Profeten Malakias, den siste profeten i Det Gamle Testamente. Ja, den siste profet i den gamle pakt er jo døperen Johannes, men Malakias' bok er det siste skriftet i Det Gamle Testamente.

   Profetene levde virkelig i en helt annen tid enn vår, i den forstand at deres oppgave var å peke fremover, mot noe som skulle komme - noe som skulle skje - mens vi, her vi befinner oss i dag, har som hovedoppgave å peke tilbake, til noe som har skjedd.
   Du ser, det skjedde en bestemt gjerning der - en Guds gjerning - mellom profetens tid og vår. Det er sentrum!

   Jesus forteller oss lignelsene om kongesønnens bryllup (Matt 22), og det store gjestebudet (Luk 14) - i begge tilfeller sender Han ut tjenere for å innby folk, og i begge tilfeller får de et budskap å gå med til folket: «For alt er ferdig!» Med andre ord, nå er alt det skjedd som måtte skje, for at den hellige brudgommen kunne ekte sin falne brud. Profetenes forutsigelser var nå oppfylt! Som Jesus sier fra korset: «Det er fullbrakt!» Altså, det som måtte fullføres er nå fullført.
   Det kunne ikke profetene forkynne. De kunne forkynne - og forkynte - at Gud er i ferd med å sette i stand det som er Hans hjertes ønske og begjær - men det er ikke ferdig ennå.
   Vi har altså fått noe større å forkynne!
   Det som ofte kan være forvirrende for oss i profetenes budskap, det er at de ofte forkynner begge Jesu komme på samme tid, som om de skulle være ett og det samme. Slik at når vi leser det nå i år 2002, leser vi om det som har skjedd, og det som skal skje på samme tid, nærmest om en annen. Så også her hos profeten Malakias.

   Vi begynte med å lese: «De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom.» (v.17). Hvem er så de? Vi leser i verset før vår tekst: «Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For Hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter Hans navn.» (v.16). Det var de som fryktet Herren, som også skulle være Hans eiendom!

   Da Israel fikk overrakt loven ved Moses - hva sier de da?: «Da svarte hele folket, alle sammen: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.» (2 Mos 19:8). Her har du vel dem som frykter Herren? Dette var da vel gudfryktige folk? Tenk om dette plutselig gjaldt det norske folk i dag! - At dette kunne sies om dem: Hele folket, alle sammen sa: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre!» Da skulle vi vel bli glade!
   Men er det virkelig disse vi hører om, når det tales om dem som frykter Herren? Nei! Det var sikkert vel ment, men det som stråler frem av dette, er ikke gudfryktighet og sannhets erkjennelse, men overmot. Hør det bare en gang til - og hør hvem som i virkeligheten blir opphøyd i denne «trosbekjennelsen:» «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre!» Du ser, det er ikke Israels Gud som opphøyes her - slik det kan synes som ved første inntrykk - men avguden «Vi.»
   Det viste seg jo ganske snart også da - og ut igjennom hele Israels historie - inntil de korsfestet Ham, som ikke anerkjente «Vi.»
   Er det noe alter for avguden «Vi» i ditt hjerte, i din forsamling, mon tro? Kanskje det er vi frikirkefolk, eller vi bedehusfolk? - I større byer er det gjerne også vi pinsevenner, vi metodister osv., og iallfall vi kristne!
   Det er smertefullt når alterene blir styrtet omkull, for vi tror jo gjerne, at det er den eneste sanne Gud vi tilber på dem. Og nå er det ikke meningen å si, at det er likegyldig hvilken lære du bekjenner deg til - for det er det ikke. Tro bare ikke, at det er din bekjennelse til den bestemte læren, som frelser deg, men i tilfelle lærens innhold.
   I dag kan en ofte få trang til å rope ut: Tilbake til læren! Men læren er vel noe tørre saker? Det blir likesom så «skoleaktig.» Det er jo læren vi er samlet om nå. I det øyeblikk du sier at noe er rett, sier du også ved det, at noe er galt - og idet du sier at noe er galt, sier du også ved det, at noe er rett, og dermed har du allerede en lære.
   Men det fantes også andre jøder, som hadde et ganske annet sinn enn disse, som sto fremfor Moses denne dagen - etter som loven også fikk gjøre sin sanne gjerning i folket, nemlig sønderknuste jøder - «de stille i landet,» som ventet på Israels håp. På Jesu tid var de representert ved blant annet Anna Fanuelsdatter og gamle Simeon - som vi kaller ham - i templet i Jerusalem. (Luk. 2). Mennesker som hadde gått fallitt på sitt eget, under lovens krav - mennesker som aldri ville si: «Vi vil gjøre det,» men: «vi er fortapt! - og venter derfor på Israels håp.» Alteret for «Vi» - alteret for «Jeg» - var revet ned!
   Dette er de som Malakias taler om: De som frykter Herren og høyakter Hans navn! (v.16). De skal være mine, sier Herren, og hør: «jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham.» (v.17b). Og jeg har altså ikke gjort noe annet, enn å erkjenne hvor galt fatt det er med meg! Det er da ikke mye å få lønn for! Og ikke engang det gjorde jeg frivillig, men fordi jeg i møte med sannheten måtte.

