|
Paulus
takker her: «Jeg takker Ham!» Og er det noe en kristen er vel
kjent med - sammen med sukket - så er det takken. Jeg takker
Ham!
Du kjenner vel godt til dette? - Ellers må det jo være
et underlig evangelium du har fått del i, og et underlig gudssamfunn
du er kommet inn i, om du ikke kjenner godt til takken.
Det er ingen som behøver å oppfordre meg til å takke
Gud. Takken er jo en frukt av den usigelige nåde og gave jeg
har fått. Så altså, til mer innsikt et menneske får i denne usigelige
gave, til mer takker det Gud - og noe bedre enn det kan et menneske
ikke bringe Gud, enn takk og lov og pris i sannhet. Og jeg
sier i sannhet - for det er ikke tale om dette som springer frem av
en opparbeidet følelsesrus og stemning, men av at Gud ved sin Ånd
og ved sitt ord har fått levendegjort evangeliet i ditt hjerte.
Det er så mange som springer nærmest heseblesende fra
den ene oppgaven til den andre, og tror at de tjener Gud ved det.
Og det er vel ikke så underlig, for det er nå helst Martas røst som
lyder fra prekestolene rundt omkring i kirker og forsamlingshus: «Herre,
bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene
deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg!» (Luk 10:40). Hun ville
ha Jesus med seg på dette - å få fart på Maria, som «bare» satt ved
Jesu føtter og lyttet til Hans ord - og tenkte vel at Jesus anså dette
hennes krav som svært så rimelig, hun tjente jo Ham må vite! - Men
hva sier Jesus?: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange
ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del,
som ikke skal bli tatt fra henne.»
Mye kan være vel og bra, men bare ett er nødvendig!
Og nødvendig - det vil jo si, at det kan du ikke være foruten.
Alt det andre kan du mangle, for det er ikke nødvendig, men dette
ene må du ha! Og hva var så det? Hun satt ved Jesu føtter og
lyttet til Hans ord.
Hør det veldig
alvorlige budskap, om hvorfor israelittene ble stående utenfor og
ikke slapp inn i det lovede land - det nevnes ikke noen synder eller
lignende, men «ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi
det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» (Hebr
4:26). Ett er nødvendig!
Det er mange som
kan holde Guds ord - Bibelen - høyt i ære, på samme vis som med et
diktverk for eksempel - kan også anerkjenne det som Guds ord, men
det har aldri fått nå frem til dem - til deres hjerte og samvittighet.
Det har aldri fått gjort noe med dem. Ordet har likesom aldri fått
adresse! Når Han sier: Jeg er kommet for å frelse syndere!
- rekker du da opp hånden og roper: Det er jo meg!
«Jeg takker Ham,» sier Paulus her - og føyer så til:
«...som gjorde meg sterk!» Skal vi stanse noe for det? Hva mener Paulus?
Denne mannen som var så sterk og karakterfast i seg selv - i sin uomvendte
tilstand - at han kan vitne om seg selv, at han «i rettferdighet var
ulastelig etter loven» (Fil 3:6), han taler nå om at Han, Jesus Kristus,
har gjort ham sterk. Ja, det skulle vel ikke være så mye å legge til
der da - når han jo var så sterk fra før av!
La oss høre hva han selv sier om det: «...meg selv vil
jeg ikke rose meg av – uten av min skrøpelighet. - Men Han
sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.
Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft
kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling,
i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er
skrøpelig, da er jeg sterk!» (2 Kor 12:5 og 9-10).
Her er det så visst ikke Paulus som er blitt sterk i
seg selv - nei, det ville tvert imot ha stengt den nødvendige styrke
og kraft ute - Kristi kraft, den som altså ifølge apostelen
tar bolig i og utfolder seg i det svake. Hør altså, hva som
forkynnes deg: Du skal få lov til å være så svak som du nå engang
er, og så skal du få regne med Kristi kraft.
|
Det er så mange som stiller seg frem og mener at de har visdom fra
Gud, men har du ennå hørt noen takke Gud for sin skrøpelighet?
- Enn si: Rose seg av den! Det gjør altså den som har visdom
fra Gud!
«Han aktet meg
tro og satte meg til tjenesten enda jeg før var en spotter og forfølger
og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro.»
(v.12-13).
Det siste her først: Jeg handlet uvitende i vantro. Vi
skal vokte oss for å begå synd med vitende og vilje, og leve i det
som vi ved opplysning vet er i strid med Guds ord og vilje. Tenk bare
på dette med uforsonlighet for eksempel - som nok dessverre
er en utbredt synd i den kristne forsamling. Det er det samme sinnelag
som brakte Paulus så langt, at han forfulgte og tok liv og samtykte
i mord. Dette bærer altså mordet i seg! Men han handlet altså
uvitende i vantro. Kan du si det?
Og så det første: «Han aktet meg tro og satte meg til
tjenesten enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann.»
(v.12-13a). Dette - denne Paulus' synd - forhindret altså ikke Herren,
verken fra å ta ham til seg, og overøse ham med nåde eller å sette
ham til en stor tjeneste. Tvert imot, sier Paulus her - nettopp ved
dette ville Herren understreke for oss, at Han virkelig tar imot
virkelige syndere. «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta,»
sier han her, og det understrekes av at Han har tatt imot meg, den
største av syndere: «Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på
meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem
som skal komme til tro på Ham til et evig liv.» (v.16). Det vil med
enkle ord si, at når du ser at Han tok imot en slik en som Paulus
var, så skal det tjene til at også du får frimodighet til å komme
til Ham og tro Hans ord - det troverdige ord. Og tenk at det
sies om dette ord, at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere»
- altså i denne ene hensikt, å understreke at det er «fullt
verd å motta!»
Du som sitter
der nå, er det noe som er klart for deg - ja, så er det dette at du
er en synder. Kanskje det er det harde og uforsonlige sinn som overbeviser
deg om det - kanskje det er andre ting som er mer fremtredende for
din del - ja, men så er det jo nettopp deg Han banker på hos,
gjennom dette ordet! Og så sier Han (Jesus): Det er fullt verd å motta
dette! - Det er et troverdig ord! - Det er mitt troverdige
ord! - Det er jeg som taler til deg nå - jeg som bærer navnet: Sannheten!
(Joh 14:6). -
Jeg er kommet til verden for å frelse syndere!
Og så kjenner Han din svakhet, derfor har Han også i
tillegg til sitt troverdige ord, gitt deg et forbilde i Paulus, for
likesom å forsikre deg om, at du trygt kan komme.
Han som står bak dette ufattelige kjærlighetens verk,
Han taler Paulus om her: «Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige,
eneste Gud, Ham være ære og pris i all evighet! Amen.» (v.17). Skulle
det ikke være verd å lære Ham bedre å kjenne? Han som ikke sparte
på noe - ikke engang sin eneste Sønn, for at du måtte bli frelst!
Du!
«Hvem er en Gud som du, en Gud som tar misgjerning bort
og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av Hans arv?» (Mika
7:18a). Nei, hvem? Det pekte jo Paulus på i
teksten vår her: «- den eneste Gud!» (v.17). Det er altså én
eneste Gud, og denne ene Gud, Han er den som tar misgjerning bort
og går overtredelse forbi - og som altså sendte sin Sønn til jord
for å muliggjøre dette. Og det som da lå på Hans hjerte, det var -
deg! Et troverdig ord!
|
Helligtrekongersaften
