier han, som vitner at de har synd!
   Ser du dette? Det er uhyre viktig! Vi har synd vi frelste troende Jesu venner og brødre, derfor er vi nettopp blant disse som bekjenner synd, og Han som er trofast og rettferdig, Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1 Joh 1:9).
   Hva sier lovtrellen da? Jo – men vi kan da ikke bare fortsette å synde! Som om det er det som gjør forskjellen her! Nei, du er en synder! Det er ikke det at du gjør synd, som gjør deg til en synder, men du gjør synd fordi du er en synder!
   Det er fint om du får leve med Gud slik at du ikke begår synd i handling – men om du kunne leve resten av livet nå uten å begå en eneste synd, så ville du likevel være en synder som kun kunne leve med Gud, og kun kunne gå inn i Hans evige rike på blodets regning – aldeles likt den som ble trukket opp av rennesteinen ved evangeliets opplysning i dag!
   Det er for blodets skyld – Jesu Kristi Guds Sønns blod – at du og jeg kan leve med Gud! Og da er vi inne ved hva denne teksten blant annet, viser oss – nemlig hva slags folk Herren først av alt henvender seg til. Han ble selv til og med født inn i denne verden for å bosettes i Nasaret i hedningenes Galilea, om hvilken Natanael, denne sanne israelitt som Jesus kaller ham, sier: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1:46).

   Har du merket deg at Jesus bærer det navnet – blant andre – Jesus fra Nasaret? Det ligger et budskap i det! Han kom derfra! Han vokste opp blant, og var selv en av dem som enhver from jøde foraktet!
   I Apg 3:5 - hvor vi leser om Peters helbredelse av den lamme ved templet, sier han: «I Jesu Kristi nasareerens navn - stå opp og gå!» Den fromme jøden foraktet dem. men ikke Jesus!
   Hyrdene var virkelig små i Israel på den tiden. De var holdt for å være mindreverdige mennesker, upålitelige, ja, kjeltringpakk var vel den alminnelige betegnelse på dem. Iallfall hadde de visstnok ikke noen høy status i samfunnet.
   Disse var det altså englene først åpenbarte seg for, med det salige budskap: «Dere er en frelser født!» Og så videre: «Han» - altså Han som er født dere til frelse - «er Messias, Herren - i Davids stad.»
   De må vel ha blitt forundret! Her kom ikke englene med noe budskap om at først må dere omvende dere, og gjøre slik og slik, så skal Han som er født i Davids stad også være deres frelser. Dette er ren lovisk-fariseisk lære. En lære som er svært så utbredt blant oss også i dag!
   Nei, frelseren er født dere, så forkomne, foraktede og syndige dere nå er, der dere ligger på marken! Bare gå nå til Betlehem og se: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (v.12).
   Og altså - det barn dere der finner, Han er deres frelser!
   Har du som leser dette sett det? Han som ligger der i krybben er din frelser! Det spørres ikke om du synes om det eller ikke. Heller ikke om hvem, hva og hvordan du er - eller har vært. Det forkynnes deg bare like ut, at dette er Herren, din Gud, blitt for deg!
   Forkaster du det, så er det din sak - men vil du gjøre som disse hyrdene på marken, gå og se etter om det stemmer det som de hadde hørt forkynt, så skal du finne at din frelser er sann. Hør bare vitnesbyrdet om hyrdene: «Hyrdene vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.» (v.20).
   Du må høre Ordet, forstår du! - det er det som er høyesterett her!
   Han kom til disse små, og Han ble født i den lille og uanselige byen Betlehem. Født av den fattige Maria, tømmermannen Josefs trolovede. Hele veien ser du det samme mønster - de små!

   «Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av hyrdene» (v.18).
   Ja, ikke underlig at de undret seg over dette, at så store ting kunne sies om dette utfattige barn som lå der i en krybbe. - Tenk, engleskarer som opplyser himmelen for å vitne om Ham! - At Han er frelser og Messias, Herren! Ikke rart at de undret seg. «Men Maria tok vare på alle disse ord - hør det igjen: - ord! - og grunnet på dem i sitt hjerte.» (v.19).
   Underlig også for henne dette - at blant de første vitnesbyrd hun fikk høre om Jesus kom fra den slags folk.
   Allerede da må det ha begynt å demre for henne hva slags konge og Herre det her var tale om. Siden økte dette lyset bare på, da tollere og syndere holdt seg nær til Ham, mens Han alle vegne støtte an mot de fromme og religiøse i landet.

Måtte dette få opplyse ditt hjerte også denne julenatt, og alle dager du ennå måtte få her på jord!