Tilbake            
                                               Helligtrekongersaften

 

 

 

 

 

Et troverdig ord!

1 Tim 1:12 - 20

   Vi tar med noe ekstra vers her - v.12-14:

   12. Jeg takker Ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at Han aktet meg tro, idet Han satte meg til tjenesten, 13. enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. 14. Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
   15. Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. 16. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv. 17. Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, Ham være ære og pris i all evighet! Amen
18 Dette er det oppdrag jeg overgir til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetord som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid, 19 i tro og med god samvittighet. Denne har noen kastet fra seg og har lidt skibbrudd på troen. 20 Blant dem er Hymeneus og Aleksander. Dem har jeg overgitt til Satan, for at de skal bli tuktet så de lar være å spotte.

   Paulus takker her: «Jeg takker Ham!» Og er det noe en kristen er vel kjent med - sammen med sukket - så er det takken. Jeg takker Ham!
   Du kjenner vel godt til dette? - Ellers må det jo være et underlig evangelium du har fått del i, og et underlig gudssamfunn du er kommet inn i, om du ikke kjenner godt til takken.
   Det er ingen som behøver å oppfordre meg til å takke Gud. Takken er jo en frukt av den usigelige nåde og gave jeg har fått. Så altså, til mer innsikt et menneske får i denne usigelige gave, til mer takker det Gud - og noe bedre enn det kan et menneske ikke bringe Gud, enn takk og lov og pris i sannhet. Og jeg sier i sannhet - for det er ikke tale om dette som springer frem av en opparbeidet følelsesrus og stemning, men av at Gud ved sin Ånd og ved sitt ord har fått levendegjort evangeliet i ditt hjerte.
   Det er så mange som springer nærmest heseblesende fra den ene oppgaven til den andre, og tror at de tjener Gud ved det. Og det er vel ikke så underlig, for det er nå helst Martas røst som lyder fra prekestolene rundt omkring i kirker og forsamlingshus: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg!» (Luk 10:40). Hun ville ha Jesus med seg på dette - å få fart på Maria, som «bare» satt ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord - og tenkte vel at Jesus anså dette hennes krav som svært så rimelig, hun tjente jo Ham må vite! - Men hva sier Jesus?: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.»
   Mye kan være vel og bra, men bare ett er nødvendig! Og nødvendig - det vil jo si, at det kan du ikke være foruten. Alt det andre kan du mangle, for det er ikke nødvendig, men dette ene du ha! Og hva var så det? Hun satt ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord.

   Hør det veldig alvorlige budskap, om hvorfor israelittene ble stående utenfor og ikke slapp inn i det lovede land - det nevnes ikke noen synder eller lignende, men «ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» (Hebr 4:26). Ett er nødvendig!

   Det er mange som kan holde Guds ord - Bibelen - høyt i ære, på samme vis som med et diktverk for eksempel - kan også anerkjenne det som Guds ord, men det har aldri fått nå frem til dem - til deres hjerte og samvittighet. Det har aldri fått gjort noe med dem. Ordet har likesom aldri fått adresse! Når Han sier: Jeg er kommet for å frelse syndere! - rekker du da opp hånden og roper: Det er jo meg!
   «Jeg takker Ham,» sier Paulus her - og føyer så til: «...som gjorde meg sterk!» Skal vi stanse noe for det? Hva mener Paulus? Denne mannen som var så sterk og karakterfast i seg selv - i sin uomvendte tilstand - at han kan vitne om seg selv, at han «i rettferdighet var ulastelig etter loven» (Fil 3:6), han taler nå om at Han, Jesus Kristus, har gjort ham sterk. Ja, det skulle vel ikke være så mye å legge til der da - når han jo var så sterk fra før av!
   La oss høre hva han selv sier om det: «...meg selv vil jeg ikke rose meg av – uten av min skrøpelighet. - Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» (2 Kor 12:5 og 9-10).
   Her er det så visst ikke Paulus som er blitt sterk i seg selv - nei, det ville tvert imot ha stengt den nødvendige styrke og kraft ute - Kristi kraft, den som altså ifølge apostelen tar bolig i og utfolder seg i det svake. Hør altså, hva som forkynnes deg: Du skal få lov til å være så svak som du nå engang er, og så skal du få regne med Kristi kraft.