   «Og jeg vil være mild mot dem.» (v.17b).
   «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener Ham.» (v.18).

   Jeg skal ikke gi meg ut på å si noe «dypt» om dette - det er et underlig ord. Du skal kunne se forskjell! Kanskje har det noe med denne Herrens mildhet, som vi leste om her, å gjøre. De ligner litt på Ham. For den som har mottatt stor nåde, han er ikke så snar til å sette seg til doms over andre. Den som er mye tilgitt, elsker mye, sier Jesus. Og det er jo en underlig vei. Det er altså ikke slik, at Han uten videre gjør oss mer og mer kjærlige og gode, ved likesom å pøse på noe, eller fylle oss med kjærlighet eller lignende, men ved at du blir en større og større synder, i din erkjennelse.
   Kan du forklare det Jesu ord på noen annen måte, så skulle jeg gjerne høre om det.
   «Se, hvor de elsker hverandre,» sa de om de første kristne. Det var synlig!
   Det som er sørgelig i vår tid, er at nettopp dette misbrukes til at vi skal omfavne nærmest alle slags læresetninger f.eks. og ikke bry oss så mye med det. Å si at noe er rett etter Guds ord - og dermed også at noe er galt - blir ansett som ukjærlighet.
   Men det menneske, som er opplyst ved, og lært av, Den Hellige Ånd, han setter seg ikke til doms over noe menneske. Der er denne mildheten til stede. Det kunne jo like gjerne vært meg, som hadde fart vill!
   Hør hva som sies om ypperstepresten: «Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet, og derfor må frembære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv.» (Hebr 5:2-3). Det er jo bare nåde! Jeg har jo selv ikke noe annet å vise til, enn Guds nåde.

   Og så skriver Paulus noe om dette, som vi nok alle kan trenge til å legge oss på hjertet - ikke bare én gang, men igjen og igjen: «For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn.» (Tit 3:3-5).
   Dette gjør noe med det menneskets sinn, som får tro og leve i det. Helliggjørelse har med ditt sinn å gjøre. Om du vil høre hva et virkelig helliggjort sinn vitner, så hør hva Per Nordsletten sier i sangen: «Så lenge jeg er her på jorden, Jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var, er verre vorden, Ser mer og mer av hjertets dynd. Dog får jeg være Kristi brud, Å du forunderlige Gud!»
   Du får være så enig eller uenig i dette, du bare vil, men svar meg: Var det Per Nordsletten som her ble opphøyd, eller var det Gud?

   «For se, dagen kommer!» (v.1a). Salig er den, som har fått gjort opp sin sak med Herren, før den dagen bryter inn. «Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.» (v.1b).
   Men så fortsetter talen slik: «Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.» (v.2a). Rettferdighetens sol! - Og skinnet av denne sol blir oss altså til legedom.
   Lukas skriver om «vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss. ...for å styre våre føtter innpå fredens vei.» (Luk 1:78-79).
   Det er grunnen til at denne sol skinner over oss - det er derfor vi samles til møte - for at vi i dette lyset skal se fredens vei, og føres inn på den. Dette forunderlige lyset, som verden ikke kjenner, viser oss veien, og er selv veien. Og hør hvordan det samles i én sum: «... for å lære Hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt.» (Luk 1:77).

   «De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom, den dag jeg gjør mitt verk.» (v.17a). Golgataverket.

   I andre halvdel av vers 2 står det: «Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset.» (v.2b). Det er all grunn til det!
   Tenk deg kalven, som til nå har levd sitt liv i det mørke trange fjøset, og trodde dette var livet! - Slik skal det vel være? - Det er vel ikke noe mer å oppnå? Og så slippes den plutselig ut i solen en dag, ut på en grønn og saftig eng hvor ingenting stenger.
   Har du opplevd frigjørelse i evangeliet? Kom til Ham, som også i dag kommer til deg i sitt evangelium, sitt nådeord!

   Vår store Gud gjør store under,
Det største har Han gjort mot meg
Den dag Han kastet mine synder
I nådehavet bakom seg.
Og meg utvalgte til sin brud,
Å du forunderlige Gud!

E.K.