   Det er så mange som stiller seg frem og mener at de har visdom fra Gud, men har du ennå hørt noen takke Gud for sin skrøpelighet? - Enn si: Rose seg av den! Det gjør altså den som har visdom fra Gud!

   «Han aktet meg tro og satte meg til tjenesten enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro.» (v.12-13).
   Det siste her først: Jeg handlet uvitende i vantro. Vi skal vokte oss for å begå synd med vitende og vilje, og leve i det som vi ved opplysning vet er i strid med Guds ord og vilje. Tenk bare på dette med uforsonlighet for eksempel - som nok dessverre er en utbredt synd i den kristne forsamling. Det er det samme sinnelag som brakte Paulus så langt, at han forfulgte og tok liv og samtykte i mord. Dette bærer altså mordet i seg! Men han handlet altså uvitende i vantro. Kan du si det?
   Og så det første: «Han aktet meg tro og satte meg til tjenesten enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann.» (v.12-13a). Dette - denne Paulus' synd - forhindret altså ikke Herren, verken fra å ta ham til seg, og overøse ham med nåde eller å sette ham til en stor tjeneste. Tvert imot, sier Paulus her - nettopp ved dette ville Herren understreke for oss, at Han virkelig tar imot virkelige syndere. «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta,» sier han her, og det understrekes av at Han har tatt imot meg, den største av syndere: «Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv.» (v.16). Det vil med enkle ord si, at når du ser at Han tok imot en slik en som Paulus var, så skal det tjene til at også du får frimodighet til å komme til Ham og tro Hans ord - det troverdige ord. Og tenk at det sies om dette ord, at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere» - altså i denne ene hensikt, å understreke at det er «fullt verd å motta!»

   Du som sitter der nå, er det noe som er klart for deg - ja, så er det dette at du er en synder. Kanskje det er det harde og uforsonlige sinn som overbeviser deg om det - kanskje det er andre ting som er mer fremtredende for din del - ja, men så er det jo nettopp deg Han banker på hos, gjennom dette ordet! Og så sier Han (Jesus): Det er fullt verd å motta dette! - Det er et troverdig ord! - Det er mitt troverdige ord! - Det er jeg som taler til deg nå - jeg som bærer navnet: Sannheten! (Joh 14:6). - Jeg er kommet til verden for å frelse syndere!
   Og så kjenner Han din svakhet, derfor har Han også i tillegg til sitt troverdige ord, gitt deg et forbilde i Paulus, for likesom å forsikre deg om, at du trygt kan komme.
   Han som står bak dette ufattelige kjærlighetens verk, Han taler Paulus om her: «Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, Ham være ære og pris i all evighet! Amen.» (v.17). Skulle det ikke være verd å lære Ham bedre å kjenne? Han som ikke sparte på noe - ikke engang sin eneste Sønn, for at du måtte bli frelst! Du!
   «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar misgjerning bort og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av Hans arv?» (Mika 7:18a).
Nei, hvem? Det pekte jo Paulus på i teksten vår her: «- den eneste Gud!» (v.17). Det er altså én eneste Gud, og denne ene Gud, Han er den som tar misgjerning bort og går overtredelse forbi - og som altså sendte sin Sønn til jord for å muliggjøre dette. Og det som da lå på Hans hjerte, det var - deg! Et troverdig ord!


   Han har aldri kunnet skuffe,
Jeg kan stole på Hans ord.
Han kan frelse, helliggjøre,
Herliggjøre hver som tror.
Da Han vant mitt arme hjerte,
Grep jeg livets lykkekrans.
Han har aldri kunnet skuffe,
Han er min, og jeg er Hans.

E.K.